Navigering ved hjelp av stjernene

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ HAWAII

FLERE hundre år før Christofer Columbus seilte over Atlanterhavet, tilbakela sjøfarende polynesiere tusenvis av kilometer på Stillehavet i trekanoer. De navigerte mellom øyene innenfor det såkalte polynesiske triangel. Hvordan oppdaget polynesierne i gammel tid de mange øygruppene som ligger innenfor dette enorme området? Støtte de på disse øyene ved en tilfeldighet?

Hvis polynesierne hadde en bestemt plan i tankene med hensyn til reisemål, hvordan klarte de da å navigere kanoene sine uten å gjøre bruk av kart, magnetkompass eller andre instrumenter som vestlige oppdagelsesreisende brukte?

Svaret på det viser ikke bare hvor oppfinnsomme polynesierne var når det gjaldt å navigere, men det øker også vår beundring for jordens og universets struktur og for den orden som gjør seg gjeldende der.

To tidlige teorier

Det er ikke alle forskere og fagfolk som er villige til å godta den tanken at polynesierne målrettet kunne navigere fra øy til øy. Thor Heyerdahl lanserte den teori at polynesierne opprinnelig kom fra Sør-Amerika, og at de på reisene sine fant veien til øyene i Stillehavet ved å drive av sted med de framherskende havstrømmene og vindene.

For å teste denne teorien seilte Heyerdahl og en besetning på fem skandinaver ut fra kysten av Peru på en flåte som var laget av balsatre. De seilte ut i Stillehavet, og flåten deres ble ført av sted med havstrømmene vestover. Etter en 101 dager og 7000 kilometer lang seilas kom Heyerdahl og mannskapet hans til atollen Raroia i øyriket Tuamotu. På denne imponerende måten viste Heyerdahl at muligheten for at polynesierne kom fra Sør-Amerika ved å drive med framherskende havstrømmer, var til stede. Men ikke alle forskere lot seg overbevise av Heyerdahls demonstrasjon.

En som inntok en skeptisk holdning, var Andrew Sharp, en historiker fra New Zealand. I sin bok Ancient Voyagers in Polynesia, som ble skrevet i 1963, henviste han til en rekke arkeologiske og språkvitenskapelige oppdagelser som støttet den mer tradisjonelle oppfatningen blant historikere og fagfolk — at polynesierne opprinnelig kom fra vest. Han avviste imidlertid også enhver oppfatning om at polynesierne skal ha vært dyktige sjøfarere.

Mens Sharp ikke så bort fra at polynesierne kunne finne fram på egen hånd på korte turer, hevdet han at de på ingen måte kunne ha noe som helst begrep om hvor de var på vei når reisen var på mer enn 500 kilometer. Han mente at uansett hvilken øy de kom over på en lengre reise, så var det helt tilfeldig at den ble funnet.

 Eksperimentelle sjøreiser

David Lewis, en lege på New Zealand, mente at Heyerdahl og Sharp ikke hadde gitt de gamle polynesierne tilstrekkelig anerkjennelse som sjøfarere og navigatører, og bestemte seg for å vise at gamle navigasjonsmetoder har noe for seg. Han seilte en moderne katamaran uten kompass og navigerte utelukkende ved hjelp av stjernene, solen og havdønningene. Slik gjennomførte han en vellykket seilas fra Tahiti til New Zealand i 1965, en reise på over 3000 kilometer! Lewis’ reise stimulerte interessen for tradisjonelle navigasjonsmetoder og gamle folkevandringsruter. En som la merke til denne prestasjonen, var Ben Finney.

Som professor i antropologi ved Hawaii universitet hadde Finney i mange år studert hvordan polynesierne i gammel tid utformet og bygde kanoer. Han og noen av kollegene hans ved Polynesian Voyaging Society bygde en 20 meter lang kano med dobbelt skrog, som de kalte «Hokule’a», et hawaiisk ord som betyr «Gledens stjerne». Selv om «Hokule’a» var laget av syntetiske materialer og ikke av tradisjonelle materialer, for eksempel akasietre (Acacia koa), ble farkosten laget som en kopi av gamle kanoer hva konstruksjon, utseende og utførelse angår.

«Hokule’a» hadde sin jomfrutur den 1. mai 1976, da den la ut fra den hawaiiske øya Maui med kurs for Tahiti. Fordi de gamle polynesiernes ferdigheter når det gjaldt å finne vei og å navigere ved hjelp av stjernene var gått tapt, måtte man finne folk utenfor Hawaii-øyene som var dyktige til å navigere. Av den grunn ble Mau Piailug, en fremragende navigatør fra Mikronesia, valgt til å vise vei på «Hokule’a»s første tur. Det tok «Hokule’a» 31 dager å fullføre den flere tusen kilometer lange reisen til Tahiti.

Den vellykkede turen utløste en kulturell renessanse i hele Polynesia og en fornyet interesse for gamle navigasjonsmetoder og måter å bygge kanoer på. I årene som fulgte, ble det foretatt lignende reiser mellom øyene i det polynesiske triangel, for eksempel til Hawaii, New Zealand (også kjent som Aotearoa), Rarotonga (en av Cookøyene) og Påskeøya (også kjent som Rapa Nui). Mange av disse reisene ble ledet av Nainoa Thompson, en hawaiiskfødt navigatør som hadde gått i lære hos Piailug.

Navigasjonsmetoder i gammel tid

Hvordan klarte egentlig polynesierne å navigere over tusener av kilometer uten instrumenter? Dennis Kawaharada ved Polynesian Voyaging Society opplyser at solen var den viktigste veiviseren. De nøyaktige punktene hvor den står opp og går ned, viser den riktige retningen på dagtid. Om natten styrer navigatørene kanoen ved hjelp av de punktene hvor stjernene står opp og går ned.

Selv når det ikke er noen stjerner som går opp eller ned i den bestemte retningen hvor kanoen er på vei, kan andre stjerner på himmelen bli brukt som referansepunkter. I tillegg til stjernene bruker navigatørene også månen og de fem synlige planetene som ytterligere hjelp til å holde seg på rett kurs.

Midt på dagen og på overskyede netter når ingen stjerner er synlige, kan navigatøren styre kanoen ved hjelp av vinder og havdønninger (i forhold til de punktene hvor solen står opp og går ned). Kawaharada sier at «dønninger er bølger som har beveget seg ut av de vindsystemene eller stormene som har frambrakt dem, eller bølger som vedvarer etter at den stormen som frambrakte dem, er stilnet».

Dønningenes mønstre er derfor et mer pålitelig referansepunkt enn bølger, som blir frambrakt av vekslende lokale vinder. Fordi dønningene beveger seg i rett linje, kan navigatøren styre kanoen i den ønskede retning. Kanoens bevegelser når den går inn i eller mot havdønningene, forteller navigatøren om farkosten beveger seg i riktig retning.

Kjensgjerningene tyder på at de gamle polynesierne bevisst kunne navigere kanoene sine tusenvis av kilometer ved hjelp av himmellegemene og naturkreftene. Men hvor oppfinnsomme navigatørene enn var, ville ingen av metodene deres ha virket hvis det ikke hadde funnes systemer som regulerte de tegnene de benyttet seg av, for eksempel det punktet der stjernene går opp, og det punktet der de går ned.

 Profeten Jesaja gav for over 2700 år siden Jehova Gud, Den Store Skaper, æren for den orden vi ser når vi vender blikket mot himmelen, da han skrev: «Løft deres øyne mot det høye og se. Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn. På grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem.» — Jesaja 40: 26; Salme 19: 1.

Salmisten ble også inspirert til å skrive at Gud «teller stjernenes tall; han kaller dem alle ved navn». (Salme 147: 4) Polynesierne var klar over den orden som preget stjernene på himmelen over dem, og var i stand til å gjøre bruk av dem når de utforsket det enorme området som Stillehavet utgjør. Støtter ikke dette den oppfatning at vårt univers er blitt frambrakt av en høyst intelligent og velorganisert Skaper?

[Kart/bilde på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

DET POLYNESISKE TRIANGEL

Hawaii

Fiji

Samoa

Tahiti

Marquesas- øyene

Tonga

Cook- øyene

Tubuai- øyene

Tuamotu- øyene

New Zealand

Påskeøya

[Bilde]

Kanoen med det doble skroget, «Hawai’iloa», ble bygd i 1993 med mer tradisjonelle materialer enn søsterbåten, «Hokule’a»

[Rettigheter]

«Hawai’iloa» på sidene 21 og 23: © Monte Costa