Kan du se forskjellen?

«Det er et piano!» «Nei, jeg synes det ser ut som en synthesizer.» «Det er uten tvil et orgel!» «Nei, dere tar feil alle sammen. Det er en cembalo.» Men hva er det egentlig?

KLAVIATURENE, eller tangentrekkene, på disse musikkinstrumentene ser nokså like ut. Men den lyden som frambringes når én av tangentene blir slått an, og den måten lyden frambringes på, kan variere mye fra instrument til instrument. Hva er opprinnelsen til klaviaturinstrumentet, og hvordan er det blitt slik vi kjenner det i dag? La oss se nærmere på noen klaviaturer som har vært brukt opp gjennom århundrene.

Hva var hydraulis?

Det eldste primitive klaviaturet man kjenner til, skal ha tilhørt et instrument som ble kalt hydraulis, eller vannorgel. Man antar at det ble konstruert av Ktesibios, en aleksandrinsk ingeniør som levde i første halvdel av 200-tallet fvt. Boken Musical Instruments of the West sier at «det ble pumpet luft . . . inn i et perforert kammer (pnigeus) som stod i en vannbeholder. Fra pnigeus ble luften ledet videre til et vindkammer som lå under [en rekke] piper, der vanntrykket sørget for jevnt lufttrykk». I rørene ble det frambrakt lyd ved hjelp av skyvbare lister, eller sløyfer, som ble styrt av mange store taster. Ettersom tonene var høye og skarpe, egnet vannorgelet seg godt til bruk i forbindelse med sirkusforestillinger, utstillinger og utendørs festivaler. Vannorgelet var på høyden av sin popularitet på Romerrikets tid, og til og med keiser Nero ble beskrevet som en dyktig utøver.

Hvorfor et trykkluftorgel?

Trykkluftorgelets tidsalder begynte da den hydrauliske luftreguleringen ble erstattet med belger som satte luft under trykk. Belgene gjorde det mulig for utøveren å sitte ved instrumentet og sørge for lufttilførsel ved hjelp av hendene eller føttene. Utgravde rester av trykkluftorgler skriver seg fra så tidlig som 200-tallet evt., og slike orgler ble brukt i stor utstrekning i flere hundre år. Ettersom tastaturet ennå var ganske primitivt, kunne man bare  spille melodiene i svært langsomt tempo. Det var fordi størrelsen på hver tangent måtte stå i forhold til den tilhørende orgelpipen. Hvis utøveren skulle spille en lav tone, ville han sannsynligvis ha måttet bruke hele hånden eller knyttneven for å få trykt ned den brede tangenten.

På 1300-tallet var orgelet «nesten utelukkende blitt et kirkeinstrument i Vest-Europa». (The Encyclopedia of Music) Utviklingen av valse-mekanismen endret både orgelklaviaturets utseende og funksjon drastisk. Denne mekanismen gjorde det mulig å plassere pipene langt unna klaviaturet, og hver tangent kunne lages smalere. Til slutt trengte utøveren bare å bruke én finger på hver tangent, og han kunne på en elegant måte spille hurtigere passasjer. Mozart likte orgelet så godt at han kalte det kongen over alle instrumenter.

Tidlige strengeinstrumenter med klaviatur

Første gang et strengeinstrument er nevnt i Bibelen, er i 1. Mosebok 4: 21, og denne instrumenttypen blir nevnt gjentatte ganger i forbindelse med Israels nasjon. Det var imidlertid først på 1400-tallet at man kombinerte et strengeinstrument (som vanligvis ble kneppet med fingrene eller slått på med hammere eller lignende) med et klaviatur. Klaviaturet, slik vi kjenner det i dag, ble første gang brukt på et instrument som ble kalt klavikord. Det var et enkelt, kasselignende instrument med strenger som var spent opp fra venstre mot høyre. Når utøveren trykte ned en tangent, slo et messingblad opp mot strengen.

Deretter kom cembaloen, spinettet og virginalet. * Disse instrumentene, og spesielt cembaloen, ble de viktigste klaviaturinstrumentene på 1500- og 1600-tallet. Cembaloens nye mekanisme var revolusjonerende. Boken The History of Musical Instruments sier: «Strengene ble knipset med fjærspisser i stedet for å bli slått på av metalltunger, slik strengene i klavikordene ble. Bakerst på hver tangent stod det et lite loddrett trestykke med en liten fjærspiss eller en lærtagg øverst på tuppen. . . . Når tangenten ble trykt ned, spratt det lille trestykket opp og fikk fjærspissen til å knipse strengene, og takket være en fjærmekanisme falt de så tilbake igjen uten å knipse strengen på nytt.»

Denne nye mekanismen gav cembaloen dens karakteristiske klang. En tidligere konsertpianist beskrev cembalo-klangen i forhold til klangen i et moderne piano slik: «Den har en spinkel, metallisk klang, og den frambringer ikke forlengede toner.»

Cembaloens utforming har variert ganske mye opp gjennom årene. De første modellene hadde et enkelt klaviatur og bare én streng for hver tangent. Senere ble det laget mer forseggjorte modeller med to klaviaturer, flere strenger for hver tangent og andre innretninger som gjorde at man kunne forandre klangfargen. Datidens store komponister, for eksempel Johann Sebastian Bach (1685—1750) og Domenico Scarlatti (1685—1757), benyttet seg fullt ut av cembaloens klang og tekniske muligheter. De komponerte utallige musikkstykker, og mange av dem har overlevd helt fram til våre dager.

På 1800-tallet ble de første trekkspillene konstruert, og det trekkspillet som ble mest populært på 1900-tallet, var pianotrekkspillet. Det er ikke bare et klaviaturinstrument, men også et blåseinstrument, siden det har belger som presser luft gjennom vibrerende rørblad. Det moderne trekkspillet har opptil 140 basstoner, som blir aktivert av sju rader med knapper, og en tastaturdel som dekker fra to til fire oktaver.

Den elektroniske tidsalder

På 1900-tallet ble de elektroniske klaviaturinstrumentene lansert. Det eldste av disse var telharmoniet, som ble konstruert av Thaddeus Cahill i 1906. I 1930-årene kom de elektriske orglene, som snart ble etterfulgt av elektriske cembaloer og elektriske pianoer. Et elektronisk klaviatur er svært forskjellig fra klaviaturet på vannorgelet, for når man slår an en tangent på et elektrisk orgel, blir tonen frambrakt av et elektrisk signal, som blir omdannet og forsterket.

Et av de mest populære elektroniske klaviaturinstrumentene i dag er synthesizeren,  som fikk sin spede begynnelse i 1940-årene. Den har fått en helt sentral plass i de fleste moderne band og grupper. Når man slår an en tangent på en synthesizer, kan man praktisk talt få fram en hvilken som helst lyd — alt fra lyden av en bjeffende hund til et symfoniorkester.

Det er ikke så overraskende at datamaskinen også spiller en fremtredende rolle i moderne musikk. Dagens synthesizere inneholder ofte en datamaskin. Man kan også få en datamaskin til å generere lyd og på den måten bruke datamaskinen som et musikkinstrument i seg selv. Selv om dagens musikere ofte bruker et klaviatur til å styre datamaskinen, kan de også programmere den med musen eller med datamaskinens standardtastatur. «I dag har nesten alle lydstudioer mye datautstyr. Det blir gjort digitale opptak av musikken, som blir lagret på en harddisk og redigert på et miksebord ved hjelp av avansert programvare. Av den ferdige versjonen blir det til slutt laget en kopieringsoriginal på et digitalt lydbånd.» — The Encyclopedia of Music.

Betyr denne nyeste utviklingen at klaviaturets dager er talte? Det gjør det neppe. Tenk bare på hvor stemningsfullt det er å høre på slike klaverstykker som «Måneskinnssonaten» og «Til Elise» av Beethoven, eller «Clair de Lune» av Debussy. Men når vi tenker på klaviaturmusikkens lange historie og den virkning den har hatt på milliarder av menneskers liv, forstår vi at klaviaturet har betydd enormt mye for musikkens verden og for menneskers trivsel opp gjennom århundrene.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på sidene 20 og 21]

Hvorfor ble pianofortet oppfunnet?

I løpet av siste fjerdedel av 1700-tallet ble cembaloen gradvis erstattet av pianofortet, bedre kjent som pianoet, som det foretrukne klaviaturinstrument. Hvorfor ble det kalt pianoforte? Det har vært mange diskusjoner om når og av hvem dette instrumentet ble oppfunnet, men det vi vet, er at en italiener ved navn Bartolomeo Cristofori eksperimenterte med pianofortet på begynnelsen av 1700-tallet. Det navnet Cristofori selv gav instrumentet — gravicembalo col piano e forte (cembalo med svak og sterk lyd) — framhevet en av de fordelene det hadde framfor cembaloen. På cembaloen hadde man ikke noe særlig kontroll over musikkens lydstyrke, men når man trykket ned en tangent på pianofortet, fikk en mekanisme som nylig var blitt oppfunnet, hammeren til å slå opp mot strengen. Tonens lydstyrke stemte overens med kraften på tangentanslaget. Dette gav utøveren god anledning til å spille med innlevelse og med ønsket lydstyrke — enten piano, svakt, eller forte, sterkt.

En annen fordel var bruken av tre typer pedaler — demperpedalen, sostenutopedalen og pianopedalen. Den første pedalen forlenger lyden, den andre lar en enkelt tone eller akkord bli ved å klinge for seg under det videre spillet, og den tredje demper lyden.

I Europa fortsatte man å utvikle og endre pianofortet gjennom hele 1700-tallet. I begynnelsen av 1740-årene kom taffelpianoet, en mindre og mer økonomisk modell. Så kom det større flygelet, eller konsertflygelet, men det tar større plass fordi strengene, som har forskjellig lengde, er spent opp horisontalt i en fuglevingelignende kasse. På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlige pianoet oppfunnet, og det er fortsatt en populær modell. Våkn opp! spurte en pianist om de viktigste forskjellene mellom et flygel og et vanlig piano. Hun sa: «Det kan sies med tre ord: klang, klarhet og briljans. Flygelet har større resonansbredde. Tonen er ren og kraftig. Til sammenligning har det vanlige pianoet mykere klang. Det kommer blant annet av at det ofte står mot en vegg, slik at klangbunnen på baksiden blir dempet.»

[Bilde]

Konsertflygel (2,7 meter langt)

 [Bilder på side 18]

Virginal med påmalt parkscene, 1666, England

Cembalo, med tangenter av skilpaddeskall (innfelt), 1760, Tyskland

Pianotrekkspill, 1960, Italia

Klavikord, 1906, USA

Moderne synthesizer og datamaskin

[Rettigheter]

De fire øverste bildene: Gjengitt med tillatelse av Yale University Collection of Musical Instruments

[Bilde på side 19]

Vannorgel

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Macedonian Heritage

[Bilde på side 19]

Orgel, Sydney Opera House, Australia

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Australian Archives, Canberra, A.C.T.