Kjærlighet i praksis — en gigantisk hjelpeaksjon

RICHARD VARA, en erfaren redaktør i avisen Houston Chronicle, lar seg ikke så lett imponere, men i fjor fortalte han om noe som hadde gjort dypt inntrykk på ham. «Jeg har aldri sett på maken!» utbrøt han. «Det er helt utrolig.» Lee P. Brown, borgermesteren i Houston i Texas, sa noe lignende: «Jeg skulle ønske alle i Houston kunne se det dere har gjort. Jeg er mektig imponert.» Hva var det redaktøren og borgermesteren snakket om? Om en hjelpeaksjon som ble gjennomført av Jehovas vitner i Houston. Hva gikk aksjonen ut på? Hvorfor var det behov for den? Og hvorfor gjorde den så stort inntrykk? Det skal vi nå se nærmere på, og da starter vi med begynnelsen.

Rekordstor flom

I begynnelsen av juni 2001 ble lavlandet i det sørøstlige Texas rammet av en orkan som fikk navnet Allison. Den 8. juni falt det i løpet av 24 timer hele 1000 millimeter regn i Houston, den fjerdestørste byen i USA. * Snart fosset flomvannet inn i butikker, kontorer og titusenvis av boliger. Motorveier rundt byen ble forvandlet til strie elver, som skylte over de personbilene og lastebilene som ikke hadde kommet seg unna i tide. På noen av de oversvømte veiene var det umulig selv for brannbiler og redningsbiler å komme fram. Helikoptre og stridsvogner ble tatt i bruk for å redde folk.

Da himmelen endelig klarnet, mandag den 11. juni, kunne man konstatere at orkanen Allison hadde krevd menneskeliv og voldt store materielle ødeleggelser. Tjueto personer hadde mistet livet; blant dødsofrene var to av Jehovas vitner: Jeffrey Green, en kristen eldste, og hans svigerinne Frieda Willis. * Omkring 70 000 boliger var blitt påført skader. Dette var en av de verste naturkatastrofene som noen gang har rammet et storbyområde. Allison forårsaket materielle skader for nærmere fem milliarder dollar og ble dermed den mest kostbare orkanen i USAs historie.

En strøm av frivillige

Mange i Houston-området var i sjokk. En av dem som var med på redningsarbeidet, fortalte: «Sengene var våte. Gulvteppene var våte. Barnebildene var forsvunnet.» Slik var det hjemme hos mange av de mer enn 16 000 Jehovas vitner i området. Åtte Rikets saler og hundrevis av boliger som tilhørte vitnene, ble påført skader. I noen av disse boligene var gulvet dekket av vann; i andre var det vann helt opp til taket. Mer enn 80 av Jehovas vitners menigheter ble berørt av flommen. Men disse flomofrene ble ikke overlatt til seg selv. I løpet av få dager fikk de hjelp av en strøm av frivillige. Hvordan var dette mulig?

Allerede før flomvannet begynte å synke, gikk kristne eldste i Jehovas vitners menigheter i Houston raskt til handling. «Vi ringte rundt til våre brødre og søstre, og vi oppsøkte dem,» forteller en eldste. «Deretter vurderte vi skadene, og mandag den 11. juni hadde vi laget en fullstendig rapport over ofrene, tallet på boliger som var blitt påført skader, og skadenes omfang. Rapporten ble sendt til Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.» Få dager senere opprettet det amerikanske avdelingskontoret et nødhjelpsutvalg, som bestod av åtte kristne eldste fra  Houston, og avdelingskontoret gav også økonomisk hjelp. Nødhjelpsutvalget fikk i oppdrag å sørge for at flomofre som var Jehovas vitner, fikk hjelp til å takle sjokket, og for at vitnenes mer enn 700 boliger som var blitt påført skader, ble satt i stand igjen.

Medlemmene av nødhjelpsutvalget i Houston lurte på hvordan de skulle klare denne enorme oppgaven. De arbeidet til langt på natt med å planlegge strakstiltak og bad om assistanse fra Jehovas vitners mer enn 160 menigheter i Houston-området. «Responsen var overveldende,» fortalte lederen for utvalget. «Over 11 000 vitner meldte seg til innsats og stilte sin tid, sin arbeidskraft og sine ferdigheter til gratis disposisjon.»

Kappløp med soppen

Få dager etter flommen møtte frivillige opp for å arbeide på flomofrenes hus. De tok ut dører som hadde slått seg, gjennomvåte skap og gulvtepper og alt annet som var blitt tilgriset av det sterkt forurensede flomvannet, og de fjernet restene av sammenraste vegger og brøt opp ødelagte gulv. «Vi var ikke bare opptatt av å sette brødrenes hus i stand, men også av å beskytte brødrene mot helsefarer,» sa en av de frivillige. Siden det raskt ville begynne å vokse giftig sopp bak vegger og i skap, måtte husene først desinfiseres grundig.

For å lære å gjøre denne jobben på best mulig måte henvendte en rekke Jehovas vitner seg til De forente staters kontor for sivil kriseberedskap  (FEMA) og bad om opplæring. Siden tok hver av dem som hadde fått opplæring i regi av FEMA, med seg ti frivillige til et av de husene som var blitt påført skader, og lærte dem hvordan de skulle desinfisere huset skikkelig. Neste dag sørget hver av de ti som nettopp var blitt opplært, for at ti andre fikk opplæring. «I løpet av noen få dager hadde flere hundre lært hvordan denne jobben skulle gjøres,» fortalte en av de frivillige. Soppen klarte rett og slett ikke å holde tritt med de stadig flere frivillige som var i aksjon! Om dagen ble arbeidet utført av pensjonister og av tenåringer som hadde skoleferie. Om kvelden fortsatte andre frivillige arbeidet. I løpet av seks uker var alle de boligene som tilhørte Jehovas vitner, blitt rengjort og desinfisert.

Ett hovedsenter og sju mindre sentre

I mellomtiden gikk nødhjelpsutvalget til innkjøp av enorme mengder gipsplater og tonnevis av andre bygningsmaterialer. Men hvor skulle man lagre dette? Talsmannen for nødhjelpsutvalget fortalte: «En næringslivsleder som hørte at vi trengte lagerplass, tilbød oss fri bruk av en lagerbygning med et gulvareal på 5000 kvadratmeter!» Der ble det plass ikke bare til byggematerialer, men også  til kontorer. Snart fungerte denne bygningen som hjelpeaksjonens administrasjonssenter, og her arbeidet det til enhver tid — dag og natt, også i helgene — mellom 200 og 300 frivillige.

Siden de ødelagte husene lå spredt i et enormt område, opprettet nødhjelpsutvalget mindre hjelpesentre i sju Rikets saler. I helgene møtte frivillige i hopetall opp på alle sentrene. (Se rammen «Hjelpesenter 4».) Mange av dem hadde tidligere samarbeidet om å bygge Rikets saler i denne regionen. Hele elleve forskjellige regionale byggeutvalg i Arkansas, Louisiana, Oklahoma og Texas bidrog med erfarne folk. * Hvert hjelpesenter ble ledet av fagfolk, deriblant snekkere, malere og rørleggere, og disse lærte opp andre. — Se rammen «Opplæringsprogrammer».

En plan og en database

Alle disse byggearbeiderne fulgte en plan som var inndelt i sju faser. Byggematerialer ble levert til boligene i fire omganger, og utbedringsarbeidet på hver bolig skulle gjøres i løpet av tre helger. Dermed kunne denne omfattende hjelpeaksjonen fullføres i løpet av cirka seks måneder.

For å få iverksatt planen opprettet nødhjelpsutvalget 22 avdelinger, deriblant en materialadministrasjon, en innkjøpsavdeling, en losjiavdeling og en transportavdeling. Alle avdelinger støttet seg til opplysningene i en omfattende elektronisk database som noen av de frivillige hadde opprettet. Før utbedringsarbeidet begynte, brukte de ti dager på å samle inn opplysninger. Som det het i en nyhetsmelding: «På datasiden har det vært et maratonløp.» Men da dette ’maratonløpet’ var gjennomført, var en mengde nyttige opplysninger blitt lett tilgjengelige. Ved hjelp av et museklikk kunne man få en elektronisk oversikt over når de 11 000 frivillige kunne arbeide, hvilke ferdigheter de hadde, og hvordan de kunne kontaktes. På samme måte fikk man lett oversikt over hvor langt utbedringsarbeidet var kommet, i hvilke tilfeller det måtte innhentes byggetillatelse, og andre detaljer i forbindelse med de ødelagte husene. Databasen ble omtalt som selve «hjertet i hjelpeaksjonen».

Overveldet og takknemlige

Når boligene var blitt desinfisert og alt var tørt, drog erfarne byggearbeidere dit for å finne ut hva som trengtes for å få utbedret skadene. «De beregnet i detalj hvor mye det var behov for — helt ned til antall spikrer,» fortalte talsmannen. «Vi ønsket ikke å sløse med de pengene eller materialene som var blitt gitt.» Samtidig sørget andre frivillige for å innhente de nødvendige byggetillatelsene hos myndighetene.

Deretter ble de nødstedte familiene invitert til den store lagerbygningen, hvor de fra et begrenset utvalg fikk velge gulvtepper, vinylbelegg, møbler og andre ting som erstatning for det som var blitt ødelagt eller var gått tapt.  Mange ble helt overveldet og gråt da de så hvor mye som ble gjort for dem. Blant de frivillige var det også noen som gav flomofrene sakkyndig bistand med tanke på at de skulle få den hjelp de hadde krav på fra forsikringsselskaper og offentlige myndigheter. Deretter ble utbedringsarbeidet på den enkelte bolig planlagt i detalj, og på nøyaktig den dagen da arbeidslagene trengte byggematerialer, ble disse levert på døren av frivillige som var lastebilsjåfører. En mann som ikke er et av Jehovas vitner, og som opplevde å få satt huset sitt i stand, sa til sin kone, som er et vitne: «Brødrene dine er helt fantastiske. Når ett lag drar, kommer et annet stormende inn. For noen arbeidsmaur!»

Vanligvis tok arbeidet på hver bolig cirka tre helger. «Men i noen tilfeller tok det fem eller helt opp til åtte uker,» fortalte lederen for nødhjelpsutvalget. Når veggene ble fjernet i eldre hus, oppdaget byggearbeiderne ofte tidligere skader, og de ville ikke sette opp nye vegger uten først å gjøre noe med disse problemene. En av håndverkerne fortalte: «Noen ganger så vi at det var massevis av termitter på spikrene, og da sørget vi for at termittene ble utryddet. Vi måtte ofte gjøre noe med bærekonstruksjonene. Når vi var ferdige med et hus, var det i god stand.» Huseierne var takknemlige for hjelpen, og mange av dem kunne si det samme som et av flomofrene sa til en besøkende: «Huset mitt er i bedre stand nå enn da jeg kjøpte det!»

 Effektivt system for bespisning

For at man skulle kunne bespise de mange frivillige arbeiderne, ble en lagerbygning bak en Rikets sal omgjort til et storkjøkken, hvorfra maten ble sendt ut til administrasjonssentret og de mindre hjelpesentrene. Jehovas vitner over hele USA gav kjøleskap, frysebokser, oppvaskmaskiner, komfyrer og annet utstyr. Hver lørdag og søndag laget 11 kokker og omkring 200 andre frivillige på storkjøkkenet mat til tusener av andre. Han som ledet arbeidet på kjøkkenet, sa: «Vi har laget mat i forbindelse med Rikets sal-prosjekter i 19 år, men denne hjelpeaksjonen var et større prosjekt enn vi noen gang hadde forestilt oss at vi skulle jobbe med.»

Maten ble lagt i bokser, som ble pakket i 120 store kasser og båret ut i 60 ventende kjøretøyer, som leverte dem til alle de ovennevnte sentrene. I mellomtiden hadde hvert arbeidslag sendt én person av gårde til det sentret som laget sorterte under, og der hentet han så matbokser til hele laget. Byggearbeiderne spiste i det huset de holdt på med, og straks de var ferdige med å spise, fortsatte de arbeidet.

Oppdraget fullført!

Endelig, i april 2002, var en av de mest langvarige hjelpeaksjonene Jehovas vitner noen gang har organisert, blitt fullført. De 11 700 frivillige hadde arbeidet over en million timer og hadde satt i stand eller gjenoppbygd i alt 8 Rikets saler og 723 boliger. Et av flomofrene gav uttrykk for noe som mange andre også følte, da han rørt sa: «Jeg takker Jehova og de frivillige for all den hjelp vi har fått. Det kjærlige brorskapet vi tilhører, er til stor støtte og oppmuntring!»

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

HJELPESENTER 4

En lørdag morgen klokken sju befinner vi oss i hjelpesenter 4, en Rikets sal i den nordøstlige delen av Houston. Her har en mengde frivillige møtt fram, og nå drikker de kaffe og spiser smultringer. Praten går livlig. Noen har kjørt hundrevis av kilometer fra sin hjemby for å komme hit. Halv åtte forstummer de livlige samtalene, og han som fører tilsyn med dette sentret, leder en drøftelse av et skriftsted. Han opplyser også at Vakttårn-studiet vil bli holdt søndag morgen klokken halv åtte — før de frivillige drar ut til de forskjellige arbeidsstedene — og han oppfordrer alle til å delta i studiet ved å kommentere på engelsk eller spansk. Han overbringer en hilsen fra Jehovas vitners hovedkontor, og hilsenen blir mottatt med langvarig applaus.

Tilsynsmannen forteller så om framdriften og takker de frivillige hjertelig for deres innsatsvilje. Han spør: «Er det noen her som ikke vet hva de skal gjøre, eller hvor de skal jobbe i dag?» Ingen rekker opp hånden. «Hvor mange matbokser trenger vi?» Alle rekker opp hånden, og latteren runger. Til slutt blir det bedt en bønn, og de 250 frivillige — menn og kvinner, unge og eldre — drar av gårde, klar til enda en lang arbeidsdag.

Det samme foregår i de seks andre hjelpesentrene og i den store lagerbygningen. I mellomtiden er de som arbeider på storkjøkkenet, travelt opptatt med å røre i grytene, for klokken tolv er over 2000 sultne frivillige arbeidere rundt omkring i Houston klar til å spise middag!

[Ramme/bilde på side 22]

OPPLÆRINGSPROGRAMMER

Som et ledd i hjelpeaksjonen ble det ordnet slik at fagfolk holdt kurs for grupper av frivillige og lærte dem hvordan de skulle utføre spesielle oppgaver. Noen lærte hvordan de skulle desinfisere et hus. Andre lærte hvordan de skulle sette opp vegger og skap. Atter andre lærte hvordan de skulle pusse vegger og male dem. Videoopptak fra disse kursene ble deretter brukt på hjelpesentrene for å lære opp enda flere frivillige. Som et medlem av nødhjelpsutvalget sa: «Ved hjelp av disse kursene sikret vi oss at arbeidet ble utført på best mulig måte.»

[Bilde]

Håndverkere underviser andre

[Ramme på side 24]

DET SOM VIRKELIG ER «GUDS VERK»

«Forsikringsselskaper omtaler naturkatastrofer som Guds verk,» sa et medlem av nødhjelpsutvalget. Han fortsatte: «Men i virkeligheten er det den innsats som de frivillige har gjort her gjennom alle disse månedene, som er Guds verk. Vårt brorskap er et mirakel!» Under denne hjelpeaksjonen var det hver helg 2500 eller flere frivillige som stilte opp. Lederen for nødhjelpsutvalget fortalte: «Ingen har fått lønn for arbeidet, og mange har avlyst feriereiser, forandret på familiens planer og skjøvet andre personlige interesser til side for å kunne være med på en av de største hjelpeaksjonene Jehovas vitner noen gang har organisert.»

Ja, mange viste virkelig selvoppofrelse under denne langvarige hjelpeaksjonen. En av dem som støttet den fra begynnelse til slutt, var på sin vanlige jobb 50 timer i uken, men klarte likevel å delta i hjelpearbeidet 40 timer hver uke. «Jehova har gitt meg styrke,» sa han. «Folk jeg kjenner, spør meg: ’Får du betalt for det?’ Da svarer jeg: ’Dette ville jeg aldri gjøre mot betaling.’» En familie som bodde i staten Louisiana og hadde heltidsjobb der, reiste i helgene de cirka 400 kilometerne til Houston for å være med på hjelpearbeidet. Mange arbeidet fra morgen til kveld og kjørte deretter hjem. En gruppe på 30 fagfolk som kjørte mellom sju og ti timer hver vei, sa: «Det er verdt det!» En annen av de frivillige sluttet på sin vanlige jobb kl. 15.30, og deretter arbeidet hun på hjelpeaksjonens administrasjonssenter fram til kl. 22. Hun hjalp også til i helgene. «Det er så givende,» sa hun.

Disse og alle de andre som villig ytet hjelp, gjorde det av broderkjærlighet, som kjennetegner de sanne kristne. (Johannes 13: 35) Etter at Houstons borgermester hadde besøkt hjelpeaksjonens administrasjonssenter, sa han til en gruppe Jehovas vitner: «Dere tror på å gjøre det Gud sier vi skal gjøre. Dere viser deres tro i praksis.»

[Bilde på sidene 20 og 21]

Flomvannet strømmer inn i Houston den 9. juni 2001

[Rettigheter]

© Houston Chronicle

[Bilde på side 21]

Motorveier ble forvandlet til elver

[Bilde på side 21]

Vannet fosset inn i husene

[Bilder på side 23]

Noen av de tusenvis av Jehovas vitner som meldte seg til innsats

[Bilde på side 24]

Kjøkkenpersonalet laget over 250 000 porsjoner mat!

[Bilderettigheter på side 19]

NOAA