Se opp for Abrolhos!

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I BRASIL

PÅ 1500-tallet var det noen sjømenn i nærheten av korallrevene utenfor kysten av delstaten Baía i Brasil som varslet de andre om bord: «Abra os olhos!» (Se opp!) Ifølge tradisjonen ble dette varskuet, som er blitt gjentatt mange ganger, navnet på fem små øyer i området — øygruppen Abrolhos.

Abrolhos ligger i Sør-Atlanteren, bare 80 kilometer fra kystbyene Caravelas og Alcobaça. Øygruppen er omgitt av korallrev, noe som gjør den vanskelig tilgjengelig. Korallrev som ikke var avmerket på noe sjøkart, og voldsomme atlantiske stormer skulle ha vært nok til å avskrekke de fleste sjømenn fra å driste seg inn i dette farvannet. Men det fantes et økonomisk trekkplaster her, nemlig knølhvalen.

Hvalfangst og hvalkikking

På 1800-tallet var hvalene ved Abrolhos en viktig inntektskilde for fiskelandsbyene langs kysten. Først gikk hvalfangerne til en spesiell messe der presten på stedet bad om Guds velsignelse over båtene. Så rodde eller seilte de over til øyene i sine små, åpne båter. Hvordan klarte de å drepe det svære dyret? De utnyttet hvalens morsinstinkt. Hvalfangerne harpunerte først en hvalunge, og så brukte de den som lokkemiddel for å få moren innen rekkevidde. De drepte hvalene ble slept tilbake til fastlandet, der den verdifulle oljen ble utvunnet i en av Caravelas’ seks fabrikker for utvinning av hvalolje.

Men da det lokale hvaloljemarkedet sviktet midt på 1800-tallet, gikk det nedover med hvalindustrien. På 1900-tallet, etter at det var blitt drevet jakt på knølhvalen i flere tiår, hadde den praktisk talt forlatt Abrolhos som yngleplass. Etter hvert ble det derfor helt slutt på hvalfangst rundt øyene. Siste gang en hval ble drept med harpun der, var i 1929.

I 1983 begynte et nytt kapittel i Abrolhos’ historie. Da ble de fem øyene i øygruppen og Abrolhos’ korallrev — et område på totalt 910 kvadratkilometer — erklært for å være en marin nasjonalpark. Det hadde vært stille om hvalene i 50 år, men i 1987 rapporterte forskere at det var blitt observert hval i parkens farvann, og de bestemte seg for å undersøke saken nærmere. De ble forbauset over å oppdage at knølhvalene igjen fikk unger rundt øyene.

Meldingene om hvalens tilbakekomst og Abrolhos’ ry som et tapt paradis har begynte å tiltrekke en del besøkende. En skyfri sommermorgen gikk en familie om bord i en  liten fiskebåt i Caravelas og satte kursen mot Abrolhos, en seks timers tur. En av dem som var med, forteller her om besøket på øyene.

En barriere av store hatter

«Da Manoel, båtføreren vår, manøvrerte oss gjennom korallrevet, skjønte jeg hvorfor de portugisiske sjømennene i sin tid hadde fryktet dette farvannet. Flerfargede korallsøyler stiger opp fra havbunnen; de kan være opptil 20 meter høye og 50 meter i diameter nær vannflaten. Fordi de har form som kjegler som står opp ned, kaller de innfødte dem for store hatter. Under vann går mange av disse søylene over i hverandre og danner svære buer og lange ganger — noen av dem er to mil lange og ligger der som barrierer som stikker opp over overflaten som korallplatåer. Det er disse som utgjør barriererevet.

Da vi hadde lagt barriererevet bak oss, dukket Abrolhos opp i horisonten. På avstand ser de fem øyene ut som svære dørstoppere som ligger og flyter i havet. Noen geologer mener at stigende lava en gang i en fjern fortid presset disse svære platene opp fra havbunnen. Alle øyene har derfor lik topografi — en bratt klippe stikker opp av vannet på den sørøstlige siden, og en jevn skråning løper ut i en smal strand på den sørvestlige siden.

På den største øya, Santa Bárbara, kunne vi nå skimte fyret og en spredt bebyggelse med toetasjes hus. Ansatte ved Brasils institutt for miljø og fornyelse av naturressurser (IBAMA) og militært personale som bor på øya, er avhengige av en båt som kommer med forsyninger annenhver uke. Noen andre som sannsynligvis også gleder seg til denne båten kommer, er geitene på øya — øyboernes matreserve i tilfelle krise. Det er ikke tillatt med noen pensjonater, hoteller, barer eller restauranter. De turistene som vil overnatte, må sove om bord i båter som ligger fortøyd rundt øyene.

Mens Manoel forsiktig kastet anker og holdt øye med korallrevet, kom to IBAMA-oppsynsmenn om bord i båten og fortalte oss om noen av reglene for parken. Turistene får bare besøke de to øyene Siriba og Redonda, de må følge de merkede stiene, og de må alltid ha med seg en oppsynsmann. Det er ikke lov å fiske eller å ta noe som suvenir — ikke engang en liten småstein fra stranden. Hvalkikking  er også strengt regulert. Maks tre båter får lov til å nærme seg hvalene, og de må holde minst 100 meters avstand til dem. Hvis en hval nærmer seg båten, må motoren slås av og ikke startes igjen før man har sett hvalen komme opp til overflaten. Viser hvalen minste tegn til uro på grunn av båtene, må båtene forlate området.»

Iøynefallende fugler

«Fugler trives her. Det finnes hekkekolonier av rødnebbtropikkfugl, maskesule, brunsule, praktfregattfugl og sotterne på Abrolhos.

Da vi den første dagen tok oss fram langs den steinete kysten på Siriba, pekte Jordan, en IBAMA-forsker, på reirene til sulen og til rødnebbtropikkfuglen. Sulen bygger gjerne reir på åpen mark, men rødnebbtropikkfuglen foretrekker fjellsprekker, hvor reiret blir beskyttet mot sterke vindkast, som ellers kunne ha snudd det opp ned.

Stjernen blant fuglene er uten tvil fregattfuglen, som er på størrelse med en høne. I hekketiden blir hannens iøynefallende strupepose knallrød, og den blåses opp og blir så stor som en fotball. Fregattfuglen er avhengig av havet, men er paradoksalt nok redd for vann. Den har lite olje til å pusse fjærene med, så den kan ikke dykke etter fisk uten å bli gjennomtrukket av vann.

Fregattfuglens fjærdrakt er riktignok ikke vanntett, men den har desto bedre flygeferdigheter. Den har et imponerende vingespenn på to meter og kan utnytte varme luftstrømmer. Den holder seg nesten ubevegelig i luften mens den har blikket festet på sin motvillige fiskepartner, sulen. Så snart sulen har fanget en fisk, stuper fregattfuglen ned og angriper med sitt lange, krokete nebb; noen ganger snapper den fisken rett ut av nebbet til sulen. Hvis den skrekkslagne sulen mister fisken, styrter den rutinerte fregattfuglen ned og fanger den før den havner i vannet. Hva om sulen har rukket å svelge fisken? Det har hendt at den aggressive fregattfuglen har forfulgt sulen og tvunget den til å gulpe opp maten!»

Undervansscenen

«Den andre dagen av vårt besøk utforsket vi det som er under vann. Vannet blir aldri kaldere enn 24 grader celsius, og sikten kan være hele 15 meter. Det er ikke nødvendig med dyrt dykkerutstyr for å utforske det rolige, grunne vannet nær øyene. Alt man trenger, er en snorkel, en maske og svømmeføtter. Etter hvert som  solstrålene strømmer inn i denne undervannsverdenen, reflekteres de av de store fiskestimene, de grønne, lilla og gule korallene og de røde svampene og algene. Vi bades i lys i mange farger. Det er forholdsvis få korallarter her sammenlignet med andre tropiske rev, men noen av artene finner man bare her.

Det vrimler av over 160 fiskearter i det klare, blå vannet rundt øya. Det finnes dyr i alle slags fasonger og størrelser — av og til en uekte karett, fisken Pomacanthus paru, kirurgfisk, horngjel, papegøyefisk, store havabborer og murener. Fiskene er så tamme at de spiser av hånden, og når maten er slutt, napper de forsiktig i fingrene dine for å undersøke om det finnes mer.»

Hvalens comeback

«Om ettermiddagen den tredje dagen i dette øyriket satte vi kursen for Caravelas med blandede følelser. Jeg var helt betatt av Abrolhos, men skuffet over at vi ikke hadde sett en eneste hval. Men etter en halvtimes tid ropte Manoel plutselig: ’Hval ohoi! Hval ohoi!’ Tre knølhvaler — to voksne og en unge — hadde dukket opp 200 meter unna. Vi kunne lett se den hvite undersiden av de svære forlemmene. Kanskje det var av nysgjerrighet at en av dem kom mot oss og svømte ved siden av oss noen minutter. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne da hvalen gjorde et av sine sprang. Den reiste den store kroppen halvveis opp av vannet, og så landet den på ryggen med et voldsomt plask. Det skapte en dyp kløft i sjøen! Etter hvert som øyene forsvant for oss i det fjerne, kunne vi fortsatt se hvalenes halefinner og av og til blåsten deres som skjøt i været fra overflaten. Vi var glad for å se at knølhvalen har gjort comeback.»

Usikker framtid

Hvalfangerne er riktignok ikke noen trussel lenger, men det finnes andre trusler. Det er urealistisk å tro at disse øyene kan fortsette å være forskånet for miljøproblemer. En havforsker sa det slik: ’Det hjelper lite å beskytte en øygruppe og begrense adgangen til den hvis alt rundt den blir ødelagt.’

Mange forskere mener at den globale temperaturøkningen fører til at barriererevet blekner, et tegn på at dets bittesmå alger er i ferd med å forsvinne. Avskoging på fastlandet og jorderosjon fører til at elvene drar med seg mer slam ut i havet, og det ser ikke ut til å være mulig å unngå at dette etter hvert kommer til å påvirke korallene rundt øyene. Og fordi det hvert år kommer flere og flere turister, må jo naturvernerne følge med, slik at Abrolhos ikke faller som offer for sin egen skjønnhet.

Men så langt har ingen av disse skyene i horisonten kastet skygge over Abrolhos’ opprinnelige skjønnhet — de imponerende, akrobatiske hvalene, det fascinerende fuglelivet og de unike korallene. Nesten 500 år etter sin oppdagelse får Abrolhos oss fremdeles til å sperre opp øynene. Et besøk der er en fest for øynene og en uforglemmelig opplevelse.

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

BRASIL

ABROLHOS

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

ABROLHOS-ØYENE

Siriba

Redonda

Santa Bárbara

Guarita

Sueste

[Bilde på side 15]

Fyret på Abrolhos, bygd i 1861

[Bilde på side 16]

Fregattfugl

[Bilde på side 16]

Hjernekorall

[Rettigheter]

Enrico Marcovaldi/Abrolhos Turismo

[Bilde på side 16]

«Pomacanthus paru»

[Bilde på sidene 16 og 17]

Maskesule

[Bilde på side 17]

Redonda

[Rettigheter]

Foto da ilha: Maristela Colucci

[Bilde på side 17]

Murene

[Bilde på side 17]

Kirurgfisk

[Bilde på side 17]

Rødnebbtropikkfugl

[Bilde på side 18]

Knølhval og unge