Å leve i et bruk-og-kast-samfunn

FOLK i industrilandene kaster enorme mengder søppel. Tenk for eksempel på det berget av søppel som hvert år blir produsert i USA. Det er blitt sagt at «en vannmengde som tilsvarer vekten av dette, ville ha fylt 68 000 svømmebassenger som holder olympiske mål». For noen år siden ble det anslått at innbyggerne i New York alene produserte nok søppel hvert år til å kunne begrave den enorme Central Park under et fire meter tykt lag med avfall! *

Det er ikke så rart at USA er blitt kalt «et advarende eksempel for resten av verden» med hensyn til å være «et forbruker- og bruk-og-kast-samfunn». Men USA er ikke alene om dette. Man regner med at det søplet som hvert år produseres i Tyskland, med letthet kunne ha fylt et godstog som strakte seg fra Berlin til kysten av Afrika, en strekning på omkring 1800 kilometer. Og i Storbritannia ble det en gang anslått at en gjennomsnittsfamilie på fire i løpet av et år kaster så mye papir at det tilsvarer den mengde papir en får av seks trær.

 Utviklingslandene slipper heller ikke unna flommen av søppel. Et kjent tidsskrift melder: «Det som virkelig er ille, er at størstedelen av jordens seks milliarder innbyggere bare så vidt har begynt å følge i de søppelfylte fotsporene til USA og resten av den industrialiserte verden.» Ja, enten vi liker det eller ikke, er de fleste av oss i dag en del av et bruk-og-kast-samfunn.

Folk har naturligvis alltid kastet ting. Men siden hermetikk og ferdigpakkede matvarer er lettere tilgjengelig nå enn for noen år siden, finnes det engangsemballasje overalt. Mengden av aviser, tidsskrifter, reklamebrosjyrer og annet trykt materiale har også økt kraftig.

Vår vitenskapelige og høyt industrialiserte verden har også skapt nye former for søppel. Den tyske avisen Die Welt sier at «det blir skrotet nesten ni millioner biler i Den europeiske union (EU) hvert år». Det er ingen enkel sak å bli kvitt dem. Og et spørsmål som er enda mer problematisk, er hvordan man skal kvitte seg med kjernefysisk eller kjemisk avfall på en forsvarlig måte. I 1991 skal USA ha hatt «haugevis av radioaktivt avfall og ikke noe permanent sted å oppbevare det». Det ble sagt at en million tønner med dødbringende stoffer var plassert på midlertidige lagringsplasser hvor det var en alltid tilstedeværende «fare for tap, tyveri og miljøødeleggelse på grunn av  vanskjøtsel». Bare i 1999 produserte omkring 20 000 bedrifter i USA minst 40 millioner tonn farlig avfall.

En annen faktor er jordens befolkning, som økte voldsomt i løpet av det forrige århundret. Jo flere mennesker, desto mer søppel! Og store deler av befolkningen er forbruksorientert. Worldwatch Institute konkluderte nylig: «Vi har brukt flere varer og tjenester siden 1950 enn i resten av menneskenes historie for øvrig.»

Det er riktignok få av dem som lever i industrilandene, som vil kvitte seg med slike «varer og tjenester». Bare tenk på hvor praktisk det er å gå i butikken og handle ferdigpakkede dagligvarer som man tar med seg hjem i en papir- eller plastpose som butikken skaffer. Hvis det plutselig ble slutt på slik moderne emballasje, ville folk snart bli klar over hvor avhengige de er blitt av den. Og i den grad denne emballasjen er mer hygienisk, bidrar den til bedre helse, i hvert fall indirekte.

Men er det grunn til å bekymre seg for at dagens bruk-og-kast-samfunn, til tross for alle sine fordeler, har gått for langt? Det er det åpenbart, for de metodene man har tatt i bruk for å bli kvitt avfallet, har ikke ført til at det berget av avfall som menneskene produserer, er blitt noe særlig mindre. Og hva verre er: De underliggende holdningene til folk i dagens bruk-og-kast-samfunn er enda mer foruroligende.

[Fotnote]

[Bilde på side 4]

Det å kvitte seg med farlig avfall utgjør alvorlige utfordringer