Spenningssøkere — hvorfor leker de med døden?

PÅ DEN romerske arenaen satt de oppstemte folkemassene — hele 50 000 mennesker — i helspenning. Forventningene deres var blitt stadig større de siste dagene gjennom omfattende kunngjøringer om at det som skulle finne sted, ville by på ’svært spennende forlystelser som de ikke måtte gå glipp av’.

Selv om tryllekunstnere og klovner, pantomimeforestillinger og komedier fortsatt trakk store folkemasser til de lokale teatrene, var det som skulle foregå på denne arenaen, helt annerledes. Tilskuernes daglige bekymringer og de ubekvemme, harde setene ble fort glemt så snart de nervepirrende forlystelsene begynte.

Nå kom sangerne — fulgt av en prest i kappe. De som bar røkelseskarene, ledet deretter en prosesjon med bilder av guder og gudinner som ble løftet høyt til værs for at alle skulle se dem. Dette gav skinn av at forlystelsene hadde gudenes velsignelse.

Nedslakting av dyr

Nå var det like før de store attraksjonene skulle begynne. Først ble strutser og sjiraffer, dyr som de færreste av tilskuerne noen gang hadde sett, sluppet inn på arenaen uten noen mulighet til å unnslippe. En rekke dyktige bueskyttere drepte det ene hjelpeløse dyret etter det andre til forlystelse for det spenningshungrige publikumet.

Deretter fikk den jublende folkemengden se en kamp på liv og død mellom to store elefanter med støttenner som var utstyrt med lange, spisse jernpigger. Det lyder en rungende applaus idet det ene mektige dyret segner om på den blodbestenkte sanden, dødelig såret. Denne scenen skal bare skjerpe tilskuernes appetitt på hovedattraksjonen, som begynner om noen få minutter.

Hovedattraksjonen

Den oppstemte folkemengden reiser seg idet det lyder en kraftig fanfare og gladiatorene kommer inn på arenaen. Noen er utstyrt med sverd, skjold og metallhjelmer eller med dolker, og andre er lett bevæpnet og har tynnere klær. Aktørene slåss mann mot mann, ofte til den ene eller begge dør, samtidig som publikum kommer med begeistrede tilrop. En gang ble ifølge opptegnelser 5000 dyr drept i løpet av 100 dager. En annen gang ble 10 000 gladiatorer drept. Likevel forlangte publikum mer.

Det fantes rikelig med kriminelle og krigsfanger som kunne være gladiatorer. Et oppslagsverk sier imidlertid at «disse ikke må forveksles med den gruppen av utdannede gladiatorer som kjempet med våpen, som tjente betydelige beløp, og som ikke var livstidsfanger». Noen steder gikk gladiatorene på spesielle skoler for å lære kunsten å utøve nærkamp. Den spenningen de opplevde ved å leke med døden på denne måten, gav dem det vi i dag ville kalle et adrenalinkick. De fikk et sterkt ønske om å slåss igjen. En kilde sier at «den gladiator som hadde deltatt i femti kamper før han trakk seg tilbake, hadde gjort det svært bra».

Tyrefektning

Verden har nå gått inn i et nytt årtusen. Det er imidlertid fortsatt mange som er fascinert av livsfarlige sportsgrener, og det er lite som tyder på at den lidenskapelige interessen for å leke med døden er blitt mindre i vår tid. Tyrefektning har for eksempel vært en populær folkeforlystelse i Spania, Portugal og mange latinamerikanske land i flere hundre år.

 Det skal være omkring 200 arenaer i Mexico og over 400 i Spania. Én arena i Mexico har 50 000 sitteplasser. Mange av disse arenaene blir fylt til randen av folk som kommer for å se menn utvise mot overfor angripende okser. Hvis tyrefekteren så mye som antyder at han er redd, gir folkemassene uttrykk for sin misnøye ved å komme med spottende tilrop.

Det finnes nå også kvinnelige tyrefektere, eller matadorer, og de tjener mange millioner på å drepe okser. En kvinnelig matador som ble intervjuet på TV, sa at den beste måten hun kunne få tilfredsstilt sin søken etter spenning på, var å være på en tyrefekterarena sammen med en angripende okse, og det til tross for den alltid tilstedeværende faren for å bli stanget i hjel.

Okseløp

«Folk står fire i bredden utenfor restaurant Sixto’s i Estafeta-gaten i Pamplona, og støynivået er høyt på grunn av den vedvarende dundringen,» stod det i en avismelding. «Det snakkes på flere språk — baskisk, kastiljansk, katalansk og engelsk.» Folk er tidlig ute for å se på begivenheten. Okser som skal brukes på tyrefekterarenaen, blir anbrakt innenfor en innhegning bare noen hundre meter fra arenaen.

Om morgenen de dagene det skal være tyrefektning, blir portene til innhegningen sparket opp, og de seks oksene som skal kjempe på arenaen om kvelden — pluss en reserveokse — blir sluppet ut. Langs hele gaten er det bygninger, og sidegatene er sperret med barrikader. Dette gjør gaten til en passende korridor som oksene kan løpe gjennom ned til arenaen. Hvis alt går etter planen, bruker de rundt to minutter på dette løpet.

For mange år siden var det noen som med fare for sitt liv bestemte seg for å kappløpe gjennom gatene med oksene i hælene. Hvert år er det fortsatt noen som gjør det. Dette er etter hvert blitt en internasjonal begivenhet. Mange er blitt alvorlig skadet av oksene, og andre er blitt stanget i hjel. «Hvis du tror du kan løpe fra dem,» sa en løper, «tar du sørgelig feil.» Ifølge det spanske Røde Kors var det over en 20-årsperiode «gjennomsnittlig én person hver dag som ble alvorlig skadet som følge av stanging». Hver dag ble dessuten 20—25 personer behandlet for andre skader.

Hvorfor leker de med døden på denne måten? Én løper sa: «Det er de sekundene du er tett opptil oksene, løper sammen med dem, kjenner lukten av dem, hører hovene dundre og ser hornene gå opp og ned noen centimeter unna — det er det [løpingen] dreier seg om.» De jublende tilskuerne virker ansporende på løperne. Blir noen skuffet hvis de ikke får se at noen blir stanget i hjel, eller at en løper på en voldsom måte blir kastet over skulderen på en angripende okse som veier 750 kilo? Kan det være at blodsutgytelser har samme tiltrekningskraft på dem  som det hadde på folkemassene på de romerske arenaene?

Andre former for lek med døden

Noen leker med døden på andre måter. Ta for eksempel motorsykkel-stuntmenn som utfordrer døden og blir alvorlig såret ved å hoppe over 50 biler som er parkert side om side, over en rekke store passasjerbusser eller over et juv. Én slik stuntmann sa at han hadde brukket 37 ben i kroppen og hadde ligget i koma i 30 dager. Han sa også: «Brukne ben og armer betyr ikke noe for meg lenger. . . . Jeg har hatt tolv åpne reposisjoner. En åpen reposisjon vil si at de skjærer deg opp og setter inn en plate eller en skrue. Jeg tror jeg har omkring 35 eller 40 skruer som skal holde benene på plass. Jeg er inn og ut av sykehuset hele tiden.» En gang han var blitt skadet under et treningsløp og ikke kunne gjennomføre det vanlige stuntet med å hoppe over en rekke biler, buet tilskuerne for å vise hvor skuffet de var.

Mange spenningssøkere deltar i ekstremsport, for eksempel slike livsfarlige vågestykker som det å klatre oppover veggene på skyskrapere uten sikkerhetsutstyr, å stå på snøbrett nedover bratte, 6000 meter høye fjell, å drive med strikkhopping fra høye tårn og broer, å hoppe i fallskjerm fra fly mens en er spent fast på ryggen til en annen fallskjermhopper, eller å klatre oppover bratte, isete fjellskrenter med bare et par pigghakker i hendene til å hjelpe seg med. En isklatrer sa: «Jeg regner med å miste tre eller fire venner hvert år.» Dette er bare noen av de livsfarlige vågestykkene som er blitt populære i idrettsverdenen. «Det er muligheten for en katastrofe som gjør ekstremsport så forlokkende,» uttalte en skribent.

«Selv de mest ekstreme former for ekstremsport har fått et kraftig oppsving,» skrev bladet U.S.News & World Report. Det som på engelsk har fått betegnelsen skysurfing, «hvor dyktige fallskjermhoppere gir de rene sirkusforestillingene ved å utføre kunststykker på grafittsurfebrett i fritt fall fra 4000 meter, var ikke oppfunnet i 1990. Nå finnes det imidlertid flere tusen skysurfere. Og sportsgrenen basehopping . . . som ble offisielt etablert i 1980, lokker nå hundrevis av fallskjermhoppere til å hoppe — ofte ulovlig og om natten — fra faste installasjoner, for eksempel fra radiotårn og broer». * Denne sportsgrenen har allerede krevd mange liv. «Det forekommer ikke så mange skader i basehopping,» sa en erfaren hopper. «Enten overlever du, eller så dør du.»

Friklatring i bratte fjellsider, med bare hendene og eget fotfeste, er også noe som fascinerer tusener. Selv ukebladannonser og reklamefilmer på TV, som reklamerer for alt fra lastebiler til hodepinetabletter, viser klatrere som med fare for sitt liv henger i et tynt tau flere hundre meter utfor et bratt stup. I 1989  skal det ha vært omkring 50 000 mennesker i USA som tok sjansen på å delta i denne livsfarlige sportsgrenen. En nyere undersøkelse viser imidlertid at det nå er en halv million som liker å leke med døden på denne måten. Og tallet øker verden over.

I USA «blir stadig flere ’vanlige’ gutter og jenter drept eller lemlestet på grunn av nye, merkelige og farlige leker,» meldte bladet Family Circle. Det å klatre opp på et biltak gjennom bilvinduet mens bilen er i fart, og stå der mens den kjører, eller å stå på toppen av en heis i bevegelse eller på toppen av en T-banevogn har kostet mange unge livet.

Selv den høye fjelltoppen Mount Everest er i vinden som aldri før. Klatrere uten tilstrekkelig trening kan betale nærmere 500 000 kroner for en tur opp og ned med fører. Siden 1953 har over 700 klatrere nådd toppen. Mange har aldri kommet ned igjen. Noen av likene er der oppe fortsatt. «Klatrere konkurrerer nå om hvem som kan sette ny rekord som den yngste, den eldste eller den raskeste på Everest,» skrev en journalist. «I motsetning til andre sportsgrener innebærer tindebestigning at deltakerne må være villig til å dø,» skrev en annen. Må man utfordre døden for å vise mot? «Å være modig betyr ikke at man gjør tåpelige ting,» advarer en erfaren fjellklatrer. Blant «tåpelige ting» nevner han ’eventyrlystne amatørers turer til Mount Everest’.

Og slik fortsetter det. Det er bare fantasien som setter grenser for hva slags og hvor mange livsfarlige vågestykker som kommer til å bli vanlige verden over. En psykolog sier at ekstremsport, som innebærer at deltakerne en stund svever mellom liv og død, «kommer til å bli den betydeligste fritidsaktiviteten i det 21. århundre, både for tilskuere og for aktive deltakere».

Hvorfor gjør de det?

Mange sportsekstremister hevder at deres dumdristige vågestykker er en flukt fra kjedsomhet. Noen har vært lei av kjedelige rutinejobber og har sluttet i jobben for å satse på en ny karriere innenfor ekstremsport. «Jeg begynte å bruke strikkhopping som et narkotikum, som en måte å slå en strek over fortiden på,» sa én. «Jeg hoppet og tenkte: ’Problemer? Hvilke problemer?’» «Han er veteran i strikkhopping og har 456 hopp bak seg, blant annet fra El Capitan i Yosemite-dalen, fra Bay Bridge i San Francisco og fra verdens høyeste svevebane, i Frankrike,» stod det i et tidsskrift.

En annen ekstremsportsutøver sa: «Tiden står stille. Du bryr deg ikke om hva som skjer i verden.» En annen sa: «Det vi gjør for å få et kick [og i manges tilfelle også for å oppnå økonomiske fordeler], er noe de færreste ville gjøre om du så rettet en pistol mot hodet deres.» Bladet Newsweek skriver: «Alle er fast bestemt på å oppleve spenning.»

 Noen psykologer har drevet omfattende forskning omkring det å søke spenning. Én psykolog sier at enkelte mennesker er genetisk programmert til å være spenningssøkere. ’De synes det er morsomt å ta sjanser og søke stimulering, spenning og opphisselse.’ Han sier: «Noen mennesker klamrer seg til de rekkverkene som gir trygghet i livet — regler og tradisjoner. Spenningssøkerne slipper taket i rekkverkene. De skaper sitt eget liv.» Han sier også at undersøkelser tyder på at spenningssøkerne er innblandet i dobbelt så mange bilulykker som andre. «Ulykker er den største dødsårsaken blant tenåringer, og ulykkene skjer ofte fordi de unge utsetter seg for farlige situasjoner for å oppnå spenning.»

Vitenskapsmenn og psykologer innrømmer at det er unaturlig å velge idretter hvor risikoen er stor for at utøveren skal miste livet. Mange pådrar seg alvorlige, livstruende skader og må tilbringe lang tid på sykehus og rehabiliteringssentre. Det at de etter å ha kommet seg igjen fortsetter å leke med døden, viser imidlertid at ikke alt står så bra til med tenkeevnen deres — til tross for at de kan være svært intelligente mennesker.

Ekspertene er ikke sikker på hva som driver spenningssøkerne til å sette liv og lemmer i fare. De sier at svaret kan ligge i hjernen deres. «Du kan ikke stoppe dem i deres søken etter spenning,» sier de, «men du kan hindre dem i å ta livstruende sjanser. Du ønsker iallfall å hindre dem i å sette andre menneskers liv i fare.»

De kristnes syn

De kristne ser på livet som en kostbar gave fra Jehova Gud. Når noen med overlegg setter sitt eget liv i fare ved å ta unødige sjanser bare for å vise hvor modige eller mandige de er, for å skape spenning eller for å tilfredsstille sitt eget behov for å oppleve intens spenning, viser de egentlig forakt for den enestående gaven som Gud har gitt oss. Jesus viste unektelig dyp respekt for livet, og han satte det ikke i unødvendig fare. Han nektet å sette Gud på prøve. — Matteus 4: 5—7.

De kristne er på lignende måte forpliktet til å vise respekt for livet. «Jeg klatret en gang i en bratt klippe og oppdaget så at jeg ikke kom meg verken oppover eller nedover,» skrev en kristen kvinne. «Selv i dag grøsser jeg ved tanken på hvor nær jeg var ved å omkomme. For en idiotisk måte det ville ha vært å miste livet på!»

’Der hvor jeg bor,’ skrev en kristen ungdom, ’er det mange unge som er med på slike spennende vågestykker. De prøver alltid å få meg med på det. Men i nyhetene ser jeg ofte reportasjer om folk som er blitt drept eller alvorlig skadet på grunn av disse aktivitetene som de forteller meg om, og som liksom skal være så morsomme. Jeg forstår at det ville være uklokt av meg å sette det livet som Jehova Gud har gitt meg, i fare for et øyeblikks spennings skyld.’ Måtte du også ha en likevektig innstilling og vise like stor dømmekraft når du velger atspredelser.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 21]

© Reuters NewMedia Inc./CORBIS

[Bilderettigheter på side 24]

Steve Vidler/SuperStock