Den merkverdige Yurumíen

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ARGENTINA

I DEN mørke, underjordiske bunkeren kjemper et samfunn desperat under et angrep. Soldater som skal forsvare samfunnet, styrter i vei mot faresonen med våpnene klare, selv om det er latterlig håpløst. Plutselig kollapser en stor del av den beskyttende muren, og murrester knuser mange av innbyggerne. I det blendende lyset fra hullet i forsvarsverket kommer inntrengeren inn.

Er dette en beskrivelse av et angrep på en by i romertiden? Eller er det en scene fra en actionfilm? Nei, langt ifra! Dette er et angrep fra en yurumí — sett fra et insekts synspunkt. Men for en yurumí, eller stor maursluker, er dette bare enda en termitt-tue på dens daglige runde.

Et møte med en yurumí

Det finnes forskjellige arter maurslukere, men vi skal konsentrere oss spesielt om stor maursluker, også kjent som maurbjørn. Egentlig er den ikke en bjørn i det hele tatt, men det kan hende den har fått dette navnet på grunn av sin klossete gange og fordi den ofte reiser seg på bakbena når den føler seg truet. Den «klemmer» også en angriper med de kraftige «armene» sine, slik en bjørn gjør.

I den nordøstlige delen av Argentina og i de tilgrensende landene kalles stor maursluker yurumí, på grunn av det guarani-indianske navnet på den, som betyr «med liten munn». Det er et passende navn, siden munnen er veldig liten, selv om kjevepartiet er ekstremt langstrakt. Yurumíens lange, rørformede snute er det første en iakttaker legger merke til. Den har også en lang og buskete hale, som noen ganger står nesten rett opp. Den tykke pelsen blir lang og dunete på halen, noe som får dyret til å virke mye tyngre enn det egentlig er. Til tross for det usedvanlige utseendet er ikke yurumíen noe særlig større enn en schæfer. En fullvoksen yurumí kan veie omkring 25 kilo. Men den kan bli 180 centimeter eller lengre fra snute til haletipp.

Yurumíen vandrer mye og er et ensomtlevende dyr, som for det meste holder til i sumpområder på savannene i Sør-Amerika. Når du tenker på denne verdensdelen, ser du kanskje for deg tette og frodige regnskoger. Men denne verdensdelen har også enorme landområder med flate og tørre gressletter, hvor det er palmelunder og små hauger med tornete vegetasjon. Jordsmonnet i disse traktene er rikt på nedbrutt plantemateriale og er derfor ideelt for termitter. Her bygger disse insektene sine «skyskrapere» av jord og spytt — en blanding som bidrar til en svært sterk konstruksjon. Disse byggverkene kan bli omkring to meter høye.

Midt i denne overfloden av insekter finner vi yurumíen, som har spesialisert seg på å spise dem. Betydningen av dens latinske navn, Myrmecophaga tridactyla, henleder for det første oppmerksomheten mot dens kostvaner (maursluker) og for det andre på det at tre av de fire tærne på hver av framføttene er utstyrt med lange, kraftige klør. Enciclopedia Salvat de la fauna skriver: «Maurslukeren bruker klørne når den leter etter mat, og når den forsvarer seg. Når den blir angrepet, bruker den dem som spisse dolker og reiser seg på bakbena med en slik teknikk og dyktighet at klørne kan forårsake alvorlige skader, ja til og med skremme vekk jaguarer.»

Hvordan spiser yurumíen?

Yurumíen har ingen tenner. Det utgjør imidlertid ingen hindring, for den får tak i den næringen den trenger, på helt spesielle måter. For det første har den god luktesans — 40 ganger skarpere enn menneskenes — som den bruker for å finne mat. Så bruker den framføttene, som har klør som kan bli opptil ti centimeter lange, for å trenge inn i jordbunkerne  på leting etter insekter, larver og egg. Deretter strekker den den smale, 45 centimeter lange tungen inn i insektenes underjordiske ganger.

Yurumíens ekstra store spyttkjertler produserer klebrig spytt for å holde tungen fuktig og klebrig. Maur og termitter blir klistret fast til tungen, som trekkes inn i munnen igjen. Men det er ikke nok bare å svelge disse skapningene. De må jo fordøyes også. Det er interessant å merke seg at yurumíen har sterke magemuskler som maler opp insektene.

Hvilken framtid har yurumíen?

Selv om det finnes yurumíer i store deler av Mellom- og Sør-Amerika, har det aldri vært mange av dem. Det skyldes kanskje at de ikke har formert seg så raskt. Hunn-yurumíen føder bare én unge etter en drektighetsperiode på omkring 190 døgn. Moren bærer ungen på ryggen det første året. En argentinsk naturforsker omtaler en interessant side ved dette: «Jeg møtte en mor med ungen sin, som bare var noen dager gammel. Det var fort gjort å overse den lille skapningen på ryggen til moren, og jeg la med interesse merke til at det som gjorde at ungen var så godt kamuflert, var at den lå på en spesiell måte, slik at den svarte stripen den har i pelsen, lå over morens. På den måten ble den ikke så synlig for rovfugler.»

Yurumíen har stor betydning for det økologiske samfunnet der den holder til. Én eneste yurumí spiser titusener av maur eller termitter hver dag. Hvem vet om insektbestanden kanskje hadde vokst til å bli en plage hvis ikke yurumíen stadig hadde forsynt seg av den? Uansett er denne naturlige balansen i ferd med å forandre seg. Hvorfor?

Yurumíen er dessverre i ferd med å forsvinne, litt etter litt, på grunn av menneskene. Noen jakter på yurumíene for sportens skyld; andre dreper dem fordi de betrakter dem som et dårlig varsel. Andre igjen fanger dem for å selge dem til slike som samler på zoologiske rariteter, og disse maurslukerne havner enten i bur eller på museer, utstoppet. Kommer yurumíen til å bli utryddet, i likhet med andre sjeldne dyrearter? Det vil tiden vise. Det er i hvert fall satt i gang en rekke tiltak for å verne denne skatten i det biologiske mangfoldet.

[Bilde på side 15]

På leting etter en av yndlingsrettene — termitter

[Bilde på side 15]

En baby-yurumí som blir båret på morens rygg

[Bilde på side 15]

Yurumíens imponerende, 45 centimeter lange tunge

[Rettigheter]

Kenneth W. Fink/Bruce Coleman Inc.