Hva Bibelen sier

Er vår tro avhengig av arkeologiske funn?

I 1873 skrev den engelske presten Samuel Manning om Jerusalem: «[Byen] har en uimotståelig tiltrekningskraft, og pilegrimer strømmer hit fra alle verdens kanter. Millioner av mennesker betrakter de sammenraste murene, de skitne gatene og de oppsmuldrende ruinene med dyp interesse og med en ærbødighet som ikke noe annet sted på jorden blir gjenstand for.»

DET hellige land har tiltrukket seg folk i hvert fall helt siden den romerske keiser Konstantins tid. * I omkring 1500 år kom og gikk det pilegrimer som søkte religiøs, personlig kontakt med Det hellige land. Merkelig nok var det først i begynnelsen av 1800-tallet at forskerne begynte å følge i disse pilegrimenes spor. Slik innledet de imidlertid epoken med bibelsk arkeologi — studiet av kulturgjenstander, folkeslag, steder og språk i Det hellige land i eldre tider.

De arkeologiske funnene har ført til økt forståelse av mange sider ved livet i bibelsk tid. De har også ofte vist seg å stemme med den bibelske historie. Men er vår tro avhengig av denne kunnskapen? Vi kan belyse det ved å se nærmere på et viktig funnsted — byen Jerusalem og dens tempel.

’Stein skal ikke bli tilbake på stein’

Ifølge den jødiske kalender gikk Jesus Kristus og noen av disiplene hans ut av templet i Jerusalem for siste gang den 11. nisan om våren  i år 33. På vei til Oljeberget sa en av disiplene: «Lærer, se, for noen steiner og for noen bygninger!» — Markus 13: 1.

Disse trofaste jødene hadde dyp kjærlighet til Gud og hans tempel. De var stolt av disse praktfulle bygningene og den 1500 år gamle tradisjonen de representerte. Det svaret Jesus gav disippelen, var sjokkerende: «Ser du disse store bygningene? Her skal slett ikke stein bli tilbake på stein som ikke skal bli revet ned.» — Markus 13: 2.

Hvordan kunne Gud tillate at hans eget tempel skulle bli ødelagt, nå som den lovte Messias var kommet? Bare gradvis og ved hjelp av hellig ånd kunne Jesu disipler fullt ut forstå hva han mente. Men hva har Jesu ord med bibelsk arkeologi å gjøre?

En ny «by»

På pinsedagen i år 33 mistet den jødiske nasjon sin privilegerte stilling innfor Gud. (Matteus 21: 43) Det åpnet muligheten for noe mye større — en himmelsk regjering som skulle bli til velsignelse for alle mennesker. (Matteus 10: 7) I samsvar med Jesu profeti ble Jerusalem og byens tempel ødelagt i år 70. Arkeologien støtter Bibelens beretning om en slik hendelse. Men de kristnes tro avhenger ikke av om ruinene av det gamle templet er blitt funnet eller ikke. Deres tro dreier seg om et annet Jerusalem, en annen slags by.

Apostelen Johannes hadde hørt Jesu profeti om ødeleggelsen av byen og templet, og han levde lenge nok til at han fikk se profetien gå i oppfyllelse. I år 96 fikk han dette synet: «Jeg så også den hellige by, Det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen fra Gud.» En røst fra tronen sa: «Han skal bo hos [menneskene], og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» — Åpenbaringen 21: 2—4.

Denne «byen» består av trofaste kristne som skal tjene som konger med Kristus i himmelen. De utgjør til sammen den himmelske regjering — Guds rike — som skal herske over jorden og bringe menneskeslekten tilbake til fullkommenhet under tusenårsriket. (Matteus 6: 10; 2. Peter 3: 13) De jødekristne i det første århundre, som skulle bli med i denne gruppen, forstod at ingenting av det de hadde i den jødiske tingenes ordning, kunne måle seg med det privilegium å få herske sammen med Kristus i himmelen.

Apostelen Paulus, som skrev om sin tidligere fremtredende stilling innenfor jødedommen, sier på vegne av dem alle: «De ting som var vinning for meg, dem har jeg betraktet som tap på grunn av Kristus. Ja, for den saks skyld betrakter jeg virkelig også alt som tap på grunn av den langt større verdi som kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, har.» — Filipperne 3: 7, 8.

Ettersom apostelen Paulus hadde den største respekt for Guds lov og for tempelordningen, mente han naturligvis ikke at man skulle forakte disse forordningene fra Gud. * (Apostlenes gjerninger 21: 20—24) Han viste rett og slett at den kristne ordning skulle spille en større rolle enn den jødiske.

Paulus og andre jødekristne i det første århundre hadde uten tvil detaljert kunnskap om mange fascinerende detaljer ved den jødiske tingenes ordning. Og ettersom arkeologien kaster lys over fortiden, er det noen av disse detaljene de kristne nå forstår bedre. Men legg merke til hva Paulus bad den unge mannen Timoteus om å vie størst oppmerksomhet: «Grunn på disse ting [som har med den kristne menighet å gjøre]; gå helt opp i dem, for at din framgang kan være tydelig for alle.» — 1. Timoteus 4: 15.

Vi er glad for at bibelsk arkeologi har gitt oss større innsikt i bakgrunnen for den bibelske beretning. Men de kristne er klar over at deres tro ikke bygger på vitnesbyrd som mennesker har avdekket, men på Bibelen, Guds Ord. — 1. Tessaloniker 2: 13; 2. Timoteus 3: 16, 17.

[Fotnoter]

[Bilde på side 18]

Over: Jerusalem i 1920; romersk mynt som ble brukt av jødene, 43 evt.; granateple i blomst (laget av elfenben), muligens fra Salomos tempel, det åttende århundre fvt.

[Rettigheter]

Sidene 2 og 18: Mynt: Foto © Israel Museum, Jerusalem; gjengitt med tillatelse av Israel Antiquities Authority; granateple: Gjengitt med tillatelse av Israel Museum, Jerusalem