Crazy Horse — et fjell forvandles til et monument

HVA var det som kunne få en talentfull, ung, selvlært polsk-amerikansk billedhogger til å påta seg oppgaven med å forvandle et fjell til en skulptur som skulle forestille en høyt aktet indianerkriger? Det var ingen forhastet avgjørelse, for Korczak Ziolkowski — som billedhoggeren het — brukte sju år på å bestemme seg.

I 1939 fikk Korczak et brev fra en gammel indianerhøvding i en av lakotastammene, Henry Standing Bear, som bodde i indianerreservatet Pine Ridge i Sør-Dakota. Høvdingen bad ham om å skape et minnesmerke i Black Hills i Sør-Dakota over en av de legendariske indianerhøvdingene. Lakotafolket betrakter Black Hills som et hellig indiansk område, og de var lite glade da billedhoggeren Gutzon Borglum fullførte sin gigantskulptur av fire amerikanske presidenter på Mount Rushmore, midt i de høyt aktede Black Hills. Høvding Standing Bear skrev til Korczak: «Mine medhøvdinger og jeg ønsker å la den hvite mann få vite at også den røde mann har store helter.»

Hvorfor Crazy Horse?

Hvorfor valgte de Crazy Horse? * Talsmann for prosjektet Robb DeWall forklarer: «Det var indianerne som ville at minnesmerket skulle være over Crazy Horse. Denne høvdingen var ganske enkelt en indianers ideal — en usedvanlig modig kriger og en glimrende strateg, så vidt man vet den første indianeren som brukte lokkeduesystemet. Han . . . undertegnet aldri en traktat og bosatte seg aldri i et reservat.»

Hvordan fikk Korczak ideen til utformingen av skulpturen? Han hørte en historie om hva Crazy Horse hadde svart en hvit handelsmann som hånte ham fordi han hadde nektet å bosette seg i et reservat da de fleste lakotaene allerede hadde gjort det. Handelsmannen spurte: «Hvor er landet ditt nå?» Crazy Horse «så mot horisonten, pekte over hodet på hesten sin og erklærte stolt: ’Landet mitt er der mine døde ligger begravet’».

Minnesmerkets plassering

Korczak og høvding Standing Bear planla å lage verdens største skulptur, en som var enda større enn skulpturene på det nærliggende Mount Rushmore. Den første oppgaven bestod i å finne et fjell som kunne egne seg til dette. I 1947 falt valget til slutt på den 200 meter høye toppen av et fjell som rager 2050 meter over havet. Korczak kalte det Tordenskyfjellet på grunn av de uvanlige skyformasjonene som av og til dannet seg over det. Hvordan kunne de få tillatelse til å forvandle dette fjellet til et gigantisk monument over en indianer?

DeWall forteller i sin bok om Korczak: «Hvem som helst kunne gjøre krav på et skjerp i Black Hills og i virkeligheten ’eie’ det aktuelle området så lenge det hvert år ble gjennomført en taksering til en verdi av 100 dollar. Korczak syntes det var besynderlig at myndighetene ikke brydde seg om at fjellet ble seende ut som en indianer til hest, bare han sørget for å gjennomføre den påbudte takseringen hvert år.» — Korczak—Storyteller in Stone.

Hvor mye stein måtte flyttes?

Korczak, som hadde begrensede midler, stod overfor en formidabel oppgave, og til å begynne med arbeidet han alene. Den første dynamittsprengningen, som fant sted den 3. juni 1948, fjernet beskjedne ti tonn stein. Fra da av og fram til 1994 ble det sprengt vekk anslagsvis 8,4 millioner tonn stein fra fjellet. Flere hundre indianere var til stede ved den første sprengningen, deriblant fem av de ni siste gjenlevende etter  det berømte slaget ved Little Bighorn (25. juni 1876). *

Korczak var en kompromissløs og målbevisst mann. Ved å bruke tømmer som han hogg der på stedet, bygde han en trapp med 741 trinn opp til toppen av fjellet, der han planla å sprenge og hogge ut hestens hode. Han trengte kraft til å drive trykkluftboret. Det fikk han fra en gammel bensindrevet kompressor. Han måtte legge en 620 meter lang rørledning med en diameter på 8 centimeter opp til og tvers over fjellet til det stedet der han boret. Hver gang kompressoren stanset uten forvarsel, måtte han gå ned trappen, alle de 741 trinnene, for å starte motoren igjen. Rekorden hans var ni turer fram og tilbake på én dag. Han hadde ikke råd til å ansette noen som kunne passe kompressoren. Det er tydelig at han hadde stor tæl og besluttsomhet.

I 1951 brukte han 660 liter hvitmaling for å male et omriss av den planlagte skulpturen på fjellsiden. Det gjorde det lettere for besøkende å danne seg et bilde av det ferdige arbeidet.

En tragedie og en krise

I 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene konsentrerte Korczak seg om å sprenge vekk nok stein til å begynne å forme hestens hode. Han hadde allerede hatt to hjerteinfarkt (1968 og 1970). Sommeren 1982 gjennomgikk han en  vellykket firedobbelt bypassoperasjon på hjertet. Så inntraff det en tragedie — Korczak døde plutselig i oktober samme år, 74 år gammel. Hva ville nå skje med det enorme Crazy Horse-prosjektet? Ville det dø sammen med billedhoggeren?

Korczak regnet aldri med å fullføre prosjektet selv. Han visste at det ville kreve mer enn ett livsverk å gjøre arbeidet ferdig, så han hadde utarbeidet detaljerte planer for jobben. Hans kone, Ruth, og de ti barna deres var like opptatt av at monumentet skulle fullføres, som han var. Ruth hadde vært involvert i hvert eneste stadium av prosjektet ved å hjelpe ham både med beregningene og med de fysiske sidene av arbeidet.

Korczak hadde prioritert å fullføre hestens hode. Men hans død førte til at planen ble forandret. I 1987 bestemte enken hans, sammen med styret for stiftelsen, at arbeidet skulle konsentreres om ansiktet til Crazy Horse. Hva var bakgrunnen for denne avgjørelsen? Ettersom ansiktet var mye mindre enn hestens hode, ville det ta mindre tid å fullføre det, og kostnadene ville være lavere. Det ville også raskere utgjøre en figur som folk flest kunne kjenne igjen, noe som kanskje ville øke offentlighetens støtte til prosjektet.

Overveldende dimensjoner

Hodet til Crazy Horse er 26,7 meter høyt og 18 meter bredt. Det blir hevdet at «alle de fire hodene på Mount Rushmore, som er 20 meter høye, ville få plass inni hodet til Crazy Horse — og enda ville det være plass til overs»! Ifølge enkelte kilder blir Crazy Horse, sittende til hest og med venstre arm utstrakt, den største skulpturen i verden — 172 meter høy og 195 meter lang. Armen alene blir 69 meter lang, og pekefingeren blir 11,4 meter lang og 3 meter tykk.

Korczak ville ikke ta imot statlig støtte til prosjektet. To ganger ble han tilbudt ti millioner dollar av de føderale myndighetene, men han avslo. DeWall sier at Korczak «holdt urokkelig fast ved sin overbevisning om verdien av det private initiativ. I sin levetid samlet han personlig inn over fem millioner dollar, som han brukte på Crazy Horse». Han hevet ingen gasje og hadde ingen konto for personlige utgifter.

I dag blir det krevd inngangspenger av bilgrupper og mindre beløp av enkeltpersoner og motorsyklister. For tiden kommer det over en million besøkende til Crazy Horse hvert år. Det er blitt skjenket mange donasjoner i form av utstyr og penger, noe som har bidratt til å holde prosjektet i gang.

Det indianske museet

I nærheten av Crazy Horse-monumentet ligger det et imponerende museum for den nordamerikanske indianerkulturen (Indian Museum of North America), bygd av trematerialer fra stedet. Det rommer tusenvis av indianske kunstgjenstander fra mange av stammene i Nord-Amerika, som teller over 500. Det inneholder også et stort bibliotek med referanselitteratur om Amerikas urinnvånere, til hjelp for studenter og forskere.

 Det er også noen indianere til stede. Blant dem kan nevnes Priscilla Engen og Freda Goodsell (oglala-lakotaer), som kan besvare spørsmål og fortelle om noen av de kunstgjenstandene og håndarbeidene som er stilt ut. De besøkende kan dessuten konsultere Donovin Sprague, en universitetslærer som tilhører miniconjou, en av lakotastammene. Han er tippoldebarn av høvding Hump, som deltok i slaget ved Little Bighorn den gangen i 1876.

Hva vil skje videre med Crazy Horse-minnesmerket?

Det foreligger planer om å flytte museet til nye lokaler. Korczaks opprinnelige visjon var å plassere museet nærmere foten av monumentet og utforme det som en navahohytte. Det blir en bygning med flere etasjer og en diameter på 110 meter. Det foreligger også planer om å opprette et universitet og et medisinsk opplæringssenter for nordamerikanske indianere. Men før disse storstilte visjonene kan virkeliggjøres, må selve Crazy Horse-monumentet fullføres. Hvor lang tid kommer det til å ta? Korczaks kone, Ruth, svarer: «Vi kan ikke oppgi noe årstall, ettersom det er så mange variable faktorer inne i bildet — været, hvor strenge vintrene blir, finansieringen, og så videre. Det som virkelig betyr noe, er at vi stadig beveger oss framover mot vårt endelige mål.»

[Fotnoter]

[Bilde på sidene 14 og 15]

Skalamodell av Crazy Horse med hestens hode malt på fjellsiden

[Rettigheter]

Sidene 2 og 15: Korczak, billedhogger © Crazy Horse Memorial Fnd.

[Bilde på side 15]

Korczak og høvding Henry Standing Bear den 3. juni 1948. Bak dem ser man en skalamodell i marmor og fjellet før sprengningen ble foretatt

[Rettigheter]

Foto: Crazy Horse Memorial archives

[Bilde på side 16]

Familien Ziolkowski. Ruth, Korczaks enke, er nummer fire fra høyre

[Rettigheter]

Crazy Horse photo

[Bilde på side 17]

Inne i det indianske museet

[Bilde på sidene 16 og 17]

Årlig marsj opp til ansiktet til Crazy Horse

[Rettigheter]

Foto: Robb DeWall, gjengitt med tillatelse av Crazy Horse Memorial Foundation (nonprofit)

[Bilderettigheter på side 16]

Bilder: Robb DeWall, gjengitt med tillatelse av Crazy Horse Memorial Foundation (nonprofit)