Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jeg vant kampen mot fødselsdepresjon

Jeg vant kampen mot fødselsdepresjon

Jeg vant kampen mot fødselsdepresjon

Jeg husker at jeg stod og betraktet mannen min mens han lekte fornøyd med babyen vår, og jeg tenkte at de hadde hatt det bedre uten meg. Jeg følte at jeg var blitt en byrde for dem. Jeg hadde lyst til å sette meg i bilen, kjøre av gårde og aldri komme hjem igjen. Jeg ante ikke at jeg var rammet av alvorlig fødselsdepresjon. *

DE TI første årene vi var gift, var lykkelige år. Jason og jeg var stolte foreldre til Liana, vår første datter. Da jeg ble gravid igjen, gledet vi oss til å få et barn til, alle tre.

Men det ble et vanskelig svangerskap. Og komplikasjoner etter fødselen førte til at jeg holdt på å dø. Men før det, i slutten av svangerskapet, var det som om jeg kom inn i en mental tåke som ikke forsvant. Det ble verre etter at vi hadde fått med oss den lille datteren vår, Carly, hjem fra sykehuset. Jeg var konstant trett, og jeg følte at jeg ikke klarte å treffe noen som helst avgjørelser. Jeg begynte å ringe Jason på jobben mange ganger om dagen bare for å spørre hva det neste jeg skulle gjøre i huset, var, eller for å få ham til å forsikre meg om at noe jeg nettopp hadde sagt eller gjort, var riktig.

Jeg ble redd for å være sammen med andre, til og med gamle venner. Hvis noen ringte på uventet, gjemte jeg meg på soverommet. Jeg lot tingene ligge og flyte hjemme, og jeg ble lett distrahert og forvirret. Jeg er veldig glad i å lese, men det ble nesten helt umulig å gjøre det, for jeg klarte ikke å konsentrere meg. Det ble vanskelig å be, noe som gikk ut over den åndelige helsen. Jeg ble mer eller mindre følelsesløs og klarte ikke å føle kjærlighet til noen. Jeg var redd for at det skulle gå ut over barna, for jeg klarte ikke å tenke ordentlig. Selvaktelsen nådde et lavmål. Jeg trodde jeg skulle bli gal.

På den tiden pleide Jason å komme hjem fra arbeidet og hjelpe meg med å rydde og gjøre rent i huset eller med å lage mat til familien — og jeg var sint for at han hjalp til! Jeg følte at det han gjorde, viste at jeg var en udugelig mor. Men hvis han ikke tilbød seg å hjelpe til, beskyldte jeg ham for ikke å bry seg. Hvis Jason ikke hadde oppført seg på en så moden og kjærlig måte som han gjorde, kan det være at fødselsdepresjonen hadde ødelagt ekteskapet vårt. Kanskje han er den som best kan beskrive hvordan tilstanden min virket på ham.

Mannen min forteller hvordan han ble berørt

«Til å begynne med kunne jeg ikke tro det som skjedde med Janelle. Hun forandret seg totalt og var ikke lenger den glade, utadvendte jenta hun hadde vært. Hun begynte å oppføre seg som en helt annen. Hun tok alt jeg sa, som personlig kritikk, og hun ble til og med sint når jeg prøvde å lette arbeidsbyrden hennes. Til å begynne med hadde jeg lyst til å be henne ta seg sammen, men jeg skjønte at det bare ville ha gjort vondt verre.

Dette var en stor belastning for forholdet vårt. Janelle mente visst at hele verden hadde vendt seg mot henne. Jeg hadde hørt om andre kvinner som hadde lignende symptomer etter en fødsel. Så da jeg hadde fått mistanke om at hun også hadde fått en fødselsdepresjon, begynte jeg å lese alt jeg kunne få tak i om emnet. Det jeg leste, bekreftet mistanken. Det lærte meg også at Janelles sykdom ikke var hennes feil — at den ikke kom av at hun hadde vært forsømmelig på noen måte.

Jeg skal innrømme at den ekstra omsorgen som hun og barna trengte, førte til at jeg følte meg helt utmattet både følelsesmessig og fysisk. I to år var det en utfordring å få fordelt tiden riktig mellom jobben og ansvarsoppgavene som eldste i menigheten og som ektemann og far. Heldigvis fikk jeg justert arbeidstiden min slik at jeg kunne komme hjem tidligere, særlig de kveldene vi skulle på kristne møter. Janelle trengte meg hjemme såpass tidlig at jeg kunne hjelpe henne med å lage middag og med å kle på barna. Det gjorde at vi fikk kommet oss på møtene alle fire.»

Veien tilbake til det normale igjen

Uten den kjærlige støtten fra mannen min hadde det helt sikkert gått mye langsommere framover med meg. Jason hørte tålmodig på meg når jeg fortalte om de tingene jeg var redd for. Jeg mente det var veldig viktig at jeg ikke stengte følelsene mine inne. Noen ganger hørtes jeg til og med sint ut. Men Jason forsikret meg hele tiden om at han var glad i meg, og at vi var sammen om dette. Han prøvde bestandig å få meg til å se de positive sidene ved ting. Når jeg hadde sagt noe i sinne, pleide jeg å be om unnskyldning etterpå. Han beroliget meg med å si at det var sykdommen min som snakket. Når jeg nå ser tilbake, skjønner jeg hvor mye de omtenksomme kommentarene hans betydde for meg.

Sammen fant vi til slutt en vennlig lege som tok seg tid til å høre på hvordan vi følte det. Han stilte diagnosen postpartum depresjon og foreslo at jeg skulle få medikamentell behandling for de hyppige angstanfallene. Han oppfordret meg også til å kontakte en som hadde erfaring innen mental helse. Dessuten anbefalte han regelmessig mosjon, en terapi som har hjulpet mange til å bekjempe depresjon.

En av de største hindringene på veien tilbake til det normale igjen var å mestre det mindreverdsstempel som fødselsdepresjon ofte er forbundet med. Mange synes det er vanskelig å vise medfølelse overfor en som har en sykdom de ikke forstår. Fødselsdepresjon er ikke som et brukket ben, for eksempel, som andre kan se og lett ta hensyn til. Men familien min og nære venner viste seg å være veldig forståelsesfulle og en god støtte.

Kjærlig hjelp fra familie og venner

Jason og jeg var glad for den hjelpen moren min gav i denne vanskelige tiden. Innimellom trengte han å få litt fri fra det følelsesmessige kaoset hjemme. Mamma var alltid positiv og prøvde ikke å overta arbeidet mitt. Isteden støttet hun meg og oppmuntret meg til å gjøre det jeg kunne.

Vennene i menigheten viste seg også å være en fantastisk støtte. Mange av dem sendte korte brev hvor de skrev at de tenkte på meg. Jeg satte enormt stor pris på de vennlige ordene de sendte meg, særlig fordi jeg syntes det var vanskelig å snakke med folk, både i telefonen og ansikt til ansikt. Jeg syntes til og med det var vanskelig å være sammen med mine trosfeller før og etter møtene. Så ved at vennene våre skrev til oss, viste de ikke bare at de var klar over de begrensningene depresjonen hadde lagt på meg, men også at de var glad i meg og familien min og hadde omtanke for oss.

Dette er ikke en livstidsdom!

Nå er jeg mye bedre — takket være legens råd, god støtte fra familien og forståelsesfulle venner. Jeg mosjonerer regelmessig fortsatt, også når jeg er sliten, og det har hjulpet meg til å bli bedre. Jeg prøver også å reagere positivt på den oppmuntringen jeg får av andre. Når jeg har det vanskelig, hører jeg på kassetter med bibelopplesning og med «Rikets melodier» — musikk som er laget av Jehovas vitner, og som er oppbyggende både åndelig og følelsesmessig. Dette styrker min åndelighet og hjelper meg å tenke positivt. For ikke så lenge siden begynte jeg til og med å holde elevtaler på menighetsmøtene igjen.

Det har tatt meg over to og et halvt år å nå det stadium at jeg i større grad kan føle og gi uttrykk for kjærlighet overfor mannen min, barna mine og andre. Selv om dette har vært en vanskelig tid for familien, føler vi at båndene mellom oss nå er sterkere enn noen gang. Jeg er særlig takknemlig mot Jason, som mer enn bekreftet sin kjærlighet til meg ved å utholde de periodene da jeg var lengst nede, og ved alltid å være der og støtte meg når jeg trengte det. Framfor alt har vi begge to nå et mye nærere forhold til Jehova, som virkelig styrket oss gjennom prøvelsene våre.

Jeg har fortsatt dager da jeg føler meg nedfor, men hjelpen fra familien min, legen, menigheten og Jehovas hellige ånd gjør at lyset i den andre enden av tunnelen blir klarere og klarere. Fødselsdepresjon er ikke en livstidsdom. Det er en fiende vi kan vinne over. — Fortalt av Janelle Marshall.

[Fotnote]

^ avsn. 2 Postpartum depresjon (moderat eller alvorlig fødselsdepresjon) må ikke forveksles med de nokså milde humørforandringene som rammer mange nybakte mødre. Se rammen «Forskjellige grader av fødselsdepresjon».

[Ramme på side 20]

Faktorer som kan bidra til fødselsdepresjon

En rekke faktorer utenom hormonforandringer kan noen ganger være en årsak til fødselsdepresjon. For eksempel:

1. Kvinnens personlige oppfatninger av det å være mor, noe som kan skrive seg fra en ulykkelig barndom og et dårlig forhold til foreldrene.

2. Urealistiske forventninger som samfunnet har til mødre.

3. Arvelig disposisjon for depresjon.

4. Misnøye med ekteskapet og mangel på støtte fra familien.

5. Dårlig selvbilde.

6. Følelsen av at det å ta seg av små barn på heltid blir for mye for en.

Denne listen er på ingen måte fullstendig. Det kan også være at andre faktorer bidrar til fødselsdepresjon. Årsakene er faktisk ikke helt klarlagt ennå.

[Ramme på side 21]

Forskjellige grader av fødselsdepresjon

Alvorlig fødselsdepresjon (postpartum depresjon) må ikke forveksles med de vanlige humørsvingningene som forekommer blant nybakte mødre. Dr. Laura J. Miller sier: «Den vanligste formen for humørforandring hos kvinner som har født, er blitt kjent som ’baby blues’ . . . Omkring 50 prosent av dem som har født, opplever denne tilstanden, som kjennetegnes av gråtetokter og et ustabilt humør. Plagene topper seg som regel mellom den tredje og den femte dagen etter fødselen, og så forsvinner de gradvis av seg selv i løpet av noen uker.» Forskere mener at humørsvingningene kan skyldes de hormonforandringene som skjer hos kvinnen etter at hun har født.

I motsetning til «baby blues» er postpartum depresjon noe som varer i lengre tid. Depresjonen kan begynne på det tidspunkt da barnet blir født, eller noen uker eller måneder senere. En nybakt mor med denne tilstanden kan oppleve at hun det ene øyeblikket er oppstemt og det neste øyeblikket er deprimert og til og med får selvmordstanker. Det kan være at hun er irritabel og lett blir sint. Hun går kanskje hele tiden med en følelse av ikke å strekke til som mor, og det kan være at hun føler at hun ikke er glad nok i barnet sitt. Dr. Miller sier: «Noen mødre som har fått diagnosen depresjon, vet rent intellektuelt at de er glad i barnet sitt, men de har problemer med å føle noe annet enn apati, irritasjon eller forakt. Andre tenker på å skade eller til og med ta livet av barnet sitt.»

Postpartum depresjon er langt fra noe nytt. Allerede på 300-tallet fvt. la den greske legen Hippokrates merke til de drastiske psykiske forandringene som skjedde hos noen kvinner etter at de hadde født. En avhandling som ble offentliggjort i tidsskriftet Brazilian Journal of Medical and Biological Research, forklarte: «Postpartum depresjon er et betydelig problem som rammer 10—15 prosent av mødrene i mange land.» Dessverre er det slik at «de fleste tilfellene av slik depresjon ikke blir riktig diagnostisert og ikke blir riktig medisinert,» stod det videre i det samme tidsskriftet.

En mindre vanlig, men alvorligere form for fødselsdepresjon er fødselspsykose (barselpsykose, postpartum psykose). En som har dette, kan få syns- og hørselshallusinasjoner og miste taket på virkeligheten, selv om hun kan ha perioder innimellom (på flere timer eller dager) da hun tenker rasjonelt. Det er uvisst hva som forårsaker denne psykosen, men dr. Miller sier at «det ser ut til at genetisk svakhet, som kanskje utløses av hormonforandringer, er den viktigste faktoren». Hvis man søker profesjonell hjelp, kan man få effektiv behandling for fødselspsykose.

[Ramme/bilder på side 22]

Hva du selv kan gjøre *

1. Hvis depresjonen vedvarer, bør du søke profesjonell hjelp. Jo tidligere du gjør det, jo tidligere kan du komme på bedringens vei. En som er forståelsesfull, og som kjenner godt til tilstanden, vil kunne gi verdifull hjelp. Prøv å ikke skamme deg over fødselsdepresjonen eller å være flau hvis du trenger å ta medisiner.

2. Mosjoner regelmessig. Undersøkelser har vist at regelmessig mosjon kan være bra mot depresjon.

3. Fortell dine nærmeste hvordan du føler det. Ikke isoler deg, og ikke steng følelsene dine inne.

4. Husk at du ikke trenger å ha et perfekt hjem. Prøv å leve enkelt ved å konsentrere deg om de tingene som er nødvendige.

5. Be Gud om pågangsmot og tålmodighet. Hvis du synes det er vanskelig å be, kan du spørre en annen om han eller hun vil be sammen med deg. Hvis du fortsetter å gå med skyldfølelse eller en følelse av ikke å være noe verd, kan det være at det bare tar lengre tid før du kommer deg igjen.

[Fotnote]

^ avsn. 41 Våkn opp! anbefaler ikke noen bestemt behandling. De forslagene som blir gitt til både menn og kvinner i denne artikkelen, dekker ikke alle situasjoner, og i noen tilfeller kan det også være at noen av punktene ikke gjelder.

[Ramme på side 23]

Tips til mennene

1. Vær klar over at fødselsdepresjonen ikke er din kones feil. Hvis tilstanden vedvarer, så samarbeid med henne om å søke profesjonell hjelp.

2. Hør tålmodig på din kone. Vis at du tar hensyn til hennes følelser. Ikke bli oppbrakt over at hun tenker negativt. Hjelp henne på en vennlig måte til å se den positive siden ved ting, og forsikre henne om at hun kommer til å bli bedre igjen. Ikke regn med at du må løse alle de problemene hun nevner. Det kan være at det hun ønsker seg, er trøst, ikke logiske svar eller løsninger. (1. Tessaloniker 5: 14) Husk at fødselsdepresjon gjør det vanskelig for dem som er rammet av det, å tenke logisk og klart.

3. Skjær ned på uvesentlige gjøremål, slik at du kan være mer sammen med din kone og støtte henne. Da kan det være at hun kommer seg fortere.

4. Sørg for at du får noe tid for deg selv. Det at du har god fysisk, mental og åndelig helse, vil gjøre det lettere for deg å være en god støtte for din kone.

5. Finn noen å snakke med som vil oppmuntre deg, kanskje en annen mann som er åndelig moden, og som selv er gift med en som har hatt fødselsdepresjon.

[Bilde på side 23]

Familien Marshall