Sekkepipen — et eldgammelt instrument

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

DEN skotske høylandspipen som vi kjenner i dag, og som brukes i Storbritannia, Canada, USA og andre engelsktalende land, er knapt 300 år gammel. Men sekkepipen kan spores flere tusen år tilbake — til oldtidsbyen Ur, hvor Abraham bodde, og dessuten til det gamle Egypt. På begge disse stedene er det blitt funnet enkle tungepiper, som forskerne betrakter som forløpere for den moderne sekkepipen. Men hvem som utstyrte pipen med en luftsekk, og når vedkommende kan ha gjort det, er ukjent.

I den bibelske boken Daniel, som ble skrevet over 500 år før Jesus Kristus ble født, blir seks babylonske musikkinstrumenter spesielt nevnt. (Daniel 3: 5, 10, 15) Det arameiske ordet sumponjạh, som er brukt i disse versene, blir i mange bibeloversettelser gjengitt med «sekkepipe».

Selv om vi ikke er sikre på hvordan dette gamle babylonske instrumentet så ut, har det sannsynligvis lignet på en av de sekkepipene som fortsatt brukes i Østen. Historiske vitnesbyrd viser at det ble brukt forskjellige slags sekkepiper i Persia (Iran), India og Kina, og noen av dem finnes fortsatt.

Internasjonalt mangfold

Ifølge den romerske historieskriveren Sveton hadde keiser Nero, som regjerte i det første århundre, lovt at han så sant han fikk beholde tronen, i tur og orden skulle lære seg å spille «vannorgel, fløyte og sekkepipe». I et  dikt som man mener dikteren Vergil skrev omkring 50 år før Neros fødsel i år 37 evt., omtales «pipen, som låter betagende».

Slike land som Frankrike, Irland, Italia, Polen, Spania og Tyskland og dessuten land på Balkan og i Norden har alle hatt sekkepiper fra de tidligste tider. Hvordan kom sekkepipen til Storbritannia? Det man vet, er at vandrende keltere hadde med seg en slags sekkepipe til landet omkring år 500 fvt., og at mange grevskaper både i England og i Skottland på et tidlig tidspunkt hadde sine lokale varianter av sekkepiper. Boken The Oxford Companion to Music sier faktisk at «sekkepipen var alminnelig utbredt i England noen hundre år tidligere enn i Skottland».

Romerske hæravdelinger hadde sekkepipeblåsere, men om romerne introduserte sekkepipen på De britiske øyer etter å ha erobret dem i år 43 evt., eller om de bare fremmet bruken av noe som allerede fantes der, er det ingen som vet med sikkerhet.

Hvis du besøker Skottland i dag og får sjansen til å høre en høylandspipe gjalle gjennom en trang og dyp fjelldal, vil du i alle fall få en opplevelse som du ikke så lett kommer til å glemme.

[Ramme/bilde på side 24]

I august 2000 marsjerte flere tusen sekkepipeblåsere og trommeslagere nedover den kjente gaten Princes Street i Edinburgh for å samle inn penger til en kreftforening (vist ovenfor). Dette ble beskrevet som «det største sekkepipeorkestret noensinne». I tillegg til de skotske sekkepipeblåserne kom det utøvere ikke bare fra Europa, Canada og USA, men også så langt unna som fra Hongkong og fra Guam i Stillehavet.

Den skotske høylandspipen er i dag det viktigste instrumentet i den familien av sekkepiper som har sin opprinnelse i Skottland. Andre sekkepiper i denne familien er de skotske lavlandspipene og de skotske småpipene. Northumberland-pipen er den eneste engelske sekkepipen som fortsatt finnes. Dette instrumentets bløte klang er en mellomting mellom klangen fra en klarinett og en obo. De tre sistnevnte pipene har små belger som pumper luft inn i sekken når utøveren beveger armen. På en høylandspipe, derimot, blåser utøveren direkte inn i sekken.

I boken The Bagpipe—The History of a Musical Instrument skriver forfatteren Francis Collinson at en engelsk domstol kom med denne domsavsigelsen i 1746: «’Et [skotsk] høylandsregiment marsjerte aldri uten en sekkepipeblåser’, og ’sekkepipen var derfor i lovens forstand et krigsredskap’.» Siden ingen klan hadde dratt ut i krig uten å ha med seg en sekkepipeblåser, førte dette til at den skotske høylandspipen utmerket seg som det eneste musikkinstrument som ble regnet for å være et krigsvåpen.

[Rettigheter]

Colin Dickson

 [Ramme/bilder på side 25]

Den skotske høylandspipen

Blåsepipen: Denne pipen har en enveisventil i enden og er forbundet med sekken ved hjelp av et skjefte, et hult trestykke som er festet til et hull i sekken. Gjennom denne pipen fyller sekkepipeblåseren sekken med luft, og ved å klemme på sekken presser han så luften ut gjennom melodipipen og akkompagnementspipene, eller bordunpipene

Rørbladene: De beste blir laget av planten Arundo donax, som dyrkes til dette formålet i Frankrike, Italia og Spania

Melodipipen: En spillepipe som det kan spilles en melodi på ved hjelp av sju fingerhull på framsiden og et tommelhull på baksiden. Lyden frambringes gjennom et dobbelt rørblad. Luften til melodipipen kommer fra en sekk som er stukket inn under sekkepipespillerens arm

Basspipen: En bordunpipe som ligner på tenorpipene, men som er stemt to oktaver under melodipipen

Beslag: Disse har man stort sett laget av elfenben, hvaltenner eller bein, men i dag kan man også bruke plast

Tenorpipene: To bordunpiper som hver er utstyrt med et enkelt vibrerende rørblad. Pipene er stemt likt — én oktav under melodipipen

Sekken: Tradisjonelt laget av dyreskinn, vanligvis dekket av skotskrutet stoff

Trevirke: I gammel tid ble det brukt lyst trevirke — ofte buksbomved — som ble farget svart. Senere ble det særlig populært med såkalt uekte ibenholt (Brya ebenus), en tung, hard tresort fra Vestindia, men det er også blitt brukt grenadill, som er tett, solid kjerneved av treet Dalbergia melanozylon fra Afrika

[Bilder]

Bordunpiperørblad

Melodipiperørblad

[Bilde på side 23]

Skotsk sekkepipeblåser i høylandsdrakt

[Bilde på side 24]

Øvingsmelodipipe: Et eget instrument som sekkepipeblåseren lærer seg å spille på