Bearbeiding av alabast — Volterras gamle kunsthåndverk

AV EN VÅKN OPP!SKRIBENT I ITALIA

Forestill deg et naturlig forekommende materiale som lett kan bearbeides til myke, utsøkte former — et mangefarget materiale som med sin skjønnhet og gjennomskinnelighet og sine åretegninger egner seg til framstilling av svært dekorative ornamenter og fantasifulle figurer. Vet du hvilket materiale dette er?

VI SNAKKER om alabast. Vi visste ikke særlig mye om denne steinen før vi besøkte Italias tradisjonelle senter for framstilling av alabastgjenstander — den toskanske byen Volterra.

Bearbeiding av alabast har en lang historie i Volterra. Dette kunsthåndverket går helt tilbake til etruskerne, distriktets innbyggere i oldtiden. Blant de mange prydgjenstandene vi beundret i det lokale etruskiske museet, var hundrevis av alabasturner — rektangulære steinskrin som ble brukt til oppbevaring av de dødes aske etter kremasjon. Disse steinskrinene, som skriver seg fra det fjerde til det første århundre fvt., er rikt utsmykket med relieffer som ofte framstiller scener fra den dødes angivelige reise til underverdenen.

Etruskerne var selvfølgelig ikke det eneste oldtidsfolket som brukte alabast. Egypterne gjorde utstrakt bruk av dette mineralet. Men det er en forskjell i den kjemiske sammensetningen mellom slik orientalsk alabast — som også er omtalt i Bibelen — og den mye bløtere kalk-alabasten fra Volterra.

I oldtidens greske og romerske kunst ble det også brukt mye marmor, og sammenlignet med et slikt «edelt» materiale ble kalk-alabast regnet for å være nokså simpelt. Det er en bløtere, skjørere bergart, som det er lett å lage riper i, og dens rolle i arkitektur og kunst har derfor alltid kommet i skyggen av marmorens rolle. Alabastskulpturer tåler ikke å bli utsatt for vær og vind. I arkitekturen blir alabast hovedsakelig brukt i interiører. Alabastens formbarhet gjør den på den annen side godt egnet til skulptering av små detaljer.

 Utviklingen av en industri

Det finnes ingen vitnesbyrd om framstilling av alabastgjenstander i Volterra i århundrene etter etruskernes og romernes tid. Men i historiske opptegnelser kan man finne omtale av kunsthåndverket fra midten av 1500-tallet. Francesco de’ Medici, storhertug av Toscana, skaffet seg på den tiden en sjelden og vakker dreid vase fra en kunsthåndverker i Volterra og viste den til hertugen av Bayern. På 1600-tallet arbeidet lokale kunsthåndverkere med å framstille små og store prydgjenstander. Denne virksomheten økte betydelig i omfang i løpet av 1700-tallet, da det ble laget høykvalitets reproduksjoner  av klassiske skulpturer. På den tiden hadde alabastgjenstander fra Volterra fått et ry som hadde spredt seg over hele Europa og enda lenger.

I løpet av denne perioden sørget Marcello Inghirami Fei, en lokal adelsmann som var kjent for sitt kunstneriske talent og sin forretningssans, for å sette fart i alabasthandelen. Han begynte å utvinne nyoppdagede underjordiske forekomster av mineralet, og i 1791 opprettet han en skole der over 100 elever kunne lære kunsthåndverket under oppsyn av mestere som kom fra forskjellige italienske regioner og fra utlandet. Industrien blomstret.

I 1786 fantes det åtte—ni alabastverksteder, mens det i 1830 var blitt så mange som 60. I disse årene reiste omkring 50 eventyrlystne kjøpmenn fra Volterra rundt omkring i Europa, Nord- og Sør-Amerika, India og Det fjerne østen for å selge alabastgjenstander av høy kvalitet. Noen la seg opp store formuer. De gode tidene varte fram til 1870, men siden da har høy- og lavkonjunkturene avløst hverandre. Likevel er framstilling av alabastgjenstander fremdeles en av grunnsteinene i den lokale økonomien.

En ettermiddagspromenade i Volterra

Med sine rolige, trange, brolagte gater, gamle steinbygninger, maleriske gatehjørner og solfylte piazzaer, som alt sammen er omgitt av den sjarmerende toskanske landsbygda, har Volterra en særegen atmosfære. Vi får en følelse av å ha reist tilbake i tiden til middelalderen. På vår sommerlige ettermiddagspromenade bestemmer vi oss for å besøke den staselige Porta all’Arco, en etruskisk hvelvet port fra 300-tallet fvt. som er en del av de middelalderske bymurene.

Vi blir stående foran noen butikkvinduer for å se beundrende på fugleflokker i flukt, steilende hester fulle av liv og elegante menneskefigurer — som alle sammen er av alabast, men som har samme gjennomskinnelige glans som mattglass. I utstillingslokaler med hvelvet tak ser vi urner med ornamenter som forestiller vinranker, reproduksjoner av klassiske skulpturer og minutiøst gjennomhullede og graverte vaser, lysestaker, sjakkbrikker, juvelskrin og en hel rekke andre prydgjenstander.

Våre venner legger merke til vår interesse og tar oss med glede med inn i noen støvete verksteder, så vi selv kan få se hvordan kunsthåndverkerne forvandler råmaterialene til disse utsøkte gjenstandene. Vi får vite at det spredt omkring i de kalkholdige berglagene under Volterra-distriktet finnes eggformede steinblokker som veier fra 2 til 1000 kilo. Steinblokkene blir gravd ut i dagbrudd eller i tunneler som er inntil 280 meter dype. Alabasten varierer i farge fra gjennomskinnelig hvitt til elfenbenshvitt og gult, fra en rødaktig farge til mørkebrunt og fra grågrønt til svart, ofte med forskjellige åretegninger og grader av ugjennomskinnelighet.

I de forskjellige verkstedene vi besøker, ser vi forskjellige produksjonsteknikker. Vi møter Gloria, som holder på med å risse vakre dekorasjoner på en asjett, og Franco, som er opptatt med å forme ornamenter ved hjelp av en dreiebenk. Mange runde gjenstander blir framstilt på denne måten, fra asjetter og skåler til lampeskjermer og lykter — noe den gjennomskinnelige alabasten egner seg godt til. Håndverkernes verktøy og produkter ligger tilsynelatende hulter til bulter — grove og fine filer, hammere og meisler, trykkluftdrevne freser, sandpapir og halvferdige byster. De menneske- og dyrefigurene som skaper rot i hyllene, blir etter det vi får høre, brukt som modeller for reproduksjon av lignende gjenstander.

Hvitt alabastpulver ligger i tykke lag overalt. Selv dette pulveret har sine bruksområder. Man masseproduserer statuetter ved å helle en blanding av alabastpulver og polyesterharpiks ned i støpeformer — men disse produktene må ikke forveksles med de autentiske, håndlagde gjenstandene, noe mange håndverkere er raske til å påpeke.

En heftig debatt

Det blir sagt at bearbeiding av alabast har gått Volterras innbyggere i blodet, og når vi snakker med de vennlige håndverkerne, oppdager vi raskt at det pågår en heftig debatt dem imellom om deres historiske virksomhet. Noen hevder bestemt at de billige gjenstandene som har liten eller ingen kunstnerisk verdi, ødelegger det gode ryktet til et produkt som tradisjonelt har vært av høy kvalitet. Andre argumenterer med at det er rom for forskjellige typer produkter, fra utsøkte kunstverk til masseproduserte prydgjenstander. Debatten er ikke ny, og den er langt fra over. Hensynsløs konkurranse og kommersielle interesser kaster jo skygger over så mange av menneskenes foretagender, og dette er noe som sannsynligvis vil fortsette å gjøre seg gjeldende.

Én ting er iallfall sikkert: De kunstneriske evnene som vår Skaper har nedlagt i menneskene, vil bestå for bestandig. Det vi har fått se under vårt besøk i Volterra, er bare ett eksempel på de beundringsverdige ferdighetene som alle mennesker kan utvikle til fullkommenhet når de blir vitne til oppfyllelsen av Jehova Guds profetiske ord: «Sine henders verk kommer mine utvalgte til å bruke fullt ut.» — Jesaja 65: 22.

[Bilde på side 26]

1. Alabaststein blir gravd ut i tunneler som er inntil 280 meter dype. 2. En vase blir dreid i en dreiebenk. 3. En dekorert alabasturne. 4. En moderne alabastskulptur