Religiøse ledere i Assisi på leting etter fred

«Aldri mer vold! Aldri mer krig! Aldri mer terrorisme! Måtte i Guds navn enhver religion bringe menneskene rettferdighet og fred, tilgivelse og liv og kjærlighet!» — Pave Johannes Paul II.

DEN 24. januar 2002 var representanter for alle verdensreligioner samlet i Assisi i Italia for å be om fred, en fred som er truet av terrorisme, intoleranse og urettferdighet. Møtet ble kunngjort omkring to måneder etter at tvillingtårnene i New York raste sammen. Mange religiøse ledere tok med begeistring imot Vatikanets invitasjon.

Paven hadde innkalt til bønnedag i denne italienske byen to ganger tidligere — i 1986 og i 1993. * I forbindelse med bønnedagen i 2002 kom det over tusen journalister fra hele verden. Fredsbønnene ble bedt av representanter for mange religionssamfunn — kristenheten (katolikker, lutheranere, anglikanere, ortodokse, metodister, baptister, pinsevenner, mennonitter, kvekere og andre), islam, hinduismen, konfutsianismen, sikhismen, jainismen, Tenrikyo-religionen, buddhismen, jødedommen, tradisjonelle afrikanske religioner, shintoismen og zoroastrismen. Delegasjoner fra andre religionssamfunn og dessuten en representant for Kirkenes Verdensråd var blant dem som var til stede.

Kunngjøringer til fremme av fred

Bønnedagen startet kl. 8.40, idet «fredstoget» svingte ut fra den lille Vatikanstasjonen. Toget, som bestod av sju velutstyrte jernbanevogner, ble eskortert av to helikoptre. Det transporterte paven og andre religiøse ledere  til Assisi, og turen tok to timer. Sikkerheten var på topp — omkring tusen politimenn var satt i beredskap.

De religiøse lederne var samlet på en gammel piazza, en stor, åpen plass, som var dekket av en enorm baldakin. De forskjellige religiøse representantene satt på et stort, rødt, V-formet podium, med paven i midten. Ved siden av podiet stod det et oliventre — et symbol på fred. Foran podiet satt publikum, over 2000 nøye utvalgte gjester. På første rad satt noen av Italias mest fremtredende embetsmenn. Mellom hver tale sang imponerende kor fredshymner. Andre steder i byen ropte tusenvis av mennesker, særlig unge, antikrigsslagord på mange språk og sang sanger om fred. Mange hadde grener av oliventrær i hendene.

Etter at paven hadde tatt plass på podiet, ønsket han medlemmene av de forskjellige religiøse delegasjonene velkommen. Så, etter at det var blitt sunget en salme på latin basert på profetien i Jesaja 2: 4 — om at det skal komme en tid da ’nasjon ikke skal løfte sverd mot nasjon’ — kom et titall delegater, hver i sin spesielle religiøse drakt, med høytidelige kunngjøringer til fremme av fred. Her følger noen eksempler:

«I dette historiske øyeblikk trenger menneskene å se at det blir gjort noe for å oppnå fred, og de trenger å høre håpets ord.» — Kardinal François Xavier Nguyên van Thuân.

Gud «er ikke en krigenes og konfliktenes Gud, men en fredens Gud». — Den økumeniske patriarken Bartholomeus I.

«Religiøse forskjeller bør ikke få [folk] til å overse, og langt mindre hate, dem som er annerledes.» — Teologen Setri Nyomi, De reformerte kirkers verdensforbund.

«Rettferdighet og broderkjærlighet er helt nødvendig for at det skal oppnås fred blant mennesker.» — Høvding Amadou Gasseto, representant for de tradisjonelle afrikanske religioner.

«Bare fred er hellig; krig er aldri hellig!» — Andrea Riccardi, den katolske kirke.

Noen delegater innrømmet at religionene bærer et stort ansvar når det gjelder intoleranse og krig. Representanten for Det lutherske verdensforbund sa at verden var blitt «rystet av det grusomme hatet som religiøse  fundamentalister har fyrt opp under». En representant for jødedommen sa: «Religionene har en del av skylden for en rekke grusomme og blodige kriger.» En hinduisk delegat sa: «Historien har gjentatte ganger åpenbart at selvbestaltede religiøse frelsere ved flere anledninger har gjort bruk av religionen for å oppnå makt og skape splittelse.»

Etter høytidelig å ha fordømt terrorisme og krig trakk delegasjonene seg tilbake til sine tildelte steder for å be til sine respektive guddommer om fred.

Fredsbønner

Representantene for kristenhetens religioner bad sammen i San Francesco-kirken, ved det gravstedet som den er oppkalt etter. Seremonien begynte med en «trinitarisk bønn» av paven og tre av delegatene. Det ble bedt bønner med innslag av salmer og spesielle påkallelser om fred. Og noen leste bibeltekster om det samme temaet. Én bad om at det måtte bli innført «en forent tro». Som avslutning på seremonien sang deltakerne Fadervår på latin, basert på Matteus 6: 9—13.

Delegatene fra de andre religiøse gruppene bad sammen andre steder. Muslimene, som var samlet i en hall vendt mot Mekka, knelte på tepper og bad til Allah. Zoroastrismens tilhengere, som bad i nærheten av jainaene og konfutsianismens tilhengere, tente en hellig ild. De delegatene som representerte de tradisjonelle afrikanske religioner, bad til sine forfedres ånder. Hinduene bad til sine guder. Alle bad til sine respektive guder i samsvar med sine egne ritualer.

Et felles fredsløfte

Under avslutningshøytideligheten var delegasjonene igjen samlet under baldakinen på piazzaen. Tente lamper, som representerte håpet om fred, ble høytidelig overrakt delegatene av munker — en malerisk forestilling. Så avla medlemmene av delegasjonene et felles fredsløfte, og alle kom med hver sin erklæring.

«Å skape fred innebærer å elske sin neste.» — Den økumeniske patriarken Bartholomeus I.

«Vold og terrorisme er uforenelig med religionens virkelige mening.» — Teologen Konrad Raiser, representant for Kirkenes Verdensråd.

«Vi forplikter oss til å lære folk opp til å vise hverandre gjensidig respekt og aktelse.» — Bhai Sahibji Mohinder Singh, representant for sikhismen.

«Fred uten rettferdighet er ingen virkelig fred.» — Den ortodokse biskopen Vasilios.

Til slutt leste paven de ordene som er gjengitt i begynnelsen av denne artikkelen. Dette felleskirkelige bønnemøtet ble avsluttet med at delegatene omfavnet hverandre som symbol på fred. Nøye gjennomtenkte, velformulerte ord ble etterfulgt av pomp og prakt. Hvordan var så reaksjonen på dette storslagne arrangementet?

’Om ordene fører til handlinger’

Pavens initiativ fikk positiv omtale i aviser og TV-sendinger. Noen kalte til og med paven for «hele den kristne verdens talsmann». Den vatikanske avisen L’Osservatore Romano omtalte dagen i Assisi som en «milepæl på veien til opprettelsen av en fredelig sivilisasjon». Førstesideoppslaget i avisen Corriere dell’Umbria hadde overskriften «Assisi gir lys til freden».

Ikke alle iakttakere var like begeistret. Noen var skeptiske, for trass i de fredsbønnene som ble bedt i 1986 og i 1993, blir menneskene fortsatt hjemsøkt av kriger som blir utkjempet i religionens navn. Religiøst hat har fyrt opp under blodige massakrer i Uganda, det tidligere Jugoslavia, Indonesia, Pakistan, Midtøsten og Nord-Irland.

Den italienske avisen La Repubblica skrev at noen kritikere omtalte møtet som «et eneste stort show». Et medlem av Europaparlamentet sa at hvis religiøse mennesker skal fremme fred, bør de «praktisere evangeliet» — det vil si, følge ordene om å ’elske sine fiender’ og ’vende det andre kinnet til’. Det er det «ingen som gjør», slik han ser det.

Presidenten for de jødiske samfunnene i Italia sa: «Det skal bli interessant å se hva som  skjer nå, det vil si, om ordene fører til konkrete handlinger og det virkelig skjer en forandring.» Representanten for de italienske buddhistene sa noe lignende: «Vi må forsikre oss om at bønner om fred ikke bare blir gode forsetter.» En journalist som skrev på vegne av det italienske bladet L’Espresso, antydet at møtet i Assisi tjente et annet formål for dem av kristenhetens religioner som var representert der. Han kalte det «en koalisjon av motstand mot religiøs misnøye, mot mangel på disiplin og mot vantro» og også et forsøk på å bekjempe den «intense sekulariseringsprosessen» som hjemsøker Europa til tross for dets «kristne historie».

Katolske tradisjonalister stilte seg enda mer kritisk til arrangementet. De frykter at kirkens lære skal bli utvannet. Vittorio Messori, en kjent katolsk skribent, pekte i et fjernsynsintervju på faren for at arrangementet i Assisi kunne viske ut forskjellene mellom religionene. Geistlige autoriteter hadde naturligvis tatt sine forholdsregler for å unngå at noen skulle få inntrykk av at dette var en sammenblanding av religioner. Paven selv kom med en kunngjøring for å motbevise slike påstander. Men mange mente tydeligvis at arrangementets karakter vitnet om at de forskjellige religionene bare stod for forskjellige måter å vende seg til en høyere makt på.

Religion og fred

Men hva kan organisert religion gjøre for å innføre fred? Noen synes at dette spørsmålet er et paradoks, ettersom det ser ut til at verdens religionssamfunn gjør mer for å forårsake kriger enn for å forhindre dem. Historikere har kommentert hvordan verdslige makter har gjort bruk av religion for å hisse til krig. Men spørsmålet er: Hvorfor har religionssamfunnene latt seg bruke?

Kristenhetens religionssamfunn har i det minste tilgang til en hellig forskrift som kunne ha hjulpet dem til å unngå den skyld som er forbundet med krigføring. Jesus sa at hans etterfølgere «ikke [skulle være] en del av verden». (Johannes 15: 19; 17: 16) Hvis kristenhetens religionssamfunn hadde fulgt disse ordene, ville  de ikke ha blandet seg med politiske makter og godkjent og velsignet deres soldater og de krigene som disse fører.

For å kunne leve opp til de fine ordene som ble uttalt i Assisi, burde de religiøse lederne faktisk ha holdt seg unna politiske makter. De burde ha undervist sine tilhengere i fredens veier. Men historikere sier at mange av dem som utøver vold i verden, er mennesker som tror på Gud — eller i det minste sier at de gjør det. I en lederartikkel i en avis stod det nylig: «Kort tid etter 11. september skrev noen disse tankevekkende ordene på en vegg i Washington, D.C.: ’Kjære Gud, frels oss fra dem som tror på deg.’»

Det ble utfoldet stor pomp og prakt i forbindelse med arrangementet i Assisi, men det var flere vanskelige spørsmål som forble ubesvart. For mange religiøse mennesker er det kanskje likevel ikke noe spørsmål som er viktigere — eller mer urovekkende — enn dette: Hvorfor har Gud etter alt å dømme nektet å svare på de bønnene om fred som verdens religioner hittil har bedt?

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Delegater med tente lamper — som symbol på håpet om fred

[Rettigheter]

AP Photo/Pier Paolo Cito

[Bilderettigheter på side 5]

AP Photo/Pier Paolo Cito