Hvordan vi unnslapp en truende lavastrøm

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KONGO (KINSHASA)

DET er tirsdag den 15. januar 2002 — en tilsynelatende vanlig dag i Sentral-Afrika. Jeg og min reisefelle er nettopp kommet til Goma i Kivu i Kongo (Kinshasa). Vi er to Jehovas vitner som skal besøke våre trosfeller i området omkring Afrikas store sjøer.

Ikke noe å bekymre seg for?

Selv om vulkanen Nyiragongo (3470 meter over havet) befinner seg hele 19 kilometer unna byen Goma, merker vi dens aktivitet. * Vi hører den buldre, og vi ser også at det stiger opp røyk fra den. Lokalbefolkningen, som er vant til den slags på denne tiden av året, er ikke bekymret.

Om ettermiddagen er vi til stede på møtene til to av Jehovas vitners menigheter. Jorden rister, og vi hører fortsatt at det buldrer. Det ser imidlertid ikke ut til at noen blir forstyrret av den grunn. De lokale myndighetene fortsetter å forsikre befolkningen om at det ikke er noen grunn til panikk. En kongolesisk vulkanolog har i flere måneder forutsagt at det vil komme et vulkanutbrudd, men det er ingen som tror på ham. En av vennene våre sier lett henkastet: «I kveld kommer himmelen til å bli rød på grunn av vulkanaktiviteten.»

«Vi må flykte straks!»

Da vi kommer tilbake til losjiet vårt, får vi imidlertid klar beskjed: «Vi må flykte straks!» Situasjonen er kritisk. Byen er i stor fare. Ting kan virkelig forandre seg fort. Tidligere på dagen hadde vi drøftet muligheten for å bruke Goma som et senter for vårt forkynnelsesarbeid. Nå, sent på ettermiddagen, får vi beskjed om å flykte fra byen fordi den står i fare for å bli utslettet!

Da mørket faller på, blir himmelen ildrød — og det med god grunn! Lavastrømmen fra Nyiragongo er på vei mot byen. Fjellet minner om et enormt kokekar hvor innholdet, den glødende lavamassen, koker over og ødelegger alt som kommer i dets vei. Vi har aldri pakket koffertene våre så hurtig! Klokken nærmer seg 19.00.

Tusenvis på flukt langs veien

Selv om vi skynder oss, er det allerede fullt av mennesker på veien som går ut fra Goma. De flykter for livet. De fleste går til fots, bærende på de eiendelene de har klart å få med seg. Mange har en bør på hodet. Noen sitter stuet sammen i overfylte kjøretøyer. Alle er på vei til grensen mot Rwanda, som ikke er så langt unna. En vulkan lar seg imidlertid ikke hindre  av menneskelagde landegrenser. Det finnes ingen hær som kan stoppe den! Vi ser soldater som kapitulerer for lavaen; også de løper for livet. Det er praktisk talt umulig for biler å komme fram på veien. Vi må bare fortsette til fots. Vi befinner oss midt iblant den kjempende massen av 300 000 mennesker — menn, kvinner, barn og spedbarn — på vei bort fra den aggressive vulkanen. Jorden under føttene våre buldrer og rister fortsatt.

Alle flykter for livet. Min venn og jeg er tilreisende fra en storby, og vi befinner oss midt i mengden sammen med noen få Jehovas vitner, som passer på oss. Deres nærvær og den dype omsorg de viser oss, gjør oss varme om hjertet og gir oss en følelse av trygghet i denne svært vanskelige og stressende situasjonen. Folk flykter med det de klarer å bære — klær, kopper og kar og litt mat. I dette menneskehavet skumper folk borti hverandre. Noen blir dyttet til side av biler som prøver å komme seg fram, med den følge at de få eiendelene de bærer på, glipper ut av hendene deres, faller ned og blir tråkket på. Stakkars den som snubler! Stemningen er anspent; alle er fylt av frykt. Vi prøver å komme oss til Kisenyi, bare noen få kilometer unna i Rwanda, og fortsetter vår ufrivillige vandring.

En natt i sikkerhet

Vi kommer fram til et overnattingssted, men der er det naturligvis fullt. Etter en slitsom tre og en halv times marsj må vi ta til takke med å sitte rundt et hagebord. Vi er glad for at vi lever og er utenfor fare, og for at vi får være sammen med våre kristne brødre som har flyktet sammen med oss. Det er heldigvis ingen blant brødrene som har mistet livet.

Det er tydelig at vi blir nødt til å tilbringe natten under åpen himmel. Herfra kan vi betrakte den ildrøde himmelen over byen Goma på trygg avstand — midt oppi det hele et imponerende og vakkert skue. Det blir langsomt morgen. Buldringen og ristingen har pågått hele natten. Når vi tenker på alle de vanskelighetene  som folk her har vært utsatt for det siste døgnet, kan vi ikke la være å synes synd på de tusener av familier med små barn som har vært nødt til å flykte.

Hjelpen kommer hurtig

Midt på dagen fredag den 18. januar blir vi møtt av Jehovas vitner fra Kigali, hovedstaden i Rwanda. Et nødhjelpsutvalg som består av brødre fra Goma og Kisenyi, går til handling. Det første målet deres er å få innlosjert de flyktningene som er Jehovas vitner, i de seks Rikets salene som ligger i nærheten. Dette blir gjort samme dag. Et skilt på fransk og swahili som blir satt i veikanten, viser vei til nærmeste Rikets sal, hvor flyktningene kan få hjelp og trøst. Samme dag blir det dessuten avlevert tre tonn med nødhjelpsforsyninger ved de Rikets salene hvor brødrene er innlosjert. Om lørdagen, dagen etter, kommer det en lastebil fra Kigali med mat, ulltepper, plastpresenninger, såpe og medisiner.

Frykten tiltar

Situasjonen er svært bekymringsfull. Hvordan skal man kunne dekke behovene til alle disse menneskene? Hva med vulkanen? Når vil utbruddet opphøre? Hvor store er ødeleggelsene i byen Goma? Meldingene som blir spredt, og de vedvarende jordskjelvene varsler ikke godt. Eksperter frykter at farlig høye nivåer av svoveldioksid skal forurense luften. Man frykter også at vannet i Kivusjøen skal bli forurenset som følge av kjemiske reaksjoner.

I løpet av de 48 timene som har gått etter utbruddet, har foruroligende meldinger spredt seg. Og lørdag ettermiddag får vi vite at omkring 10 000 mennesker, deriblant åtte Jehovas vitner og et av barna deres, er omringet av lavastrømmen, som noen steder er to meter tykk. Luften er full av giftige gasser. Vi frykter for deres liv. Situasjonen ser håpløs ut. Til og med katedralen i Goma er praktisk talt ødelagt av lavastrømmen, som ikke lot seg stoppe. På dette tidspunktet er det ingen som tror at Goma kommer til å reise seg av asken.

Noen trøsterike meldinger

Søndag kl. 9.00 får vi en telefonoppringning fra en av de brødrene som er omringet av lavaen. Han forteller at situasjonen er i ferd med å forandre seg til det bedre. Det regner, lavastrømmen begynner å avta, og luften klarner. Selv om lavaen fortsatt er varm og farlig, begynner folk å krysse strømmen for å komme seg på tryggere grunn. Byen er ikke fullstendig ødelagt.

Dette er de første gode nyhetene vi har mottatt siden katastrofen inntraff. Det ser ut til at vulkanen nå er mindre aktiv. Ekspertene i nærheten gir uttrykk for motstridende meninger. Vi greier å få kontakt med nabobyen Bukavu, som ligger i den andre enden av Kivusjøen.  Vi får vite at fem familier og tre barn i tillegg er kommet seg til Bukavu med båt. Brødrene i byen vil ta hånd om dem.

Vi kan vende tilbake!

Mandag den 21. januar får vi anledning til å oppmuntre og trøste ofrene i Kisenyi, og vi finner også ut hva de trenger. Vi får vite at de brødrene som er midlertidig innlosjert i de seks Rikets salene, begynner å komme i orden. Vi får det nøyaktige tallet på hvor mange som har flyktet — 1800, barna medregnet.

Hva med framtiden? De lokale myndighetene har planer om å opprette flyktningleirer ganske snart. Men noen har fortsatt ubehagelige minner fra de flyktningleirene som ble opprettet etter folkemordet i 1994. Vi bestemmer oss for å vende tilbake til Goma, og vi når fram til byen ved middagstider. Omkring 25 prosent av byen er ødelagt. Lavaen som strømmet nedover gatene, er nå størknet, og vi kan gå på den. Den er fortsatt varm, og det er mye gass i luften. Mange har bestemt seg for å vende tilbake til byen.

Klokken 13.00 kommer vi sammen med 33 kristne eldste i en Rikets sal i Goma sentrum. De treffer en enstemmig beslutning: De bestemmer seg for å vende tilbake til Goma. «Det er her vi hører til,» sier de. Hva med faren for nye vulkanutbrudd? «Vi er vant til det,» er svaret. De er redd for at alt de eier og har, skal bli plyndret hvis ikke de vender raskt tilbake. Dagen etter er alle familiene blant dem av Jehovas vitner som flyktet, tilbake i Goma. De fleste av de 300 000 menneskene som krysset grensen, har også vendt tilbake til den ulykkesrammede byen.

En uke senere

Byen er enda en gang i full aktivitet. Den kommer tydeligvis ikke til å dø. Snart er arbeidet med å jevne ut lavaen i gang, slik at de to delene av byen som ble atskilt, kan gjenforenes. Alt som kom i lavaens vei, ble ødelagt. Byens forretningssenter og den administrative delen av byen ble ødelagt. Man regner også med at en tredjedel av flyplassens rullebane ble ødelagt.

En nøyaktig opptelling viser at 180 familier blant Jehovas vitner er blant dem som er hjemløse og har mistet alt de eide. Nødhjelpsutvalget treffer tiltak for å hjelpe nærmere 5000 menn, kvinner og barn til å få sine daglige matrasjoner. Jehovas vitner i Belgia, Frankrike og Sveits har bidratt med plastpresenninger, som vil bli brukt til å sørge for midlertidig husly for de hjemløse og møtesteder for de menighetene som har fått sin Rikets sal ødelagt eller alvorlig skadet. Noen av de hjemløse familiene får bo hos Jehovas vitner som fortsatt har et sted å bo, mens andre blir innlosjert på de provisoriske bostedene.

Fredag den 25. januar, rundt ti dager etter den fryktelige natten, er 1846 til stede på et møte som blir holdt i en skolegård i Goma. Disse er kommet for å høre noen oppmuntrende ord fra Bibelen. Brødrene uttrykker sin takknemlighet for den trøst og den praktiske hjelp som Jehova har gitt dem gjennom sin organisasjon. Vi tilreisende er dypt rørt over det mot og den sterke tro som brødrene har lagt for dagen til tross for de fryktelige omstendighetene. Hvor fint er det ikke å være en del av et brorskap som er forent i tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova — Kilden til evig trøst! — Salme 133: 1; 2. Korinter 1: 3—7.

[Fotnote]

[Kart på sidene 22 og 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Pilene viser hvor lavastrømmen rant

KONGO (KINSHASA)

Fjellet Nyiragongo

↓ ↓ ↓

Goma flyplass

↓ GOMA

↓ ↓

KIVUSJØEN

RWANDA

[Bilder på side 23]

Den smeltede lavaen tvang titusener av Gomas innbyggere til å flykte fra byen

[Rettigheter]

AP Photo/Sayyid Azim

[Bilde på sidene 24 og 25]

Innen en uke hadde Jehovas vitner klart å organisere sine kristne møter