Nasjonene lærer fremdeles ikke

«Hva kunne vi ikke ha lært hvis menneskene kunne dra lærdom av historien! Men glød og partidannelse blinder våre øyne, og for de fleste er erfaringer som et skips akterlanterner som opplyser ruten det har passert.» — Samuel Taylor Coleridge.

ER DU enig med den britiske dikteren Samuel Coleridge? Kan vi brenne for en sak i en slik grad at vi blir forblindet og begår de samme tragiske feilene som tidligere generasjoner har begått?

Korstogene

Tenk for eksempel på noe av det folk gjorde under korstogene. I 1095 kom pave Urban II med en appell til de «kristne» om å ta Det hellige land fra muslimene. Konger, baroner, riddere og vanlige borgere som var underlagt Urban II, fulgte oppfordringen. En middelalderhistoriker sier at det «knapt fantes noen som levde i samsvar med Kristi lov», som ikke ilte til for å støtte korstoget.

Historikeren Zoé Oldenbourg sier at de fleste av korsfarerne var «fullstendig overbevist om at de ved å bli korsfarere vervet seg til direkte tjeneste for Gud selv». Hun sier at de så på seg selv som «angrepsengler som skulle gå løs på djevelens barn». De trodde også at «alle som døde, vant martyrenes krone i himmelen,» sier forfatteren Brian Moynahan.

Kanskje korsfarerne ikke var klar over at fienden trodde noe lignende. Historikeren J.M. Roberts skriver i sin bok Shorter History of the World at de islamske soldatene også gikk ut i kampen overbevist om at de kjempet for Gud, og om «at døden på slagmarken i kamp mot de vantro ville gi dem adgang til paradiset» i himmelen.

Begge parter fikk lære at de førte en rettferdig krig — at Gud godkjente og velsignet dem. Religiøse og politiske ledere gav næring til denne oppfatningen og oppildnet sine undersåtter. Og begge parter begikk ubeskrivelige grusomheter.

Hva slags folk?

Hva slags folk var det som gjorde slike fryktelige ting? De fleste var helt vanlige mennesker — ikke stort annerledes enn folk i dag. Mange av dem var utvilsomt oppglødd av idealisme og et ønske om å gjøre noe med den urettferdigheten de så i datidens verden. De sterke følelsene ser ut til å ha gjort dem helt blinde for at de i kampen for «rettferdighet» ikke oppnådde annet enn å påføre hundretusener  av uskyldige menn, kvinner og barn, som var fanget i kampsonen, urettferdighet, smerte og lidelser.

Er det ikke slik det har vært opp gjennom historien? Har ikke karismatiske ledere gang på gang fått utallige millioner til å være med på grusomme og brutale kriger mot sine religiøse og politiske motstandere, enda de normalt aldri ville ha vurdert å være med på noe slikt? Voldelig undertrykkelse av politisk og religiøs motstand er blitt rettferdiggjort ved at det på begge sider av en konflikt er blitt mobilisert til krig og framsatt påstander om at Gud har vært med dem. Dette har vært mønsteret i mange hundre år, og det har tjent tyranners interesser. Moynahan sier at det var dette som ble normen for «opphavsmennene til holocaust og til vår tids etniske rensing, like sikkert som det utløste det første korstoget».

Men det er ingen fornuftige mennesker i dag som lar seg manipulere på den måten, sier du kanskje. Er vi ikke mye mer sivilisert nå? Det burde vi være. Men har vi lært av historien? Kan vi egentlig si at vi har det, når vi tenker over hva som har skjedd de siste 100 årene?

Den første verdenskrig

Korsfarernes eksempel har gjentatt seg, for eksempel under den første verdenskrig. Roberts sier: «Et av paradoksene ved 1914 er at det virket som om store folkemengder i alle land og fra alle partier, trosretninger og familier, overraskende nok, villig og med glede drog ut i krigen.»

Hvorfor var det så mange vanlige mennesker som «villig og med glede drog ut i krigen»? Fordi de, akkurat som de som så villig hadde dratt ut i krig før dem, hadde fått sine verdier og trosoppfatninger formet av datidens livssyn. For noen var det nok prinsipper om frihet og rettferdighet som var drivkraften, men det er ikke tvil om at mange var motivert av en arrogant tro på at deres nasjon var bedre enn andre nasjoner, og at den derfor fortjente å være den dominerende.

Disse var blitt indoktrinert til å tro at krig var en uunngåelig del av naturens plan — en slags «biologisk nødvendighet». Forfatteren Phil Williams sier for eksempel at «sosialdarwinismen» fremmet tanken om at krig var et berettiget middel til å «utrydde de artene som ikke fortjener å overleve».

Alle trodde selvfølgelig at de kjempet for en rettferdig sak. Hva førte det til? Forfatteren og historikeren Martin Gilbert sier at regjeringsmaktene under den første verdenskrig «aktivt fremmet rasisme, patriotisme og militær tapperhet» — og folk fulgte blindt etter. Økonomen John Kenneth Galbraith vokste opp på landet i Canada under den første verdenskrig. Han sa at overalt rundt ham snakket folk om «det åpenbare vanviddet i konflikten i Europa». «Intelligente mennesker . . . ville ikke delta i slik galskap,» sa de. Men de gjorde det den gangen også. Med hvilke følger? Rundt 60 000 kanadiske soldater var  blant de over ni millioner soldatene som døde i de avskyelige hendelsene som kom til å bli kalt den første verdenskrig.

Har ikke lært

I løpet av de neste 20 årene begynte den samme ånd å gjøre seg gjeldende igjen, og fascismen og nazismen blomstret opp. Fascistene gikk i gang med å bruke «tradisjonelle propagandaverktøy — symboler og myter — for å vekke folks følelser,» skriver Hugh Purcell. Et spesielt virkningsfullt middel de brukte, var den kraftfulle blandingen av religion og politikk; de bad om Guds velsignelse over sine soldater.

En som var «en mester i massepsykologi og en dyktig taler», var Adolf Hitler. I likhet med mange folkeforførere før ham trodde Hitler at ’massene ikke ble styrt av forstanden, men av sine følelser,’ sier Dick Geary i Hitler and Nazism. Hitler spilte på denne menneskelige svakheten på en slu måte; han benyttet den eldgamle teknikken med å rette folkets hat mot en felles fiende — han «rettet tyskernes frykt og sinne mot jødene,» sier Purcell. Hitler bakvasket jødene ved å si: ’Det er jøden som forderver den tyske nasjon.’

Det som er så skremmende med hele denne epoken, er hvor lett millioner av tilsynelatende greie mennesker ble egget til å begå massedrap. «Hvordan kunne folk i et såkalt sivilisert land ikke bare tolerere, men også bli delaktig i nazistatens sjokkerende grusomheter?» spør Geary. Dette var ikke bare et «sivilisert» land; det skulle være kristent også! Folk ble revet med av dette fordi de foretrakk menneskers filosofier og planer framfor Jesu Kristi lære. Og siden den gang er det mange oppriktige, idealistiske menn og kvinner som er blitt forledet til å være med på grusomme ugjerninger.

Den tyske filosofen Georg Hegel sa: «Erfaringen og historien lærer oss at folk og regjeringer aldri har lært noe av historien eller handlet i samsvar med prinsipper som kan utledes av den.» Mange er uenige med Hegel i hans livsfilosofi, men få vil si imot denne uttalelsen. Det ser dessverre ut til at det er svært vanskelig for folk å lære noe av historien. Men må det gjelde deg også?

Én ting vi kan lære, er helt tydelig: Skal vi klare å unngå tragediene fra generasjonene før oss, trenger vi noe som er mye mer pålitelig enn menneskers mangelfulle filosofier. Men hvis det ikke er menneskers filosofier som skal lede vår tankegang, hva er det da? Over tusen år før korstogstiden viste Jesu Kristi disipler hvilken kurs de sanne kristne fornuftig nok bør følge. La oss se nærmere på hva de gjorde for ikke å bli innblandet i de blodige konfliktene på deres tid. Men er det sannsynlig at nasjonene i dag vil lære av dem og på den måten unngå konflikter? Og uansett hva nasjonene gjør, hvordan skal Gud gjøre slutt på menneskenes lidelser?

[Bilder på side 6]

Grusomhet og lidelser har kjennetegnet menneskers konflikter

 [Bilder på side 7]

Over: Flyktninger i et krigsherjet område

Hvordan kunne såkalt siviliserte mennesker begå slike avskyelige voldshandlinger?

[Rettigheter]

Rwandiske flyktninger: UN PHOTO 186788/J. Isaac;

World Trade Center styrter sammen: AP Photo/Amy Sancetta