Aids — kan epidemien stanses? Hva må til?

I MANGE land i Afrika har man i en tid lukket øynene for aidsepidemien. Den er et tema som folk helst ikke snakker om. Men de siste årene har man gått inn for å gi særlig de unge opplæring, og man har oppmuntret til åpne samtaler. Disse bestrebelsene har vært vellykkede bare til en viss grad. Folks livsstil og vaner er så inngrodde, og det er vanskelig å få til forandringer.

Medisinske framskritt

Legevitenskapen har lært mye om hiv og har utviklet medisiner som har forlenget livet for mange. En kombinasjon av minst tre antiretrovirale medikamenter, en kombinasjonsterapi, er blitt brukt med godt resultat.

Disse medikamentene utrydder ikke viruset, men de har klart å redusere dødeligheten blant hivsmittede, særlig i industriland. Mange er opptatt av at det er viktig å forsyne utviklingsland med disse medisinene. Men de er dyre — de koster langt mer enn de fleste i disse landene har råd til.

Dette har reist spørsmålet: Er økonomisk fortjeneste viktigere enn menneskeliv? Dr. Paulo Teixeira, som er leder for Brasils  hiv/aids-program, sier åpent: «Vi kan ikke la tusener av mennesker seile sin egen sjø rett og slett fordi vi mangler de medisinene de trenger for å overleve, og det av hensyn til en profitt som er unormalt høy.» Han sier også: «Jeg er svært opptatt av at kommersielle interesser ikke må komme foran etiske og menneskelige hensyn.»

Enkelte land har bestemt seg for å se bort fra noen av patentrettighetene til de store legemiddelfirmaene og lage eller importere billige etterligninger av patenterte medisiner. * Én undersøkelse har vist at «minsteprisen for [etterligninger av patenterte medisiner] var 82 % lavere enn de normale prisene i USA,» melder South African Medical Journal.

Hinder for behandlingen

Etter hvert har de store legemiddelfirmaene begynt å tilby aidsmedisiner til en mye lavere pris til utviklingsland i nød. Håpet var at  mange flere dermed skulle kunne dra nytte av dem. Men det er store hinder som må overvinnes før slike medisiner blir lett tilgjengelige i utviklingsland. Kostnadene er ett hinder. Selv til sterkt reduserte priser er medisinene altfor dyre for de fleste av dem som trenger dem.

Et annet problem er at medisinene ikke kan foreskrives uten videre. Det er mange tabletter som skal tas hver dag, og de skal tas til bestemte tider. Hvis de ikke blir tatt riktig, eller hvis pasienten slutter å ta dem, kan det føre til at hivstammer som er resistente mot medisinene, utvikler seg. Det er vanskelig å sikre at doseringen blir fulgt i Afrika, hvor det kan være knapt med mat, liten tilgang til rent drikkevann og få helseinstitusjoner.

De som tar medisinene, må også følges opp. Hvis det utvikles resistens, må kombinasjonen av medisinene forandres. Til dette trengs det medisinsk personale med erfaring, og selve testene er dyre. Medisinene har dessuten bivirkninger, og virusstammer som er resistente mot dem, er i ferd med å utvikles.

I juni 2001, da FNs generalforsamling hadde en spesiell konferanse om aids, ble det lagt fram forslag om å etablere et globalt helsefond for å hjelpe utviklingsland. Det ble anslått at det trengtes mellom 50 og 80 milliarder kroner. Det er blitt gitt løfter om donasjoner til fondet, men foreløpig har man ikke på langt nær klart å nå dette beløpet.

Forskerne håper sterkt at de skal finne en vaksine, og noen slike blir testet ut i forskjellige land. Men selv om disse bestrebelsene skulle lykkes, vil det ta flere år før en vaksine er blitt utviklet og testet og har vist seg å være trygg til allment bruk.

Noen land, for eksempel Brasil, Thailand og Uganda, har oppnådd gode resultater med sine behandlingsopplegg. I Brasil har man tatt i bruk medisiner som er framstilt lokalt, noe som har ført til at antall aidsrelaterte dødsfall er blitt halvert. Det lille landet Botswana, som har økonomiske midler til det, gjør en innsats for å skaffe antiretrovirale medikamenter til alle i landet som trenger det, og å sørge for at det finnes grunnleggende helsetjenester.

Seier over aids

Aids skiller seg ut fra visse andre epidemier på ett viktig område: Aids kan unngås. Hvis enkeltpersoner er villige til å leve etter grunnleggende bibelske prinsipper, kan de i mange tilfeller, om ikke alle, unngå smitte.

Bibelens moralnormer er klare. De som ikke er gift, skal avholde seg fra seksuell omgang. (1. Korinter 6: 18) De som er gift, skal være trofast mot sin ektefelle og ikke være utro. (Hebreerne 13: 4) Det at man følger Bibelens formaning om å avholde seg fra blod, er også til beskyttelse. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

De som er smittet, kan finne glede og oppmuntring ved å lære om de løftene Gud har gitt om at det i nær framtid skal komme en verden uten sykdom, og ved så å innrette sitt liv etter Guds krav.

Bibelen forsikrer oss om at det med tiden skal bli slutt på alle menneskenes lidelser, også sykdom. Dette løftet står i Åpenbaringsboken: «Jeg [hørte] en høy røst fra tronen si: ’Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.’» — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Dette løftet gjelder ikke bare dem som har råd til dyre medisiner. Det profetiske løftet i Åpenbaringen, kapittel 21, er en bekreftelse av det som står i Jesaja 33: 24: «Ingen innbygger skal si: ’Jeg er syk.’» På det tidspunktet kommer alle som bor på jorden, til å rette seg etter Guds lover og ha fullkommen helse. Da kommer aids — og alle andre sykdommer — til å være beseiret for bestandig.

[Fotnote]

 [Ramme/bilder på sidene 9 og 10 ]

DETTE VAR DEN HJELPEN JEG HADDE LETT ETTER

Jeg bor i det sørlige Afrika og er 23 år. Jeg husker den dagen jeg fikk vite at jeg er hivpositiv.

Jeg var sammen med mor hos legen da han fortalte det. Det er den sørgeligste beskjeden jeg noen gang har fått. Jeg var forvirret og kunne ikke tro det. Jeg tenkte at laboratoriet kunne ha gjort en feil. Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg hadde lyst til å gråte, men hadde ikke tårer. Legen begynte å snakke med mor om antiretrovirale medikamenter og andre ting, men jeg var så ute av meg at jeg ikke oppfattet noe.

Jeg skjønte at jeg antagelig var blitt smittet av en på det universitetet hvor jeg studerte. Jeg ville så gjerne snakke med noen som kunne forstå min situasjon, men jeg visste ikke hvem det skulle være. Jeg følte at jeg var mislykket og ikke var noe verd. Selv om familien min støttet meg, var jeg fortvilet og redd. Som alle andre ungdommer hadde jeg mange drømmer. Om bare to år ville jeg ha hatt en universitetsgrad i naturvitenskap, men nå ble det håpet knust.

Jeg begynte å ta de foreskrevne antiretrovirale medisinene. Jeg gikk til aidsrådgivere også, men var fortsatt deprimert. Jeg bad til Gud om at han måtte vise meg den sanne kristendom før jeg døde. Jeg var medlem av en pinsemenighet, men ingen derfra kom engang og besøkte meg. Jeg ønsket å finne sannheten om hvor jeg kom til å havne etter døden.

En formiddag tidlig i august 1999 banket to av Jehovas vitner på døren. Jeg var veldig syk den dagen, men klarte å sitte oppe i stuen. De to damene presenterte seg og sa at de hjalp folk med å studere Bibelen. For en lettelse det var endelig å få svar på bønnene mine! Men på den tiden var jeg så svak at jeg ikke klarte å lese og konsentrere meg lenge om gangen.

Jeg sa likevel til dem at jeg gjerne ville studere Bibelen, og vi avtalte et tidspunkt. Men før den dagen kom, ble jeg innlagt på et psykiatrisk sykehus på grunn av min depresjon. Jeg ble utskrevet tre uker senere og ble lettet over å finne ut at forkynnerne ikke hadde glemt meg. Jeg husker at en av dem stadig tok kontakt med meg for å se hvordan det stod til. Fysisk ble jeg litt bedre, og jeg begynte å studere Bibelen mot slutten av det året. Det var ikke lett, for formen min var så ustabil. Men hun som studerte med meg, var forståelsesfull og tålmodig.

Det gjorde dypt inntrykk på meg å studere det Bibelen sier om Jehova og hans egenskaper og hva det egentlig innebærer å kjenne ham og se fram til evig liv. For første gang forstod jeg også hvorfor menneskene lider. Jeg ble så glad da jeg lærte om Guds rike, som snart skal erstatte alle jordiske regjeringer. Det motiverte meg til å forandre levemåte fullstendig.

Dette var den hjelpen jeg hadde lett etter. Det var veldig godt å få vite at Jehova fremdeles er glad i meg og bryr seg om meg. Før hadde jeg trodd at Gud hatet meg, og at det var derfor jeg var blitt smittet av sykdommen. Men jeg fikk lære at Jehova i sin kjærlighet har ordnet det slik at det er mulig å få tilgivelse for synder på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. Jeg forstod at Gud har omsorg for oss, som 1. Peter 5: 7 sier: ’Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.’

Jeg studerer Bibelen hver dag og går på møter i Rikets sal, så jeg anstrenger meg virkelig for å være så nær Jehova som mulig. Selv om det ikke alltid er lett, utøser jeg mine bekymringer for Jehova i bønn og ber om at han må gi meg styrke og trøst. Medlemmer av menigheten stiller også opp for meg, så jeg føler meg glad.

Jeg samarbeider regelmessig med menigheten i evangeliseringsarbeidet. Jeg ønsker å hjelpe andre åndelig sett, særlig dem som er i samme situasjon som meg. Jeg ble døpt i desember 2001.

[Bilde]

Det gav meg stor glede å lære om Guds rike

[Bilde på side 8]

Et team av aidsrådgivere i Botswana

[Bilde på side 10]

I det jordiske paradiset kommer alle til å ha fullkommen helse