Ti millioner bøker i et glasshus

SPILL AV

Ti millioner bøker i et glasshus

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FRANKRIKE

NÅR man som besøkende går opp trappetrinnene av tre og kommer ut på den forblåste plassen, kan man ikke bli annet enn imponert — nesten skremt — av de fire tårnene, dekket med glass, som rager høyt opp i været. Dette er ikke noe vanlig bygningskompleks. Det er Frankrikes nye, ultramoderne nasjonalbibliotek, Bibliothèque nationale de France, som ligger ved elven Seine. På en måte kan man si at det har tatt flere hundre år å skape dette biblioteket.

Det begynte tidlig

I 1368 plasserte Karl V nesten tusen manuskripter i et tårn i borgen Louvre i Paris. Men egentlig var det etter Hundreårskrigen at kongene i Frankrike begynte å sette sammen en varig samling. Gaver og legater fra slike som prøvde å innsmigre seg hos de kongelige, førte til at biblioteket stadig vokste. Reisende og utsendinger tok med seg bøker fra land i Europa og Østen, og soldater hadde med seg bøker hjem som krigsbytte. På 1500-tallet innførte Frans I en pliktavleveringslov som krevde at det skulle leveres et eksemplar av hver bok som ble utgitt, til det kongelige bibliotek.

Etter at det kongelige bibliotek hadde holdt til i forskjellige kongeboliger i provinsene, ble det flyttet tilbake til Paris, men der ble det plyndret under religionskrigene (1562—1598). I 1721 fikk biblioteket en mer fast beliggenhet. Under den franske revolusjon ble det beslaglagt religiøse og aristokratiske samlinger, og biblioteket mottok hundretusener av bøker, håndskrifter og trykk. Denne tilveksten var av uvurderlig verdi, men den stadige plassmangelen i de eksisterende lokalene var et problem.

Enorm vekst

I 1868 ble det bygd og åpnet en lesesal med et tak som bestod av ni glasskupler. Det var arkitekten Henri Labrouste som hadde tegnet den, og i den var det plass til 360 lesere og rundt 50 000 bøker. I bibliotekets magasin like ved var det plass til ytterligere en million bøker. Men i løpet av 60 år oversteg antall bøker i dette biblioteket tre millioner!

Trass i mye oppussing og mange utvidelser var det ikke mulig å holde tritt med de tre kilometerne ny bokhylleplass som trengtes hvert år til alle de bøkene og tidsskriftene som strømmet inn. Så i 1988 opplyste daværende president François Mitterrand om et prosjekt som skulle settes i gang — man skulle bygge kanskje «det største og mest moderne biblioteket i verden». Målet var at det skulle «inkludere alle kunnskapsområder, være tilgjengelig for alle, benytte den mest moderne teknologien for dataoverføring, være mulig å konsultere fra andre steder og være knyttet til andre biblioteker i Europa».

Man arrangerte en internasjonal konkurranse for å få inn forslag til hvordan det nye biblioteket skulle se ut. Det kom inn nesten 250 utkast. Til slutt var det tegningene til en forholdsvis ukjent fransk arkitekt, Dominique Perrault, som ble valgt. Hans idé var en svær sokkel med tårn i hvert hjørne, bygd i vinkel — som stående bøker, oppslått på midten. Kritikerne latterliggjorde hans forslag om å oppbevare bøker i glasstårn — solovner, kalte de dem — der bøkene ville bli utsatt for sollys og varme. Som et kompromiss ble det bestemt at det skulle monteres skodder av tre bak vinduene for å beskytte bøkene, og at de mest verdifulle dokumentene skulle oppbevares i hyller i sokkelbygningen.

Vanskelig flytting

En annen utfordring var å skulle flytte over ti millioner bøker. Mange av bøkene er svært skjøre og sjeldne, for eksempel bibliotekets to eksemplarer av Gutenbergs bibel. Tidligere flyttinger hadde ikke vært uten uhell. En som var øyenvitne til en flytting i 1821, fortalte at mange av bøkene falt av vognene og ned på de sølete gatene. Denne gangen skulle man gå mer metodisk til verks når man flyttet bøkene.

I 1998 tok et profesjonelt team fatt på den enorme oppgaven å flytte millioner av bøker. For å unngå skade, tyveri og tap transporterte de bøkene i forseglede, vanntette og brannsikre skap med støtdemping. I nesten et år kjørte ti lastebiler — umerkede, som et ekstra sikkerhetstiltak — fram og tilbake i den beryktede trafikken i Paris for å frakte mellom 25 000 og 30 000 bøker om dagen til det nye biblioteket.

Et skattkammer av kunnskap

Det nye biblioteket er delt i to plan. Haut-de-jardin (den øverste etasjen) har 1600 plasser beregnet på det vanlige publikum og er utformet slik at man har lett tilgang til omtrent 350 000 bøker. Rez-de-jardin (den nederste etasjen) har 2000 plasser, og den er for forskere.

Biblioteket er bygd rundt en miniatyrskog. Interiøret, som blant annet består av røde tepper, veggpanel og møbler og inventar i tre, er med på å skape en varm og avslappet atmosfære som bidrar til at man kan konsentrere seg og studere. Det finnes et audiovisuelt rom, der de besøkende har tilgang til CD-ROM-er, filmer, lydopptak og tusener av digitaliserte bilder og bøker.

Det franske biblioteket har nok hylleplass til å ta imot nye bøker i nesten 50 år. Man kan ikke la være å tenke på hvor mye arbeid som er lagt ned i denne bygningen, og hvor mye arbeid som må til for å vedlikeholde dette skattkammeret.

[Bilde på side 24]

Lesesalen fra 1868

[Rettigheter]

[Bilderettigheter på side 25]

VÅKN OPP!