Blir dataspillerne påvirket?

Den tolv år gamle gutten «presset en ubevæpnet motstander opp i et hjørne og satte pistolen mot hodet hans. ’Nå slipper du ikke unna!’ snerret gutten hånlig. ’Du er min!’ Gutten trykket på knappen og skjøt ham i ansiktet. Blodet veltet utover skikkelsen idet han ség sammen. ’Du er død!’ sa gutten og lo».

DETTE eksemplet, som tar for seg en spesiell situasjon i et dataspill, er hentet fra artikkelen Skjerm ditt barn mot datavold av Stephen Barr, og det kan få en til å stille det samme spørsmålet som blir stilt i overskriften til denne artikkelen. Det finnes over 5000 forskjellige data- og videospill på markedet. Noen av dem regnes for å være harmløs underholdning og lærerike.

Et av disse spillene gjør deg kjent med geografi, og et annet lærer deg å styre et fly. Andre spill øver spilleren opp til å tenke logisk og til å løse problemer. Det finnes også spill som er ment å ha en terapeutisk virkning på spilleren. Ett slikt spill skal for eksempel hjelpe dem som har lesevansker. Noen spill kan også hjelpe  barn til å bli flinkere til å bruke datamaskiner, noe som blir stadig viktigere i den teknologiske tidsalderen vi lever i.

Eksperter peker på skadevirkningene

«En del av spillene presenterer vold, sex og vulgært språk,» sier David Walsh, som er formann for forbrukerinstituttet National Institute on Media and the Familiy. «Dessverre er de særlig populære blant barn mellom åtte og 15 år.»

En undersøkelse i USA viste at nesten 80 prosent av de videospillene som ungdommer foretrakk å spille, inneholdt vold. Rick Dyer, direktør for Virtual Image Productions, sier: «Disse tingene er ikke lenger bare spill. Slike spill er opplæringsmaskiner. Med de utroligste effekter lærer vi barna hvordan det føles å trykke på avtrekkeren. . . . Det de ikke lærer noe om, er konsekvensene i det virkelige liv.»

Så tidlig som i 1976 kom det offentlige protester mot voldelige spill på grunn av arkadespillet «Death Race», et spill du kan spille i en spillehall. Poenget med spillet var å kjøre over fotgjengere som gikk fram og tilbake på skjermen. Den spilleren som kjørte over flest fotgjengere, vant. De nye og mer avanserte spillene har bedre grafikk og lar spilleren få delta i enda mer realistiske voldshandlinger.

I spillet «Carmageddon», for eksempel, vil spilleren ha kjørt over og drept bortimot 33 000 mennesker når han har klart alle nivåene i spillet. I en beskrivelse av oppfølgeren til spillet står det: «Ofrene [blir] ikke bare klemt i stykker under bilhjulene så blodet spruter på frontruten, men de legger seg også på knærne og ber om nåde eller begår selvmord. Hvis man har lyst, kan man også skjære av dem kroppsdeler.»

Er all denne simulerte volden skadelig? Det er blitt foretatt nesten 3000 forskjellige undersøkelser på dette området. Mange av dem indikerer at det er en sammenheng mellom volden i spill og økende aggressivitet blant spillerne. Det at det har vært tilfeller med vold blant ungdommer, blir ofte sett på som et bevis for at det er en sammenheng.

Noen spesialister bagatelliserer den skadevirkning spillene har, og sier at det også er andre faktorer som må tas i betraktning, for eksempel muligheten for at barn som allerede har voldelige tendenser, velger å spille slike spill. Men er det mulig at voldelige spill likevel er en medvirkende årsak? Det virker urealistisk å påstå at folk ikke blir påvirket av det de ser. Hvis det var riktig, hvorfor er forretningsverdenen da villig til å bruke milliarder av kroner hvert år på TV-reklame?

 «Evnen og viljen til å drepe»

Militærpsykologen David Grossman, som har skrevet boken On Killing, hevder at volden i dataspillene lærer opp barna på samme måte som militæret lærer opp soldatene til å overvinne sin medfødte motvilje mot å drepe. Militæret oppdaget for eksempel at en kunne overvinne denne motviljen hos mange i infanteriet ved at en under skytetreningen ganske enkelt byttet ut de vanlige blinkene med blinker formet som mennesker. Grossman hevder at voldelige spill på samme måte lærer opp barna og gir dem «evnen og viljen til å drepe».

Ifølge en undersøkelse som ble omtalt i Journal of Personality and Social Psychology, kan volden i data- og videospill være enda farligere enn den volden som vises på TV eller kino, siden spilleren identifiserer seg med de figurene som utfører voldshandlingene i spillene. Fjernsynet kan gjøre oss til tilskuere til vold, mens dataspill kan få oss til å føle oss som deltakere. Dessuten tar det kanskje bare et par timer for et barn å se en film, mens det kan bruke inntil 100 timer på å fullføre et vanlig videospill.

Noen land har innført et klassifiseringssystem for å vise at dataspill med brutal vold bare er for voksne. Men et slikt system er bare til nytte i den utstrekning det blir anvendt. En undersøkelse i USA viste at 66 prosent av de foreldrene som var med i undersøkelsen, ikke engang var kjent med klassifiseringssystemet. Direktøren for organisasjonen Entertainment Software Rating Board sier at systemet ikke først og fremst er laget for å hindre barn i å få tak i visse spill. Han sier: «Det er ikke vår oppgave å bestemme hva som er bra, og hva som ikke er bra. Vi gir foreldrene de hjelpemidlene de trenger for å kunne avgjøre hva de ønsker eller ikke ønsker at barna deres skal få.»

Kan du bli avhengig?

De nye nettspillene, hvor man spiller over Internett sammen med andre rundt om i verden, lar hver spiller få velge å spille en spesiell rollefigur som kan utvikle seg og gjøre framskritt gjennom forskjellige utfordringer, noe som får spilleren til å føle at han har framgang og lykkes i spillet. Den tiden som spilleren bruker på rollefiguren, blir en investering og gir spilleren en følelse av at han blir belønnet, noe som gjør at han får lyst til å spille mer. Det kan virke som om noen nesten er blitt avhengig av å spille. Dette er kanskje en av grunnene til at et nettspill kan pågå i flere måneder eller til og med år.

 Bladet Time skriver at det i Sør-Korea i den senere tid har vært stor interesse for nettspillet «Lineage». I dette spillet kjemper deltakerne i et middelalderlig miljø. Spilleren gjør framskritt gjennom forskjellige nivåer og prøver å oppnå en spesiell rang. Noen ungdommer spiller hele natten og får problemer med å holde seg våkne på skolen dagen etter. Foreldrene er bekymret, men vet ikke alltid hvordan de skal takle problemet. En ung spiller sa i et intervju: «Når folk treffer meg på nettet, synes de at jeg er smart og stilig, men når de treffer meg personlig, sier de at jeg bør gå ned i vekt.»

Den koreanske psykologen Joonmo Kwon gir sin forklaring på hvorfor «Lineage» er blitt så populært: «I Sør-Koreas virkelige verden må du undertrykke dine lengsler og skjulte begjær. I spillet kan du få utløp for dem.» De unge flykter altså fra virkeligheten og inn i en fantasiverden. En erfaren kommentator beskriver disse spillerne slik: «For den som spiller, er spilleverdenen mye mer tiltrekkende enn virkelighetens verden. Virkeligheten er bare en tid da han tjener litt penger, slik at han kan fortsette å spille.»

Virkninger på helsen

Statistikker fra USA viser at en gjennomsnittlig tolvåring ser fire timer på TV hver dag — og da har man ikke regnet med den tiden han sitter foran en datamaskin eller en TV-skjerm for å spille videospill. I en undersøkelse fra 1995 innrømmet mer enn 60 prosent av barna at de ofte spilte lenger enn det de hadde planlagt. Dette kan lett føre til at man forsømmer skolearbeidet. En japansk undersøkelse viste at dataspill bare stimulerer en begrenset del av et barns hjerne. Ifølge den samme undersøkelsen trenger barn å lese, skrive og regne mer. Men for å utvikle hjernen fullt ut trenger de også å bli stimulert ved å omgås andre og leke utendørs sammen med andre barn.

Det er blitt anslått at omkring 40 prosent av amerikanske barn mellom fem og åtte år er overvektige ifølge kliniske diagnoser. Noe som sannsynligvis bidrar til dette problemet, er mangel på mosjon fordi barna tilbringer for mye tid foran TV-en eller dataskjermen. Ett firma har til og med utviklet treningsutstyr som kan brukes mens en spiller dataspill. Det er tydelig at det ville være mye bedre å begrense den tiden som barna bruker på å spille slike spill, og sette av tilstrekkelig tid til andre aktiviteter som kan hjelpe dem til å utvikle en velbalansert personlighet.

Et annet helseproblem som kan oppstå, er problemer med øynene fordi man sitter og stirrer lenge på skjermen. Undersøkelser viser at minst en fjerdedel av alle databrukere får problemer med synet. Én grunn er at man ikke blunker så ofte, noe som tørker ut og irriterer øynene. Blunkingen renser øyet, stimulerer tåreproduksjonen og vasker bort urenheter.

 Ettersom barn ikke er fullt ut oppmerksom på sine egne begrensninger, kan de spille dataspill i timevis med bare noen få pauser. Det kan føre til at de overanstrenger øynene og får problemer med å se klart. Eksperter foreslår at man for hver time man sitter foran dataskjermen, tar en pause på flere minutter. *

En global forretningsvirksomhet i framgang

Det ser ut til at interessen for nettspill øker over hele verden. På flere og flere steder blir det åpnet Internett-kafeer. De er utstyrt med en rekke datamaskiner, og gjestene betaler for å spille nettspill. Det er ikke uvanlig at ungdommer bruker omkring 1500 kroner i måneden på slike kafeer.

Det er ingen tvil om at spilleindustrien har framgang. Man forventer at markedet for nettspill kommer til å øke med over 70 prosent i løpet av de neste fem årene.

Det er imidlertid tydelig at denne raskt voksende industrien har sin mørke side. Farene er reelle. Ingen av oss, og i langt mindre grad barna våre, kan sette helsen på spill, kaste bort urimelig mye tid og penger eller bli vant til å se på vold og drap uten at det kan få alvorlige konsekvenser. Det er derfor ikke riktig å si at alle dataspill alltid er lærerike eller bare harmløs underholdning. David Walsh, som er nevnt tidligere, advarer: «Mediene er mektigere enn vi tror.» Han tilføyer: «Når foreldrene har ansvaret for å passe på barna, må vår definisjon av å passe på holde tritt med en medieverden i konstant utvikling.»

Ja, «denne verdens scene skifter,» som Bibelen sier. (1. Korinter 7: 31) Og det kan virke som om det ikke er noe som skifter så fort som underholdningsmediene. Det er mange foreldre som føler at bare det å holde tritt med de stadig skiftende trendene og den påvirkningen som barna deres blir så sterkt utsatt for hver dag, blir for mye for dem. Men mist ikke motet. Mange foreldre har oppnådd gode resultater i sin oppdragelse av barna ved å hjelpe dem til å fokusere på det som virkelig har betydning. Barn må i likhet med oss forstå at vi aldri kan få dekket våre største behov gjennom underholdning — uansett om vi får den gjennom datamaskinen, TV-en eller et annet medium. Sann lykke oppnår de som er «klar over sitt åndelige behov,» som Jesus en gang sa. — Matteus 5: 3.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

En oversikt over farene ved dataspill

▸ Det å spille voldelige data- og videospill kan føre til en aggressiv oppførsel.

▸ Dataspill kan gjøre deg til mer enn en tilskuer til vold; de er laget slik at du føler deg som deltaker.

▸ For dem som er lett påvirkelige, kan spillene utviske forskjellen mellom virkelighet og fantasi.

▸ Det kan bli en ren mani å spille dataspill, noe som kan føre til at en forsømmer viktige forpliktelser og sitt forhold til andre mennesker.

▸ Dataspill kan legge beslag på tid som barn burde bruke på andre aktiviteter, for eksempel å lese, å være sammen med andre og å leke ved å bruke sin fantasi og oppfinnsomhet.

▸ Hvis man sitter og ser på en skjerm i lang tid, kan det føre til at man overanstrenger øynene.

▸ For lite mosjon fordi man er opptatt med å spille dataspill, kan føre til at man blir overvektig.

▸ Dataspill kan stjele både tid og penger.

[Ramme/bilde på side 8]

Én måte å kvitte seg med uvanen på

Thomas, en 23 år gammel kristen, forteller: «Da jeg gikk på skolen, gikk det ikke så bra med hjemmeleksene mine på grunn av all spillingen min. Senere i livet gikk det ut over andre ting. Jeg fortsatte å spille, også etter at jeg ble heltidstjener. Til slutt innså jeg at det tok for mye av min tid og mine krefter. Noen ganger når jeg hadde spilt før jeg gikk ut i tjenesten eller før et kristent møte, hadde jeg store problemer med å konsentrere meg. Jeg funderte nesten alltid på hvordan jeg skulle greie å løse et spesielt problem i spillet når jeg kom hjem. Det gikk ut over mitt personlige studium og den regelmessige bibellesningen. Jeg begynte å miste gleden ved å tjene Gud.

Sent en kveld da jeg lå i sengen, innså jeg at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg stod opp, slo på datamaskinen, merket av alle spillene og trykket på slettetasten. Borte på et øyeblikk! Det var virkelig vanskelig. Jeg forstod at jeg var mer avhengig av spill enn jeg hadde trodd. Men jeg følte også at jeg hadde vunnet en stor seier, og at det var til mitt eget beste. Jeg må innrømme at jeg har kjøpt noen få spill siden da. Men nå er jeg mye strengere med meg selv. Så snart jeg oppdager at det er vanskelig å holde styr på spillingen, trykker jeg bare på slettetasten igjen.»

[Bilde på side 6]

Noen sier at det er sammenheng mellom vold i dataspill og aggressivitet blant spillerne

[Bilde på side 7]

Et Internett-spillerom i Seoul i Sør-Korea