Enslige foreldre — mange utfordringer

«Jeg sliter med sterke følelser. Jeg sitter på badet om nettene og gråter. Det er fryktelig tøft.» — JANET, ALENEMOR TIL TRE.

DET er mange grunner til at enkelte blir aleneforeldre. Noen familier mister den ene forelderen på grunn av krig, en naturkatastrofe eller sykdom.

Noen som får barn sammen, bestemmer seg for ikke å gifte seg med hverandre. For eksempel blir nærmere halvparten av alle barn i Sverige født utenfor ekteskap. Skilsmisser skaper også aleneforelderfamilier. Undersøkelser tyder på at over 50 prosent av alle amerikanske barn kommer til å tilhøre en aleneforelderfamilie i en periode av barndommen.

Å forstå utfordringene

Mødre som nylig er blitt enker, har en tung byrde å bære. De må påta seg ansvaret for familien samtidig som de fremdeles sørger over å ha mistet ektefellen. Det kan ta måneder og år å tilpasse seg denne rollen, som krever at de både må takle økonomiske utfordringer og trøste barna. Det kan være svært vanskelig for en mor som er blitt enke, å påta seg disse nye forpliktelsene. Resultatet kan være at barna ikke får den voksenkontakten de trenger i en tid da de har desperat behov for oppmerksomhet og oppmuntring.

Alenemødre som ikke har giftet seg med barnefaren, er gjerne unge og uerfarne. De har kanskje ikke fått sjansen til å fullføre utdannelsen. Uten tilstrekkelig yrkeskompetanse får de lett trang økonomi og må ofte ta dårlig betalte jobber. Hvis de ikke får støtte fra foreldrene sine eller andre slektninger, må de også påta seg ansvaret for å sørge for at barnet får passende tilsyn på dagtid. En ugift mor blir kanskje også utsatt for følelsesmessige påkjenninger, for eksempel på grunn av skyldfølelse og ensomhet. Noen kan være redd for at barnet skal gjøre det vanskelig for dem å finne en passende ektefelle. Etter hvert som barna i slike familier blir eldre, kan det være at de på sin side nages av ubesvarte spørsmål om sin bakgrunn og av behovet for å få anerkjennelse fra den fraværende forelderen.

Foreldre som gjennomgår en skilsmisse, er også utsatt for store påkjenninger. Noen kan føle stor bitterhet som følge av skilsmissen. Lav selvaktelse og en sterk følelse av å bli avvist kan gjøre det vanskelig for enkelte foreldre å ha et nært følelsesmessig forhold til barna. Mødre som kanskje må gå ut i arbeidslivet for første gang, kan ha vanskelig for å mestre det ansvaret det medfører å ta hånd om en familie. De kan føle at de verken har tid eller krefter til å dekke de spesielle  behovene hos barna, som selv er nødt til å tilpasse seg de drastiske forandringene etter foreldrenes skilsmisse.

Spesielle utfordringer for skilte foreldre

Enslige foreldre er klar over at barn har individuelle behov som stadig forandrer seg. For skilte aleneforeldre kan det være en spesiell utfordring å skape anledninger til å gi åndelig opplæring.

Noen skilte foreldre som er Jehovas vitner, har for eksempel ikke foreldreansvaret for barna. De har gått inn for å ha barna på besøk på en tid da de kan ta dem med på et kristent møte. En slik samværsordning gjør at barna har regelmessig kontakt med den kristne menighet, noe som er til stort gagn for skilsmissebarn.

Skilte foreldre som har færre muligheter til å ha regelmessig kontakt med barna, må finne ut hva de kan gjøre for å vise at de er glad i dem. For å lykkes med det må de være oppmerksom på barnets skiftende følelsesmessige behov. Det gjelder særlig når barnet kommer i puberteten og blir mer opptatt av sosiale aktiviteter og venner.

For å oppnå gode resultater må en forelder dessuten kjenne barnets evner, personlighet og måte å tenke på. (1. Mosebok 33: 13) Forelderen og barnet må prate fortrolig med hverandre og stå hverandre nær. Kommunikasjonslinjene må være åpne. Barnet må være engasjert i forelderens liv, og forelderen må være engasjert i barnets liv.

Nødvendigheten av å vise rimelighet

Etter en skilsmisse har barn gagn av å ha regelmessig kontakt med begge foreldrene. Sett at foreldrene har forskjellige trosoppfatninger; den ene er et av Jehovas vitner, mens den andre ikke er det. Jevnlig og åpen kommunikasjon bidrar til at man unngår unødige konflikter. «Få ord på dere for å være rimelige,» skrev apostelen Paulus. (Filipperne 4: 5, Phillips’ oversettelse) Barnet bør bli opplært til å respektere at begge foreldrene har rett til å utøve sin religion.

Den forelderen som ikke er et av Jehovas vitner, insisterer kanskje på at barnet skal være med ham på gudstjenester. Hva kan den forelderen som er et av Jehovas vitner, gjøre? Hun kan også gjøre barnet kjent med sine trosoppfatninger. Med tiden kan barnet selv treffe en avgjørelse når det gjelder religion, i likhet med den unge Timoteus, som sannsynligvis fikk lære om Bibelens prinsipper av sin mor og sin mormor. (2. Timoteus 3: 14, 15) Hvis barnet uroer seg over å måtte  være med på gudstjenester i et annet trossamfunn, kan det tenke på den bibelske personen Na’aman, som etter å ha blitt en sann tilbeder av Jehova fortsatte å utføre sine plikter ved å ledsage kongen når kongen tilbad i Rimmons hus. Denne beretningen kan hjelpe barnet til å forstå at Jehova viser det kjærlighet og forståelse, selv om det er til stede ved religiøse seremonier som det ikke er vant med. — 2. Kongebok 5: 17—19.

For å oppnå gode resultater må en forelder være i stand til å forme barnets eller barnas tankegang og forstå deres følelser. (5. Mosebok 6: 7) Det kan nok være at foreldre som aldri har vært gift, skammer seg over sin tidligere livsførsel. Men slike foreldre må huske at barn har to biologiske foreldre. Barn ønsker å kjenne begge foreldrene, og de har behov for å føle at de er ønsket, ikke at de helst ikke skulle ha vært til. Ved å snakke respektfullt om den fraværende forelderen og komme med svar som en på barnets alder kan begripe eller trenger å kjenne til, kan forelderen gi barnet kjærlig oppmuntring.

Foreldre må huske at et barns førsteinntrykk av kjærlighet og myndighet blir formet av det forholdet det har til forelderen. Ved å utøve myndighet på en kjærlig måte kan en kristen forelder gjøre mye for å hjelpe barnet til å ha et kjærlig forhold til Jehova og til å ha respekt for de ordningene som finnes i menigheten. — 1. Mosebok 18: 19.

Viktig at barna samarbeider

Barn i aleneforelderfamilier trenger også å forstå at de må samarbeide for at familien skal oppnå gode resultater. (Efeserne 6: 1—3) Når de er lydige mot forelderen, viser de at de er glad i forelderen og respekterer de ekstra anstrengelsene forelderen gjør seg for å skape et trygt og lykkelig hjem for familien. Ettersom kommunikasjon er en toveis forbindelse, må barn  i en aleneforelderfamilie huske at de må være villige til å støtte forelderens anstrengelser for å opprettholde god kommunikasjon i familien. — Ordspråkene 1: 8; 4: 1—4.

Slike barn er ofte nødt til å påta seg ansvar raskere enn barn som bor sammen med begge foreldrene. Gutter og jenter som får kjærlig og tålmodig opplæring, får selvtillit og en følelse av egenverd etter hvert som de lærer å mestre livets utfordringer i ung alder. Det kan være på sin plass å gi ansvaret for noen oppgaver til barna, slik at de kan bidra til at de forskjellige oppgavene i hjemmet blir tatt hånd om på en ordnet måte.

Dette betyr ikke at aleneforelderen har som mål å gjøre barna til små, selvstendige voksne som ikke trenger forelderens ledelse. Det er så avgjort uklokt å overlate barnet til seg selv eller la det være uten tilsyn.

Aleneforeldre tror ofte med urette at de må være kamerater med barna. Selv om det er nødvendig å utvikle et nært forhold, må aleneforeldre ha i tankene at et barn trenger en forelder og ikke er følelsesmessig modent nok til å være forelderens fortrolige venn. Barnet har behov for at du oppfører deg som en forelder.

Når aleneforeldre og barn samarbeider i en kjærlig ånd, kan familien klare seg godt. Ettersom stadig flere barn vokser opp i aleneforelderfamilier, bør alle være oppmerksom på de spesielle utfordringene som aleneforeldre og barna deres står overfor, og være villige til å gi kjærlig oppmuntring og støtte.

[Ramme/bilde på side 9]

Virkninger på barna

Aleneforeldre generelt har kanskje mindre tid til hvert enkelt barn enn to foreldre har. I noen tilfeller lever en aleneforelder sammen med en partner som ikke er hans eller hennes ektefelle. Men samboerskap er mindre stabile enn ekteskap. Det er mer sannsynlig at barn i slike familier skal vokse opp med flere forskjellige voksne i livet sitt.

Ifølge noen undersøkelser «er det mer sannsynlig at barn fra aleneforelderfamilier skal leve et mindre harmonisk liv, gjennomsnittlig sett, enn barn fra intakte familier». Men en nærmere analyse av slike undersøkelser tyder på at det er lav inntekt som kan være «den enkeltfaktoren som har størst innvirkning på forskjellene mellom barn fra forskjellige typer familier». Dette betyr selvsagt ikke at barn fra aleneforelderfamilier er dømt til å mislykkes i livet. Med den rette veiledning og opplæring kan de overvinne negativ påvirkning.