Tro under prøvelser i Slovakia

FORTALT AV JÁN BALI

JEG er født 24. desember 1910 i Záhor, en landsby som nå ligger i det østlige Slovakia. Den gangen lå denne landsbyen i Østerrike-Ungarn. I 1913 flyttet mor og jeg til USA for å bo sammen med far, som hadde reist fra Záhor tidligere. To år etter at mor og jeg kom til byen Gary i Indiana, ble min søster, Anna, født. Så ble far syk, og han døde i 1917.

Jeg ble en ivrig skoleelev og interesserte meg spesielt for religion. I den reformerte kirke, hvor jeg gikk på søndagsskole, la læreren merke til min interesse for åndelige ting. For å tilfredsstille min åndelige appetitt gav han meg et eksemplar av Holman Edition of the Bible, en bibelutgave som inneholdt omkring 4000 spørsmål og svar. Den gav meg som elleveåring mye å tenke på.

’Dette er sannheten’

Noen av de slovakiske innvandrerne i det området hvor vi bodde, sluttet seg i løpet av disse første årene til bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Én av dem var min onkel Michal Bali, som gjorde oss kjent med Bibelens sannheter. Men i 1922 drog mor, søsteren min og jeg tilbake til Záhor, som da var blitt en del av det østlige Tsjekkoslovakia.

Ikke lenge etter sendte onkel Michal meg alle bindene av Studier i Skriften av Charles Taze Russell samt opptrykk av bladet Vakttårnet helt tilbake til det aller første nummeret, som kom ut i juli 1879 (på engelsk). Etter å ha lest igjennom alt sammen, noe av det mange ganger, var jeg overbevist om at jeg hadde funnet Bibelens sannhet, som jeg hadde lett etter.

Omtrent på den tiden vendte noen av de bibelstudentene i USA som var av slovakisk opprinnelse, tilbake til sitt hjemland. De utgjorde den første slovakisktalende gruppen av bibelstudenter i Tsjekkoslovakia. Mor og jeg overvar disse første møtene i Záhor, men også på andre steder i nærheten.

Disse møtene minnet om de møtene som de kristne i det første århundre holdt. Vi kom vanligvis sammen hjemme hos en av de andre bibelstudentene, hvor vi satt rundt et bord med en parafinlampe i midten. Som yngstemann satt jeg gjerne i bakgrunnen i mørket og lyttet. Men noen ganger fikk jeg være med på  drøftelsene. Når noen var litt usikker på noe som stod på slovakisk, spurte de meg: «Ján, hva står det på engelsk?» Jeg var ivrig etter å komme bort til lampen og oversette til slovakisk det som stod i den engelske publikasjonen.

En av dem som hadde slått seg sammen med bibelstudentene i USA og vendt tilbake til det som var blitt Tsjekkoslovakia, var Michal Šalata. Han drog tilbake til nabolandsbyen Sečovce, hvor han hadde bodd tidligere, og han hjalp til med å organisere forkynnelsesarbeidet i Tsjekkoslovakia. Bror Šalata lot meg ofte få bli med på hans forkynnelsesreiser. I 1924, da jeg var 13 år, spurte jeg ham så om han kunne døpe meg. Mor syntes at jeg var altfor ung til å ta et slikt alvorlig skritt, men jeg fikk overbevist henne om at dette var noe jeg virkelig hadde bestemt meg for. Under et endagsstevne som ble holdt i juli samme år, ble jeg derfor som symbol på min innvielse til Jehova døpt i elven Ondava, som lå like i nærheten av stevnestedet.

Dyrebare tjenesteprivilegier

Da jeg var i 17-årsalderen, fikk jeg høre at det skulle holdes en begravelse noen kilometer unna den landsbyen hvor jeg pleide å forkynne. Det var den første begravelsen bibelstudentene skulle holde i det området. Da jeg kom, gikk jeg forbi de nysgjerrige landsbyboerne og fram til taleren. Han snudde seg mot meg og sa: «Jeg begynner å tale, og så fortsetter du.»

Jeg tok utgangspunkt i 1. Peter 4: 7, hvor det står: «Alle tings ende er kommet nær.» Jeg viste ut fra Bibelen at det snart skal bli slutt på både lidelser og død, og jeg redegjorde for oppstandelseshåpet. (Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15) Til tross for min unge alder og det at jeg så enda yngre ut enn jeg var — eller kanskje nettopp derfor — lyttet alle de tilstedeværende oppmerksomt.

Vakttårnet for 15. september 1931 (den engelske utgaven) inneholdt spennende opplysninger om at vi ikke lenger ønsket å bli kalt «bibelstudenter» eller andre lignende navn, men at vi ønsket å bli kjent som Jehovas vitner. Etter at bibelstudentene i vårt område hadde lest dette, ble det arrangert et spesielt møte. Omkring 100 av bibelstudentene møttes i landsbyen Pozdišovce. Der hadde jeg det privilegium å holde et foredrag som het «Det nye navn», basert på den ovennevnte Vakttårn-artikkelen.

Alle de tilstedeværende rakte begeistret opp hånden da de ble spurt om de ville vedta den samme resolusjonen som våre trosfeller i andre deler av verden hadde vedtatt. Vi sendte så et telegram til Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York, hvor det stod: «Vi, Jehovas vitner, som er samlet i Pozdišovce i dag, er enige i forklaringen i Vakttårnet angående det nye navnet, og vi antar dette nye navnet, Jehovas vitner.»

Det store området Slovakia og Transkarpatia, som før den annen verdenskrig var en del av Tsjekkoslovakia, ble et fruktbart distrikt for oss i vår kristne tjeneste. Vi gjennomarbeidet dette store distriktet til fots eller ved å bruke tog, buss eller sykkel. Den gangen ble «Skapelsens fotodrama», en film- og lysbildeframvisning som var synkronisert med lyd, presentert i mange byer. Etter hver framvisning ble adressene til de interesserte samlet inn. Jeg fikk mange av disse adressene og ble bedt om å sørge for at de interesserte fikk besøk av Jehovas vitner. I noen byer leide vi et auditorium, hvor jeg holdt et spesielt oppfølgingsforedrag.

I 1930-årene fikk jeg det privilegium å overvære større stevner i hovedstaden, Praha. I 1932 ble det for første gang arrangert et internasjonalt stevne i Tsjekkoslovakia. Det ble  holdt i Varieté-teatret. Det offentlige foredraget, som het «Europa står overfor ødeleggelse», vakte interesse hos folk, og det var omkring 1500 til stede. Et annet internasjonalt stevne ble holdt i Praha i 1937, og jeg hadde gleden av å holde et av foredragene. Stevnedeltakerne kom fra mange europeiske land, og vi fikk alle den oppmuntring vi trengte for å utholde de prøvelsene som vi skulle komme til å bli utsatt for under den annen verdenskrig.

Ekteskap og alvorlige prøvelser

Etter at vi hadde vendt tilbake til Tsjekkoslovakia, samarbeidet mor og jeg mye med bibelstudentene i nabolandsbyen Pozdišovce. Der la jeg merke til en tiltalende ung pike som het Anna Rohálová. Da vi var blitt litt eldre, forstod vi at våre følelser for hverandre var noe mer enn bare broderlig hengivenhet. Så i 1937 giftet vi oss. Anna var alltid en støtte for meg, også under de ’vanskelige tidene’ som skulle komme. — 2. Timoteus 4: 2.

Kort tid etter at vi hadde giftet oss, var det tydelig at Europa forberedte seg på den annen verdenskrig. I november 1938 ble de sørlige delene av Transkarpatia og Slovakia annektert av Ungarn, som samarbeidet med Nazi-Tyskland. Møtene våre ble forbudt av ungarsk politi, og vi måtte med jevne mellomrom melde oss på politistasjonen.

Etter krigsutbruddet i september 1939 ble en rekke av oss fra Záhor, både menn og kvinner, arrestert og transportert til et gammelt slott i nærheten av byen Mukatsjevo, som nå ligger i Ukraina. Der traff vi mange andre Jehovas vitner fra menighetene i Transkarpatia. I løpet av tre—fire måneder ble vi forhørt og ofte slått. Deretter ble vi stilt for en spesiell militærdomstol. Alle fikk det samme spørsmålet: «Er du villig til å kjempe for Ungarn mot SSSR?» Siden vi nektet, ble vi dømt og til slutt overført til fengselet i Margitbulevard 85 i Budapest.

Alle fangene ble sultefôret. Snart florerte sykdommene, og mange av fangene døde. Min kone kom helt fra Záhor for å besøke meg, og det var virkelig oppmuntrende. Vi fikk bare lov til å snakke sammen i fem minutter mellom jernstengene, men jeg var takknemlig mot Jehova for en slik trofast ektefelle. *

Fra fengsel til arbeidsleir

Fra fengselet ble jeg ført direkte til Jászberény, en by i Ungarn som rundt 160 Jehovas vitner var blitt ført til. Mens vi var der, gav en ungarsk offiser oss regjeringens siste tilbud: «Tre fram hvis dere er villig til å gjøre tjeneste i hæren!» Ingen trådte fram. Offiseren sa: «Jeg er ikke enig med dere, men jeg beundrer deres beslutning om å bevare deres tro.»

Noen dager senere gikk vi om bord i en båt på Donau, og vi ble fraktet til en arbeidsleir i nærheten av den jugoslaviske byen Bor. Om bord i båten prøvde soldatene og deres kommanderende offiser gjentatte ganger å få oss til å gå på akkord med vår tro. Offiseren fikk soldatene til å slå oss med geværene, sparke oss med støvlene og torturere oss på andre måter.

Vi ble overlatt til oberstløytnant András Balogh, kommandanten for Bor arbeidsleir. Han sa til oss: «Hvis det jeg har hørt om dere, er sant, kommer dere snart til å dø.» Men etter at han hadde lest en forseglet melding fra  representanter for myndighetene, behandlet han oss med respekt. Balogh gav oss en viss bevegelsesfrihet og lot oss til og med få bygge vår egen brakke. Det var lite mat, men ettersom vi hadde vårt eget kjøkken, ble maten rettferdig fordelt.

I mars 1944 begynte den tyske okkupasjonen av Ungarn. På det tidspunkt ble Balogh erstattet med den nazivennlige kommandanten Ede Marányi. Han innførte streng disiplin, omtrent som i konsentrasjonsleirene. Men snart nærmet de russiske styrker seg, og Bor arbeidsleir ble evakuert. Senere, under marsjen, ble vi øyenvitner til at jøder ble massakrert i Cservenka. At vi slapp unna, virket som et mirakel.

Da vi nådde grensen mellom Ungarn og Østerrike, fikk vi ordre om å grave ut maskingeværreder. Vi forklarte at vi var fanger nettopp fordi vi hadde nektet å delta i militær virksomhet. Ettersom jeg stod fremst i gruppen, tok en ungarsk offiser tak i meg og begynte å slå meg. «Jeg skal drepe deg!» ropte han. «Hvis ikke du arbeider, kommer de andre til å følge ditt dårlige eksempel!» En modig inngripen fra András Bartha, en eldre bror som hadde tatt ledelsen i forkynnelsesarbeidet, var det som reddet livet mitt. *

Noen uker senere var krigen over, og vi begynte på hjemreisen. Andre fanger som var blitt løslatt fra Bor tidligere, hadde fortalt at alle vi som var blitt tatt med til Cservenka, var blitt henrettet. I omkring seks måneder betraktet min kone seg derfor som enke. Du kan sikkert tenke deg hvor overrasket hun ble da hun en dag fikk se meg stå utenfor inngangsdøren! Gledestårene rant da vi igjen kunne omfavne hverandre etter flere års atskillelse.

Arbeidet blir reorganisert

Etter den annen verdenskrig ble Slovakia gjenforent med de tsjekkiske områdene (Čechy og Morava), og republikken Tsjekkoslovakia ble opprettet. Transkarpatia, et stort område som hadde vært en del av Tsjekkoslovakia før krigen, ble imidlertid en del av Ukraina i Sovjetunionen. I 1945 drog Michal Moskal og jeg til Bratislava, som nå er hovedstaden i Slovakia, hvor vi kom sammen med ansvarlige brødre for å reorganisere forkynnelsesarbeidet. Vi var riktignok utmattet både fysisk og følelsesmessig, men vi var ivrige etter å fortsette vårt arbeid med å forkynne det gode budskap om Guds rike. — Matteus 24: 14; 28: 18—20.

Etter krigen bidrog stevnene sterkt til å sette fart i arbeidet vårt. Det første landsstevnet ble holdt i byen Brno i september 1946. Jeg fikk det privilegium å holde en tale som het «Høsten, verdens ende».

I 1947 ble det holdt et nytt landsstevne i Brno. Der fikk vi høre oppmuntrende taler av  Nathan H. Knorr, Milton G. Henschel og Hayden C. Covington fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Jeg hadde det privilegium å tolke foredragene deres. Vi var bare omkring 1400 Rikets forkynnere i Tsjekkoslovakia den gangen, men under det offentlige foredraget var det omkring 2300 til stede.

Forfølgelse under kommunistene

I 1948 tok kommunistene kontrollen over landet, og det ble snart nedlagt forbud mot vårt forkynnelsesarbeid, et forbud som kom til å vare i 40 år. I 1952 ble mange av oss som myndighetene betraktet som ledere, fengslet. De fleste ble anklaget for å drive undergravende virksomhet, men noen av oss ble anklaget for høyforræderi. Jeg ble fengslet og forhørt i 18 måneder. Da jeg spurte dommeren om hvorfor jeg ble betraktet som en forræder, svarte han: «Du snakket om Guds rike. Og du sier at det skal overta herredømmet over verden. Det innbefatter også Tsjekkoslovakia.»

«I så fall må du også dømme alle de som ber Fadervår, som forrædere, for de ber også om at ’Guds rike må komme’,» sa jeg. Jeg ble ikke desto mindre dømt til fem og et halvt års fengsel og sendt til det beryktede kommunistfengselet i Jáchymov i Tsjekkoslovakia.

Etter at jeg hadde sonet det meste av fengselsstraffen min, ble jeg løslatt. Min kone, Anna, hadde trofast støttet meg med både brev og besøk, og hun hadde dessuten tatt seg av vår datter, Mária. Endelig ble vi gjenforent som familie. Vi gjenopptok vår kristne virksomhet, men måtte fortsatt arbeide under jorden.

Et rikt liv i tjenesten for Jehova

I løpet av de mer enn 70 årene som har gått, har Jehovas vitner i vårt område tjent under de forskjelligste forhold, men det meste av tiden under kommunistisk styre. Selv om jeg er blitt gammel og fysisk svak, er jeg fortsatt i stand til å tjene som kristen eldste i Záhor sammen med slike trofaste brødre som Ján Korpa-Ondo, som nå er 98 år. * Min kjære kone, en sann gave fra Jehova, døde i 1996.

Jeg ser fortsatt klart for meg det mentale bildet som er beskrevet på sidene 228 til 231 i boken «Veien til paradiset», som ble utgitt i 1924. Leseren ble bedt om å tenke seg at han befant seg i paradiset og overhørte en samtale mellom to mennesker som var blitt oppreist fra de døde. De funderte på hvor de egentlig var. En som hadde overlevd Harmageddon, fikk så det privilegium å forklare dem at de var blitt oppreist til liv i paradiset. (Lukas 23: 43) Hvis jeg overlever Harmageddon, vil jeg gjerne forklare slike ting for min kone, min mor og andre som har stått meg nær, når de blir oppreist fra de døde. Men hvis jeg dør før Harmageddon, ser jeg fram til den tiden da noen i den nye verden skal fortelle meg om ting som skjedde etter min død.

Nå er jeg takknemlig for at jeg har det enestående og ærefulle privilegium å kunne snakke til universets suverene Overherre og nærme meg ham. Min beslutning er å fortsette å leve i harmoni med apostelen Paulus’ ord i Romerne 14: 8: «Om vi lever, lever vi for Jehova, og også om vi dør, dør vi for Jehova. Derfor, om vi lever, og også om vi dør, hører vi Jehova til.»

[Fotnoter]

[Bilde på side 21]

Anna og jeg, ett år etter at vi giftet oss

[Bilder på side 22]

Sammen med Nathan H. Knorr på stevnet i Brno i 1947