En uvanlig gjenforening etter 30 år

I 1967 ble to unge menn tilfeldigvis kjent med hverandre. De skulle dele rom ved Michigan tekniske høyskole i USA. Dennis Sheets fra Lima i Ohio var en 18-årig førsteårsstudent som studerte skogbruk. Tjue år gamle Mark Ruge var fra Buffalo i staten New York. Han var tredjeårsstudent og studerte til bygningsingeniør.

På den tiden virket deres vennskap overfladisk og kortvarig. Ingen av dem fullførte utdannelsen sin, og deres veier skiltes. Det gikk mer enn 30 år. Så en dag — i Den dominikanske republikk — stod de to mennene ansikt til ansikt igjen. Tilfeldighetene gjorde at det fant sted en overraskende gjenforening. Men det var noe mer som var inne i bildet. Hva var det? La oss for å få svar på det se hvordan livet deres ble.

Dennis drar ut i krig

Dennis drog hjem etter sitt første år på høyskolen. Så, i desember 1967, ble han innkalt til den amerikanske hær, og i juni 1968 ble han sendt til Vietnam. Der så han krigens redsler. Da han var ferdig med krigstjenesten i 1969, reiste han tilbake til USA og fikk til slutt jobb i et stort firma i Ohio. Men han var ikke fornøyd med tilværelsen.

«Som gutt drømte jeg om å dra til Alaska og starte et gårdsbruk,» forteller Dennis. I 1971 reiste derfor han og en kamerat fra high school av gårde for å sette denne drømmen ut i livet. Men i stedet for å starte et gårdsbruk tok han en rekke småjobber. En stund bodde han i telt og hadde som jobb å se etter om det var oppstått skogbrann. Han lot hår og skjegg gro, og han begynte å røyke marihuana.

I 1972 forlot Dennis byen Anchorage for å oppleve Mardi Gras, det populære karnevalet i New Orleans i Louisiana. Etter det bygde han en liten hytte i skogen i Arkansas. Der arbeidet han med å sette opp reisverk til hus og med betongstøping. I juni 1973 haiket han rundt i landet for å se om han kunne finne en mening med livet.

Mark i antikrig-bevegelsen

Mark fortsatte på høyskolen noen semestre til etter at Dennis drog, men så bestemte han seg for at han ikke ville bli en del av det systemet som støttet krigen. Han reiste så tilbake til Buffalo, hvor han en tid arbeidet som formann ved en stålfabrikk. Han var fremdeles sterkt imot krigen, og en dag sluttet han i jobben, kjøpte seg en motorsykkel og reiste tvers over landet til San Francisco i California. Selv om Dennis og Mark ikke visste det da, var de faktisk i San Francisco en stund samtidig.

I likhet med Dennis lot også Mark hår og skjegg gro og begynte å røyke marihuana. Men Mark, som var sterkt involvert i antikrig-bevegelsen, deltok i protesttog og gav på andre måter uttrykk for sin motstand mot krigen. Han var etterlyst av FBI (USAs føderale politiorganisasjon) fordi han ikke gikk inn i det  militære da han ble innkalt. I noen år brukte han derfor dekknavn for ikke å bli funnet. Han levde som hippie i San Francisco. I 1970 kom to av Jehovas vitner på døren hans der.

Mark forteller: «De syntes nok at jeg viste en viss interesse, for de kom tilbake. Jeg var ikke hjemme, men de la igjen en grønn bibel og tre bøker.» Men Mark var for oppslukt av politisk aktivisme til å ta seg tid til å lese dem. Og han var stadig ettersøkt av FBI. Under et nytt dekknavn flyttet han derfor til Washington, D.C. Kjæresten hans, Kathi Yaniskivis, som han hadde truffet på høyskolen, flyttet også dit.

Til slutt, i 1971, fikk FBI tak i Mark. To FBI-agenter fulgte ham på et fly fra Washington, D.C., til New York og forsikret seg om at han fortsatte reisen til Toronto i Canada. Tydeligvis betraktet ikke FBI ham som en trussel mot lov og orden; de ville bare ha ham ut av landet. Året etter giftet Kathi og Mark seg og flyttet til øya Gabriola i Britisk Columbia i Canada. De ville bort fra samfunnet, men de følte allikevel at det måtte finnes en mening med livet.

De blir Jehovas vitner

Dennis haiket, som du sikkert husker, rundt i landet for å finne en mening med livet. Reisen hans førte ham til Montana, hvor han fikk en jobb utenfor den lille byen Chinook; han hjalp en bonde med kornhøsten. Bondens kone og datter var Jehovas vitner. Dennis fikk et nummer av bladet Våkn opp! Det tok ikke lang tid før han var overbevist om at Jehovas vitner utøvde den sanne religion.

Dennis fikk med seg en bibel da han reiste fra gården og flyttet til byen Kalispell i Montana. Der var han på sitt første møte hos Jehovas vitner. På møtet spurte han om å få et bibelkurs. Kort tid etter klipte han håret og tok skjegget. I januar 1974 deltok han i forkynnelsesarbeidet for første gang, og han ble døpt i et vanntrau i Polson i Montana den 3. mars 1974.

Mark og Kathi, som bodde på øya Gabriola, bestemte seg for å forsøke å undersøke Bibelen, siden de nå hadde tid til det. De begynte å lese i bibeloversettelsen King James Version, men syntes at det gammeldagse språket var vanskelig å forstå. Da kom Mark på at han fortsatt hadde den bibelen og de bøkene som vitnene hadde gitt ham flere år tidligere. Da de leste Bibelen sammen med bøkene Den sannhet som fører til evig liv og Er Bibelen virkelig Guds Ord?, gjorde det de lærte, dypt inntrykk på dem.

Mark forteller: «Jeg ble spesielt slått av det at ’Sannhetsboken’ nevner en gruppe kristne som ikke under noen omstendigheter vil gå i krig. Jeg følte at slike kristne praktiserte den sanne kristendom.» Kort tid etter drog Mark og Kathi til Houghton i Michigan for å besøke Kathis foreldre — til tross for faren for å bli arrestert. Der, fortsatt med et utseende som hippier, overvar de sitt første møte hos Jehovas vitner. De tok imot tilbudet om et bibelkurs og hadde det den måneden de var i Michigan.

Etter at de var kommet tilbake til øya Gabriola, traff de et av Jehovas vitner på gaten i Nanaimo (også i Britisk Columbia) og sa at de ville ha et bibelkurs. Samme dag kom en bil full av vitner over med fergen for å ta kontakt med dem, og et bibelkurs ble startet. Tre måneder senere begynte Mark og Kathi å delta i forkynnelsesarbeidet. Tre måneder etter det, den 10. mars 1974, ble de begge døpt. Det var en uke etter at Dennis ble døpt!

Dennis i heltidstjenesten

Dennis ble pioner, heltidsforkynner, i september 1974. Han sier: «Jeg var lykkelig som pioner, men jeg ville utvide min tjeneste, så i juli 1975 søkte jeg om å få tjene ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. I desember samme år ble jeg invitert dit.»

Den første oppgaven Dennis fikk, var å hjelpe til med ombyggingen av det tidligere Towers hotell til boliger for staben ved hovedkontoret. Han arbeidet der i flere år og førte tilsyn med flisleggerne. Så flyttet han til California fordi han ønsket å gifte seg, og i 1984 giftet han seg med en pioner som het Kathy Enz. Han tjente da som eldste i Cathedral City.

 Dennis og Kathy bestemte seg for å leve et enkelt liv for å kunne sette Guds rikes interesser på førsteplassen. Dennis sa derfor ofte nei til muligheter til å gjøre gode penger i den raskt voksende byggebransjen sør i California. I 1988 søkte han og Kathy om å få være med på Jehovas vitners internasjonale byggearbeid. I desember det året fikk de i oppdrag å være med på byggingen av avdelingskontoret i Buenos Aires i Argentina.

I 1989 ble Dennis og Kathy invitert til å tjene i Jehovas vitners byggearbeid mer permanent. I denne spesielle formen for heltidstjeneste har de ved to anledninger tjent i Surinam og Colombia. De har også vært med på byggingen av avdelingskontorer i Ecuador og Mexico, og på et lignende prosjekt i Den dominikanske republikk.

Mark i heltidstjenesten

I 1976 fikk Mark, sammen med flere tusen andre unge amerikanske menn som hadde flyktet til Canada for å unngå krigstjenesten i Vietnam, amnesti av den amerikanske regjeringen. Han og hans kone, Kathi, ønsket også å leve et enkelt liv for å kunne bruke mer tid til forkynnelsesarbeidet. Mark arbeidet derfor deltid som landmåler, og de nedbetalte gradvis den gjelden de hadde skaffet seg før de ble døpt.

I 1978, da vitnene i Canada planla å bygge et nytt avdelingskontor i nærheten av Toronto i Ontario, hadde Mark og Kathi mulighet til å tilby sin hjelp. Siden Mark hadde erfaring i landmåling, ble de invitert til å delta i byggearbeidet. De arbeidet på prosjektet i Georgetown til det var fullført i juni 1981. Etterpå flyttet de tilbake til Britisk Columbia, og i de neste fire årene hjalp de til med byggingen av en stevnehall for Jehovas vitner der. Da den var fullført, ble de igjen invitert til å hjelpe til ved avdelingskontoret i landet, nå med utvidelsene der.

I 1986, etter noen få måneder i Georgetown, ble Mark og Kathi invitert til å bli faste medlemmer av staben ved Canadas avdelingskontor. De har tjent der siden og har også hatt mange muligheter til å delta i byggearbeidet i mange andre land. Takket være sin erfaring i landmåling ble Mark etter hvert brukt til å utføre landmåling i forbindelse med bygging av avdelingskontorer og stevnehaller for Jehovas vitner i Sør- og Mellom-Amerika og på de karibiske øyer.

I årenes løp har han og Kathi tjent i Venezuela, Nicaragua, Guyana, USA (Florida) og Den dominikanske republikk og dessuten på Haiti, Barbados, Bahamas og Dominica. Denne spesielle formen for heltidstjeneste førte til at Marks og Dennis’ veier krysset hverandre igjen.

Gjenforening i Den dominikanske republikk

Uten at Mark og Dennis visste om hverandre, arbeidet de på lignende prosjekter i Den dominikanske republikk. En dag møttes de helt tilfeldig på Jehovas vitners avdelingskontor i Santo Domingo. Du kan sikkert forestille deg hvor glade de var over å fornye vennskapet. De var jo blitt 33 år eldre og hadde mye å fortelle hverandre. Med økende forbauselse fortalte de hverandre det som du har lest ovenfor. Det de syntes var mest påfallende — noe  de som de har fortalt sin historie til, også synes — er hvor mange likhetstrekk livene deres har.

Begge to levde som hippier og flyttet til utkantstrøk for å komme bort fra den materialistiske, moderne levemåten med alle dens bekymringer. Dennis ble gift med en jente som het Kathy; Mark ble gift med en som het Kathi. Begge tok imot tilbudet om et bibelkurs da de var på sitt første møte hos Jehovas vitner. Begge ble døpt i mars 1974. De ble begge medlemmer av Jehovas vitners Betel-familie — Dennis i USA og Mark i Canada. Begge har anstrengt seg for å leve enkelt for å kunne sette seg åndelige mål. (Matteus 6: 22) Begge har deltatt i internasjonalt byggearbeid og har hatt oppgaver i mange forskjellige land. Før de traff hverandre i Den dominikanske republikk, hadde ingen av dem truffet noen tidligere venner som hadde tatt imot Bibelens sannhet.

Mener Mark og Dennis at det er skjebnen som står bak disse bemerkelsesverdige sammentreffene? Absolutt ikke. De er klar over det som Bibelen sier, at «tid og uforutsett hendelse rammer [oss] alle» — og det noen ganger på en veldig interessant måte. (Forkynneren 9: 11) Men de er også klar over at det var noe mer som spilte en rolle i deres gjenforening — deres felles søken etter en mening med livet og deres kjærlighet til Jehova Gud.

Historien om Dennis og Mark kaster også lys over noe som er vanlig blant alle oppriktige mennesker som lærer Bibelens sannhet å kjenne. Dennis sier: «Det som Mark og jeg har erfart, viser at Jehova er klar over folks livssituasjon, og når hjertet deres har den rette innstillingen, drar han dem til seg.» — 2. Krønikebok 16: 9; Johannes 6: 44; Apostlenes gjerninger 13: 48.

Mark legger til: «Det vi har opplevd, har også lært oss å forstå at når man retter seg etter Jehovas normer, innvier sitt liv til ham og stiller seg selv til rådighet, kan Jehova bruke ens talenter og evner til å fremme den sanne tilbedelse til gagn for sitt folk.» — Efeserne 4: 8.

Deres erfaring viser også at Jehova Gud velsigner sitt folks helhjertete tjeneste. Dennis og Mark føler seg virkelig velsignet. Dennis sier: «Det er et privilegium å få tjene Rikets interesser i en spesiell form for heltidstjeneste. Det har gjort det mulig for oss å glede oss over en utveksling av oppmuntring mens vi har arbeidet sammen med kristne brødre og søstre fra hele verden.»

Mark legger til: «Jehova velsigner rikelig dem som setter hans rike på førsteplassen. Jeg ser det som en spesiell velsignelse å kunne tjene som medlem av Betel-familien i Canada og å delta i det internasjonale byggearbeidet.»

En uvanlig gjenforening? Ja, for som Mark sier det: «Den virkelige grunnen til at det var så flott å treffe hverandre igjen, var at vi begge har lært å kjenne, elske og tjene den eneste sanne Gud, Jehova.»

[Bilde på side 21]

Dennis i 1966

[Bilde på side 21]

Mark i 1964

[Bilde på side 23]

Dennis i South Dakota i 1974

[Bilde på side 23]

Mark i Ontario i 1971

[Bilde på side 24]

Dennis og Mark, sammen med konene sine, like etter deres tilfeldige gjenforening i 2001