Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Finnes det noen løsning?

Finnes det noen løsning?

Finnes det noen løsning?

HVA bør du gjøre med noe som du ikke vil ha lenger? Det er kanskje enkelt å si at man bare kan «kaste det». Men det er ikke alltid like enkelt å bli kvitt søppel. Hvor skal du kaste det? En italiensk miljøvernorganisasjon anslår at en glassflaske som blir kastet i sjøen, ikke vil bli brutt ned før det har gått 1000 år. Papirlommetørklær blir derimot brutt ned etter bare tre måneder. En sigarettstump forurenser sjøen i opptil 5 år; plastposer i mellom 10 og 20 år; nylonartikler i mellom 30 og 40 år; hermetikkbokser i 500 år; polystyren i 1000 år.

Mengden av slikt avfall har økt enormt. I våre dager finnes det mer enn nok å få kjøpt på markedet, og reklamebransjen vil ha oss til å tro at vi trenger alt sammen. Den britiske avisen The Guardian sier treffende: «Annonsørene hjelper oss til å dekke de behovene vi aldri visste at vi hadde.» Ja, vi blir fristet til å kjøpe det siste på markedet for at vi ikke skal gå glipp av noe nytt. Og i reklamebransjen betyr naturligvis «nytt» noe som er «bedre og finere», mens «gammelt» betyr «dårlig og umoderne».

Vi blir derfor ofte overtalt til å kjøpe noe nytt i stedet for å reparere det gamle. Det påstås at det er mer praktisk å bytte ut gamle ting, og at det ikke svarer seg å reparere dem. Noen ganger er det slik. Men ofte er det både dyrt og unødvendig å kaste det gamle og erstatte det med noe nytt.

I dag er det mye som blir laget som bruk-og-kast-produkter. Det kan være vanskelig å reparere dem — noe som kan være lurt å tenke på når man gjør innkjøp. Et tysk forbrukermagasin skriver: «De enkelte produkters levetid blir stadig kortere. Det som var moderne i går, er umoderne i dag, og det havner ofte i søppeldunken. Slik ender verdifulle råmaterialer daglig opp som verdiløst avfall!»

Kan slike kjøp virkelig være til nytte for forbrukeren? De som i virkeligheten drar størst nytte av det, er forretningsdrivende som bare er opptatt av å fylle kassaapparatene sine. Den sveitsiske avisen Die Weltwoche skriver: «Hvis alle brukte møblene sine og bilen sin livet ut, eller om så bare dobbelt så lenge som de gjør nå, ville det garantert føre til økonomisk sammenbrudd.» Men siden et økonomisk sammenbrudd også ville gjøre forbrukerne arbeidsledige, ville det neppe være noen løsning. Hvilke løsninger finnes det så på søppelproblemet?

Kaste, gjenvinne eller redusere?

Noen industriland velger den enkleste utvei ved ganske enkelt å dumpe avfallet sitt i utviklingsland. En rapport viser for eksempel at det «på et kjent sted i Nigeria lekket ut 3500 tonn giftige kjemikalier fra over 8000 rustne tønner, noe som forgiftet både jorden og grunnvannet». Det å kvitte seg med søppel på en slik måte er tydeligvis ingen brukbar løsning, og det er heller ingen beundringsverdig måte å behandle andre på.

Hva med gjenvinning og gjenbruk av uønskede ting som ellers bare blir kastet? Slik gjenvinning krever at forbrukerne sorterer avfallet i forskjellige kategorier, noe som allerede er lovbestemt noen steder. Myndighetene kan forlange at søplet blir sortert i slike kategorier som papir, papp og kartong, metall, glass og organisk avfall. Glass må kanskje i sin tur sorteres etter farge.

Det er ingen tvil om at gjenvinning har sine fordeler. Boken 5000 Days to Save the Planet sier at man ved å resirkulere aluminium «sparer enorme energimengder» og «reduserer miljøskader i forbindelse med utvinning av bauxitt», aluminiumholdig leire. Boken sier videre: «Til gjenvinning av papir kreves det bare halvparten så mye energi og en tiendedel så mye vann som til produksjon av den samme mengden papir. . . . Mange avfallsprodukter kan resirkuleres og brukes på nytt. . . . Selv når bedrifter ikke kan bruke avfallet sitt på nytt selv, kan de noen ganger resirkulere det til bruk for andre . . . I Holland har man gode erfaringer med et gjenvinningsanlegg som har vært i drift siden begynnelsen av 1970-årene.»

I stedet for å lete etter måter å bli kvitt avfallet på legger myndighetene noen steder først og fremst vekt på å begrense avfallsmengden. Den ovennevnte boken påpeker at «det er tvingende nødvendig å gå til handling» for at menneskeheten skal kunne «gå over fra en bruk-og-kast-økonomi . . . til en samfunnsøkonomi som innebærer at man tar vare på ting, begrenser avfallet og reduserer ressursbruken».

De som ønsker å slutte med «en bruk-og-kast-økonomi», må imidlertid være villige til å bruke de artiklene de kjøper, så lenge som mulig og ikke kaste dem før det er umulig å reparere dem. Ting man ikke vil ha lenger, men som fortsatt er fullt brukbare, bør gis videre til andre som kommer til å bruke dem. Et tysk institutt for anvendt økologi har regnet ut at en husstand som alltid holder seg til prinsippet om «bruk i stedet for forbruk», vil produsere 75 prosent mindre søppel enn en vanlig husstand produserer.

Men kommer mange nok husstander til å følge slike prinsipper? Sannsynligvis ikke. Menneskenes søppelproblem er bare et symptom på enda større problemer. I dagens bruk-og-kast-samfunn har flere og flere antatt det vi kan kalle en bruk-og-kast-mentalitet. La oss se nærmere på denne holdningen — og på noe av det den kan føre til.

Farene ved en bruk-og-kast-mentalitet

Folks bruk-og-kast-mentalitet kan lett føre til at de går lenger enn bare å sløse litt. Det kan gjøre dem utakknemlige og uforsiktige, slik at de uten videre kaster store mengder urørt mat og andre ressurser. De som er selvopptatte og legger vekt på å følge siste mote, føler kanskje at de stadig må bytte ut fullt brukbare klær, møbler og andre ting med noe nytt og bedre.

Denne mentaliteten gjør seg imidlertid ikke bare gjeldende i forbindelse med ting. En tysk rapport som ble utarbeidet i forbindelse med et gjenbruksprosjekt, sier: «Vår behandling av den salongen som vi ikke lenger liker, og som vi kasserer etter fem år og bytter ut med en ny, gjenspeiler seg i måten vi behandler andre mennesker på. Spørsmålet er hvor lenge samfunnet kan tolerere dette.» Rapporten sier videre: «Så snart en arbeider ikke klarer å yte maksimalt, blir han byttet ut. Vi har jo nok av arbeidere å ta av!»

USAs tidligere visepresident Al Gore stiller noen tankevekkende spørsmål i sin bok Earth in the Balance: «Har den vanen vi har tilegnet oss, med å oppfatte tingene som noe som vi bare kan kvitte oss med, på lignende måte endret den måten vi oppfatter våre medmennesker på? . . . Har vi i løpet av denne prosessen mistet evnen til å verdsette det enestående hos ethvert av våre . . . medmennesker?»

De som slutter å sette pris på andre og ikke lenger har respekt for dem, vil kanskje synes at det er lettere — og mindre klanderverdig — å kvitte seg med venner eller med sin ektefelle. Den tyske avisen Süddeutsche Zeitung sier om en slik tenkemåte: «Vi kjøper nye klær to ganger i året, ny bil hvert fjerde år og ny salong hvert tiende år; vi er på jakt etter et nytt feriemål hvert år; vi bytter bolig, arbeid, foretak — så hvorfor ikke også bytte ektefelle?»

Noen ser i dag ut til å være villig til å kaste hva som helst så sant det begynner å bli en byrde. I ett europeisk land ble for eksempel rundt 100 000 katter og 96 000 hunder forlatt av sine eiere i 1999. En dyrevernaktivist der sier at hennes landsmenn «ikke ser på det å ha et kjæledyr som noen langvarig forpliktelse. De kjøper en valp i september og kvitter seg med den i august [året etter, når de skal på ferie]». Og enda verre: Bruk-og-kast-mentaliteten gjør seg også gjeldende i forbindelse med menneskers liv.

Mangel på respekt for livet

Det ser ut til at mange i dag mener at livet deres ikke har noen virkelig verdi. Hvordan det? Et europeisk tidsskrift skrev for eksempel nylig at unge menneskers villighet til å ta sjanser har økt i de senere årene. Det at de er mer villig til å delta i ekstremsport, er et eksempel på dette. De er villig til å ofre livet for noen få øyeblikk med spenning! Profittjegere er ivrige etter å utnytte denne trenden. En tysk politiker sa at arrangørene av ekstremsport «ofte betrakter det å tjene penger som viktigere enn menneskers liv og helse».

Og hva med det å kvitte seg med det ufødte liv? Verdens helseorganisasjon anslår at det «på verdensbasis er omkring 75 millioner barn i året som blir unnfanget uten å være ønsket av noen. For mange kvinner er abort den eneste løsningen». Til og med barn som blir født, er i fare. Ifølge den brasilianske avisen O Estado de S. Paulo «er det stadig flere spedbarn som blir forlatt på gaten». Er dette også tilfellet der hvor du bor?

Overalt rundt oss i dagens verden ser vi eksempler på at et menneskeliv ofte blir sett på som billig, verdiløst og noe man uten videre kan kvitte seg med. Vi ser denne tendensen i voldspregede underholdningsprogrammer, hvor «heltene» tar livet av en rekke «kjeltringer» i løpet av én film eller ett TV-program. Vi ser den i den voldsbølgen som feier over jorden, hvor tyver dreper ofrene sine for noen lusne småpenger — eller uten noen grunn i det hele tatt. Og vi ser den i nyhetene i kvalmende rapporter om terrorhandlinger, etnisk rensing og regelrett folkemord, som alt sammen innebærer ubarmhjertig massenedslakting av mennesker — verdifulle mennesker som man kvitter seg med akkurat som søppel.

Vi kan kanskje ikke unngå å leve i et bruk-og-kast-samfunn, men vi kan unngå å anta en bruk-og-kast-mentalitet. Den neste artikkelen tar for seg hva som kan hjelpe oss til å mestre dagens bruk-og-kast-samfunn og de uønskede holdningene som følger med det.

[Bilde på side 6]

Mange steder er det påbudt med gjenvinning

[Bilde på side 7]

Får skiftende moter deg til å kaste brukbare klær og kjøpe nye?

[Bilde på side 8]

Det ufødte liv bør beskyttes, ikke fjernes

[Rettigheter]

Index Stock Photography Inc./BSIP Agency

[Bilde på side 8]

Livet er altfor verdifullt til å bli satt på spill for spenningens skyld