Storbritannias grevling — skogens greve

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

SKOGENS stillhet ble brutt av sangen fra en svarttrost. Mens solen gikk sakte ned, satt jeg på en veltet hengebjørk og kjente hvordan lukten av våt skog fylte den tidlige kveldsluften etter et friskt regnskyll.

Jeg hadde omhyggelig valgt å sette meg på et sted hvor en svak bris blåste mot meg, fordi jeg var kommet hit for å studere grevlinger. Grevlingens øyne er små, og det er også de hvitkantete ørene, men jeg har lært at man aldri må undervurdere dyrets skarpe hørsel og gode luktesans. Jeg visste at hvis grevlingen hørte en lyd fra meg eller kjente lukten av meg, ville det være nok til at den gikk ned under bakken igjen og ble der resten av kvelden.

Den europeiske grevlingen er et stort, sky dyr. Den er omkring 90 centimeter lang og 30 centimeter høy og veier gjennomsnittlig 12 kilo. Den har grå, strihåret pels, svart hode og underside, korte, svarte ben og en kort, grå hale. På hver fot har den fem tær utstyrt med kraftige klør.

De tre brede, hvite stripene som går fra snuten til bak ørene, er et iøynefallende trekk som har vært gjenstand for en del debatt. Noen sier at grevlinger kan kjenne igjen sine egne, selv en stummende mørk natt, ved hjelp av stripene — men det er konstatert at grevlingene kjenner hverandre igjen på lukten. Uansett hva som er grunnen til at grevlingen har disse stripene, gjør de den til en flott fyr.

Grevlingen er et velkjent syn på den britiske landsbygda. Den graver og graver og lager stadig nye tunneler, ganger og hulrom i hiet sitt. Hiet kan være opptil 30 meter i diameter, og labyrinten av tunneler kan være 300 meter lang! Grevlingen er et nattdyr. Om dagen blir hulrommene i hiet derfor hovedsakelig brukt som soverom. Spesielle hulrom, hvor det er lagt inn frisk mose, tørre blad og friskt gress, blir brukt av grevlinghunnen når hun føder ungene.

Hiet, som ligger under bakken, har mange åpne innganger, ofte i nærheten av oretrær og blant hagtorn- og bjørnebærbusker. I Storbritannia finnes det  noen hi som skal være godt over 150 år gamle. Disse hiene har mer enn 50 innganger og kan romme flere generasjoner av samme familie. Grevlingen kan leve i 15 år eller mer, men 2—3 år er mest vanlig.

De fleste hiene er gravd ut i en skråning, og ved siden av inngangene ligger det jord og små og store steiner som er blitt gravd ut derfra. Grevlingens hi er derfor ikke vanskelig å oppdage. Man skjønner hvor sterkt dette dyret er, når man ser hva som er blitt gravd ut fra hiet.

Hvordan finner du ut om et hi er i bruk? Først bør du se deg rundt etter grevlingens avtreder — grunne groper som er 15—20 centimeter i diameter og omkring 20 centimeter dype, og som finnes like ved hiet. Hvis det er ekskrementer der, og spesielt hvis de er ferske, er hiet bebodd. Se også etter tydelige stier som går ut fra hiet, og i sommermånedene kan du se etter flattrykt vegetasjon. I et leirete område kan du se etter grevlingenes fotavtrykk. Og hvis det er trær i nærheten av hiet som det er leire på, og som er oppskrapt, er det et tegn på at grevlingene har stått på bakbena og strukket seg som en katt oppetter dem med de sterke klørne sine. Hvis hiet er stort, kan det være vanskelig å få øye på dyrene fordi de kanskje bruker en annen inngang eller utgang. Da kan man gå dit tidlig på dagen og legge pinner over hver åpning. Neste dag vil du se hvilke som er blitt brukt når dyrene gikk ut — pinnene vil være dyttet vekk.

For å finne mat vil grevlingen nattetid gå lange strekninger på jakt etter eikenøtter og blodbøkenøtter. Den kan også lukte seg fram til og grave fram hareunger, eller kanskje et vepsebol for å spise larvene. Men hva er det den hovedsakelig spiser? Meitemark! Grevlingen spiser ellers nesten hva som helst — innbefattet vill frukt, klokkeblåstjerneløk, sopp og biller. Jeg kan huske at jeg en gang satt og iakttok noen grevlinger en regnfull julikveld, og de gikk ikke bort fra området rundt hiet i det hele tatt. I det kraftige gresset der i høylandet var det nemlig rikelig av en annen delikatesse — svarte snegler, som var kommet fram på grunn av regnet.

Grevlinger parer seg vanligvis i juli, og normalt blir det født et kull på fire—fem unger i februar. Når ungene er omkring tre måneder gamle, kommer de ut og leker ved inngangen til hiet. Mens de er ute, blir soveunderlaget byttet ut av både hannen og hunnen. Grevlingene liker å ha det ryddig, og de holder hiet sitt gullende rent. Det er vanlig at de bytter ut soveunderlaget både vår og høst, men det kan skje i en hvilken som helst måned i løpet av året. Foreldrene drar gammelt, tørt gress og gamle bregner ut av hiet og bytter det ut med et nytt underlag — de kan samle så mange som 30 nye bunter på én natt. Disse holder de mellom haken og forbena, mens de sleper dem baklengs inn i hiet.

Fra en kjertel under halen utskiller grevlingene en sterktluktende væske og markerer sitt territorium på gresstuer, steiner eller gjerdestolper. De markerer til og med på hverandre for å kjenne hverandre igjen. Ved hjelp av disse duftmarkeringene kan en grevling enkelt finne inngangen til hiet sitt selv når den rygger inn i det.

Svarttrosten hadde sluttet å synge. Det hørtes ikke en lyd i skogen, og det ble stadig mørkere. Jeg satt musestille; det var nesten så jeg ikke torde å puste. Da fikk jeg øye på det karakteristiske svarte og hvite fjeset til en grevling. Grevlingen stod en liten stund ved inngangen til hiet sitt mens den snuste i kveldsluften etter mulige farer, før den ruslet av gårde i mørket — som en greve på spasertur rundt familiegodset.

[Bilder på side 12]

Rom som brukes når ungene fødes

Soverom

Soveunderlag

[Bilde på side 13]

Grevlingunger

[Bilder på side 13]

Grevlingen spiser blant annet eikenøtter, sopp og meitemark

[Bilderettigheter på side 13]

Bilder av grevlinger: © Steve Jackson, www.badgers.org.uk