Ansikt til ansikt med murmeldyret

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

HAR du lyst til å bli kjent med en sky liten skapning som er både morsom og underholdende? La meg fortelle deg om et fascinerende møte som min kone og jeg hadde med en gruppe pelskledde små murmeldyr.

Vi befinner oss i Dolomittene, et fjellområde i Nord-Italia, med de to majestetiske fjelltoppene Latemar og Catinaccio innenfor synsvidde. Den bratte stien vi har valgt, fører oss oppover Catinaccios skråninger. Engene er fulle av markblomster. Vi stopper for å beundre den elegante krøll-liljen, og vi lar oss også fascinere av svartkurlen, en liten orkidé med utpreget vaniljeduft. Utpå formiddagen er barken på de spredte bartrærne — sembrafuruene, grantrærne og lerketrærne — blitt såpass oppvarmet av solen at luften er fylt med en intens balsamduft.

Senere kommer vi til en treløs dal. På vår høyre side er det en bratt, gresskledd skråning. Området til venstre er dekket av store rullesteiner. Plutselig registrerer vi en kjapp bevegelse. Jeg snur meg instinktivt, men det er ingen ting som rører seg. Ved nærmere øyesyn ser jeg et murmeldyr som sitter høyt oppe på en steinblokk. Kanskje det er en hel koloni som har slått seg til mellom steinblokkene!

Murmeldyret er det største medlemmet av ekornfamilien. En av de mest kjente artene blant disse fete gnagerne er det nordamerikanske skogmurmeldyret. Men den arten som holder til i vår del av verden, er alpemurmeldyret. Det er ganske sosialt og lever i kolonier.

Vi forlater stien for å prøve å se litt nærmere på murmeldyret, men det er søkk borte. Vi venter litt, i håp om at den sky skapningen skal dukke opp igjen. I neste øyeblikk gestikulerer min kone begeistret. Det sitter et murmeldyr mellom steinblokkene og titter på oss! Den gråbrune pelsen går sånn i ett med steinene  at dyret nesten er usynlig. Ved nærmere ettersyn legger jeg merke til at et mindre murmeldyr også sitter og titter på oss. Litt lenger borte ser vi enda et murmeldyr — og vi antar at det er faren. Vi er naturligvis ikke sikre, men vi tror at det er en murmeldyrfamilie vi nå observerer.

«Faren» er omkring 45 centimeter høy og sitter oppreist på bakbena, som om han sitter vakt. I mellomtiden farer de to andre murmeldyrene omkring mellom rhododendronbuskene. Når murmeldyrene leter etter mat, graver de i jorden med forbena, som er utstyrt med sterke klør. Når de finner en rot som de liker, løfter de den opp til munnen med forbena og sitter oppreist og gnager på den. Murmeldyrene spiser tidlig om morgenen og om kvelden og tar siesta midt på dagen. Foruten vegetasjon spiser de gresshopper, biller, mark og fugleegg, men de lagrer ikke mat i hulene sine.

Familiescenen er underholdende, men når jeg prøver å gå nærmere for å ta et bilde av dem, stivner de til, alle tre. Jeg beveger meg litt til, men da blir stillheten i dalen brutt av to skingrende plystrelyder fra «faren». Med lynets hastighet stuper «moren» og «junior» ned i to trange passasjer og blir borte under steinblokkene. «Faren» stirrer på meg et øyeblikk. Så, etter å ha utstøtt to plystrelyder til, piler han av gårde for å slå følge med resten av familien.

Lenger nede i dalen finner jeg en steinblokk som ser ut til å være en ideell observasjonspost. Jeg legger meg på toppen av den for å følge med. Ikke lenge etter våger to av murmeldyrene seg ut. Det ene klatrer opp på en stor stein og legger seg flat. Det andre klatrer opp på den sammen steinen fra den andre siden. Når de møtes, ser det ut som om de kysser hverandre.

Jeg fortsetter å betrakte murmeldyrene, fascinert over de raske små bevegelsene som blir avbrutt av lange pauser. Enhver liten bevegelse fra min side får dem til å stivne helt til. De løfter hodet, vaktsomt. Så tar de siesta, tilsynelatende uberørt av mitt nærvær.

Jeg legger merke til at gressteppet foran meg er fullt av hull som lett kan identifiseres ved hjelp av lyse jordhauger. Disse hullene er inngangene til murmeldyrenes huler, som de søker tilflukt i hvis de føler at det er fare på ferde mens de er ute for å få seg litt mat. De underjordiske hulene er i virkeligheten mange tunneler som leder inn til et sentralt sovekammer. Hver tunnel kan være fra én til seks meter lang, og murmeldyrene navigerer gjennom disse labyrintene ved hjelp av de svarte værhårene.

 Før vinterkulden setter inn, trekker grupper på mellom ti og femten murmeldyr seg tilbake til kamrene for å ligge i dvale. Unge og gamle dyr fra forskjellige sommerhuler samles i disse kamrene, som de på forhånd har fylt med tørt gress. De legger seg tett sammen, og den lange vintersøvnen kan begynne. Kroppstemperaturen faller til under åtte grader celsius, og hjerteslagene reduseres til tre til fem slag pr. minutt. De puster bare to—tre ganger i minuttet — noe som er et absolutt minimum for at de skal overleve. Omkring én gang i måneden våkner de for å kvitte seg med urin og ekskrementer. Det gjør de i latrinene, spesielle lufttette avlukker i den andre enden av hulen. De forskjellige kamrene i overvintringshulene er også egne avlukker, men det tetningsmaterialet som er brukt mellom dem, er ikke lufttett. På den måten opprettholdes et minimum av luftsirkulasjon i hulene.

Forskerne har lenge prøvd å forstå hvordan murmeldyrene kan overleve vinteren. De har nå funnet ut at vintersøvnen deres blir regulert av bestemte endokrine kjertler, særlig skjoldbruskkjertelen. Når dyrene får injeksjoner med hormoner, går de faktisk ikke i dvale. Men når de blir utsatt for streng kulde om sommeren, opprettholder de interessant nok normal kroppstemperatur ved å øke skjoldbruskkjertelfunksjonen og stoffskiftet. De vet tydeligvis rent instinktivt at tiden for å gå i dvale ennå ikke er kommet.

Murmeldyrene er så sjarmerende at vi ikke legger merke til at tiden går. Det er allerede ettermiddag, og vi må ta farvel med dem og komme oss ned i dalen igjen. Vi er nede etter at det har begynt å skumre. I dag har vi sett mange av naturens undere, men høydepunktet har nok vært å få møte alpemurmeldyrene ansikt til ansikt.

[Bilde på side 16]

Alpemurmeldyr som hilser på hverandre

[Bilder på side 17]

Alpeblomster

Skjeggklokke

Krøll-lilje

Edelweiss

[Bilderettigheter på side 15]

Murmeldyr: Gerken/Naturfoto-Online.de

[Bilderettigheter på side 16]

Murmeldyr: Gerken/Naturfoto-Online.de