Et religiøst dilemma i kolonitidens Brasil

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I BRASIL

DEN 30. november 1996 var representanter for Konferansen om verdensmisjon og evangelisering, som var organisert av Kirkenes Verdensråd, samlet i et havneområde i Salvador i Brasil. Stedet var ikke tilfeldig valgt. I tidligere århundrer ble millioner av afrikanere solgt som slaver nettopp her. «Dette havet samlet opp tårene deres,» sa en geistlig som viste til fangenes skjebnesvangre reise. På denne spesielle minnedagen ble det gitt uttrykk for anger for det som en taler omtalte som kristenhetens skandaløse deltagelse i slaveriet. Hvordan var religionen innblandet i slavehandelen i kolonitidens Brasil?

«Frelse fortapte sjeler»

I 1441 — nesten 60 år før den offisielle oppdagelsen av Brasil — tok den portugisiske sjøfareren Antão Gonçalves afrikanske stammemedlemmer til fange og fraktet dem til Portugal. Det var den første lasten av dette slaget som kom dit til landet. Det var få i middelalderens samfunn som satte spørsmålstegn ved det at krigsfanger ble gjort til slaver, og da spesielt når fangene var slike som kirken stemplet som «vantro». Men i de neste 20 årene krevdes det en unnskyldning for å holde på med den lukrative slavehandelen i fredstid. Noen hevdet at man ved å gjøre afrikanerne til slaver kunne «frelse fortapte sjeler», fordi man reddet disse utlendingene fra deres hedenske levemåte.

Den 8. januar 1455 utstedte pave Nikolaus V bullen Romanus Pontifex, som gav offisiell støtte til den allerede blomstrende slavehandelen. Dermed var ikke kirken noe vern mot slaveriet. Noen av dens prester var tvert imot «svorne tilhengere», sier den brasilianske historikeren João Dornas Filho. Grunnlaget var derved lagt for at slaveriet kunne utbres til Brasil når portugisiske kolonister bosatte seg der.

«Den eneste muligheten»

I 1549 ble de nyankomne jesuittiske misjonærene forskrekket over å oppdage at mye av Brasils arbeidsstyrke bestod av slaver som var tatt ulovlig til fange. Jordeierne hadde ganske enkelt samlet dem med makt for at de skulle arbeide på gårdene og sukkerplantasjene deres. «De fleste mennene har dårlig samvittighet på grunn av de slavene de har i sin besittelse,» skrev den overordnede jesuitten Manuel de Nóbrega i 1550. Allikevel beholdt jordeierne slavearbeiderne sine, selv om det kunne bety at de ikke fikk syndsforlatelse av kirken.

Men snart stod jesuittene i Brasil overfor et dilemma. Dårlig økonomi gjorde at det ble vanskelig for dem å utføre sitt veldedighetsarbeid. En løsning var å dyrke den jorden de hadde fått som gave av myndighetene, og bruke den fortjenesten produktene gav, til å finansiere religiøse aktiviteter. Men hvem skulle arbeide på disse gårdene? «Den eneste muligheten,» sier den portugisiske historikeren Jorge Couto, «var afrikanske slavearbeidere — en løsning som skapte betenkeligheter av moralsk karakter, noe jesuittenes overordnede i Brasil bestemte seg for å ignorere.»

Jesuittene gav sin støtte til en voksende gruppe jordeiere som krevde afrikanske slaver. De indianske slavene så ut til å ha vanskeligheter med å tilpasse seg det kontinuerlige gårdsarbeidet, og de gjorde ofte opprør eller rømte  ganske enkelt til skogs. * Afrikanerne var på den annen side blitt prøvd og hadde vist seg å være effektive arbeidere på sukkerplantasjene på Portugals øykolonier i Atlanterhavet. «De rømte aldri, og de hadde heller ikke noe sted å rømme til,» sa en skribent på den tiden.

Med presteskapets velsignelse økte derfor importen av afrikanske slaver stadig. Brasil ble sterkt avhengig av den atlantiske slavehandelen. I 1768 hadde gården Santa Cruz, som jesuittene eide, 1205 slaver. Benediktinerne og karmelittene hadde også skaffet seg eiendommer og et stort antall slaver. «Klostrene er fylt av slaver,» sa Joaquim Nabuco, en brasiliansk slaverimotstander på 1800-tallet.

Siden gårdsdrift var en konkurransepreget forretningsvirksomhet, innførte ofte slaveeierne på kirkens eiendommer et brutalt arbeidsprogram. Historieprofessor Stuart Schwartz bemerker at selv mange av de geistlige som protesterte mot mishandlingen av slavene, hadde «lite til overs for afrikanerne» og «mente at disiplin, straff og arbeid var den eneste måten å få bukt med slavenes overtro, latskap og manglende manerer på».

«Slaveriteologi»

Mens geistligheten strebet etter å få kristne verdier til å passe sammen med et system som var drevet av nådeløs utnyttelse, skapte de noe som kunne gi moralsk støtte for slaveriet — noe som en teolog kaller for slaveriteologi. Siden de overfylte, sykdomsbefengte lasterommene på slaveskipene krevde livet til en stor prosentdel av den menneskelige lasten, insisterte kirken på å døpe afrikanerne før de reiste av gårde til Den nye verden. * De omvendte fikk selvfølgelig nærmest ingen opplæring før de ble døpt. — Se rammen «Kristne på et øyeblikk?»

I alle fall betydde de lange arbeidsdagene og en drastisk redusert livslengde at slavene hadde liten mulighet til å praktisere sin nye tro. Men kirkens doktriner angående «skillet mellom kropp og sjel» glattet over dette problemet. ’Afrikanerne led riktignok under et brutalt slaveri, men deres sjeler var frie,’  resonnerte de geistlige. ’Slavene skulle derfor akseptere fornedrelsen med glede, som en del av en guddommelig plan for å forberede dem til himmelsk lykksalighet.’

I mellomtiden minnet kirken slaveeierne om at de var moralsk forpliktet til å la slavene få gå i kirken, holde religiøse høytider og inngå ekteskap. Prestene kritiserte hard mishandling, men de var også nøye med å understreke farene ved å være for ettergivende. «Bruk pisking, lenker og fotlenker, alt til sin rette tid og med orden og måtehold, så vil du se at opprørskheten hos tjenerne raskt blir tøylet,» rådde en jesuittprest.

Det var få som tenkte på at man kunne bruke mer smertefrie metoder for å omvende afrikanerne. Tvert imot gav frittalende tilhengere av slaveriet, deriblant den brasilianske biskopen Azeredo Coutinho, det inntrykk at slavehandlerne gjorde afrikanerne en tjeneste! I Coutinhos kraftige forsvar av slaveriet, som ble offentliggjort i 1796, spurte han: «Ville det være bedre og mer passende at kristenheten lot [afrikanere] dø i hedendom og avgudsdyrkelse enn i vår hellige religion?» I samme stil formante António Vieira, en ledende jesuittisk misjonær, afrikanere: «Gi Gud utallige takk for . . . at han brakte dere til dette [landet], hvor dere er blitt opplært i troen og lever som kristne og er frelst.»

Slaveriets pris

Ved å støtte slaveriet hadde kirken håpet å «frelse fortapte sjeler». Ironisk nok beredte det bare veien for splid, for afrikanerne var slett ikke villige til å oppgi sine religiøse skikker og sin tro. Derfor er det i dag et stort antall brasilianere som praktiserer synkretisme — en sammenblanding av katolisisme og afrikansk stammereligion.

Selv om noen i kolonitidens Brasil mente at det kunne forsvares at kirken godkjente slaveriet av økonomiske grunner, viste dette seg å være katastrofalt i lengden. All den lidelse og død det førte til, reiser spørsmål om kirkens etiske prinsipper, og disse spørsmålene finnes det ikke noe tilfredsstillende svar på. Én historiker mener at det at slaveriet ble godkjent, viste at kirken hadde den samme holdningen som dem profeten Jesaja fordømte fordi de sa: «Godt er ondt og ondt er godt.» — Jesaja 5: 20.

 Brutalt slaveri er uforenelig med Bibelen

Bibelen gjør det klart at Jehova Gud ikke godkjenner at ’menneske hersker over menneske til skade for ham’; han godkjenner følgelig ikke brutalt slaveri. (Forkynneren 8: 9) Guds lov til Israel fastsatte for eksempel at det var dødsstraff for å kidnappe og selge et menneske. (2. Mosebok 21: 16) Riktignok var det et system med slaver blant Guds folk i gammel tid, men det var ikke slik som den tyranniske form for slaveri som er drøftet i denne artikkelen. Det at noen israelittiske slaver valgte å bli hos sin herre når de hadde krav på å bli løslatt, er en tydelig indikasjon på at slaveriet blant Guds folk ikke var brutalt. (5. Mosebok 15: 12—17) Derfor ville det være en grov forvrengning av Bibelen å påstå at det at israelittene hadde slaver, er noe som rettferdiggjør de grusomheter som har funnet sted opp gjennom historien. *

I sitt Ord, Bibelen, lover Jehova Gud at alle former for slaveri snart vil ta slutt. Så glade vi kan være for at det i Guds nye verden ikke vil være noen som lever i frykt under en tyrannisk og hard eier! I stedet skal folk «sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve». — Mika 4: 4.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 15]

Jehova Gud lover at alle former for slaveri snart vil ta slutt

[Ramme/bilde på side 13]

FOR GUD ELLER FOR PENGER?

Fernão de Oliveira, en lærd portugiser på 1500-tallet, hevdet at det var grådighet — ikke evangelisk iver — som motiverte slavehandlerne. Skip fra Europa var lastet med varer som ble byttet mot fanger i afrikanske havner. Disse fangene ble så fraktet til det amerikanske kontinent og byttet mot sukker, som så ble tatt med tilbake til Europa og solgt der. Denne trekanthandelen gav stor fortjeneste for både kjøpmennene og den portugisiske tronen. Også presteskapet hadde fortjeneste på det, for prestene krevde en avgift pr. person for å døpe afrikanerne før de ble sendt til Amerika.

[Ramme på side 14]

KRISTNE PÅ ET ØYEBLIKK?

«Tidlig på 1600-tallet ble det vanlig at slaver i Afrika ble døpt før avreise,» skriver historikeren Hugh Thomas i The Slave Trade. «Slavene hadde som regel ikke fått noen slags opplæring før denne seremonien, og mange, kanskje de fleste av dem, hadde ikke tidligere opplevd noe som tydet på at det fantes noe sånt som en kristen Gud. Så denne dåpen var overfladisk.»

Professor Thomas skriver i sin bok at det som vanligvis skjedde, var at fangene ble brakt til kirken, hvor en kateket — vanligvis selv en slave — snakket til dem på deres eget språk om deres omvendelse. «Så gikk en prest langs de forvirrede rekkene,» legger Thomas til, «mens han gav hver enkelt et kristent navn, som allerede var skrevet ned på et ark. Han drysset også salt på slavenes tunger og stenket så vievann på dem. Til slutt sa han kanskje, gjennom en tolk: ’Betrakt dere nå som barn av Kristus. Dere legger ut på en reise til portugisisk territorium, hvor dere vil få lære om det som hører Troen til. Tenk aldri mer på det stedet dere kom fra. Ikke spis hunder, katter eller hester. Vær tilfredse.’»

[Bilde på side 13]

Pave Nikolaus V

[Rettigheter]

Culver Pictures

[Bilde på side 15]

Offentlig pisking, framstilt av Johann Rugendas, som var øyenvitne til dette på 1800-tallet

[Bilderettigheter på side 15]

Malerier av slaver på sidene 13 og 15: De Malerische Reise in Brasilien de Johann Moritz Rugendas, cortesia da Biblioteca Mário de Andrade, São Paulo, Brasil