Befridd for hatets lenker

FORTALT AV JOSÉ GOMEZ

JEG ble født 8. september 1964 i Rognac, en liten by i Sør-Frankrike. Mine foreldre og besteforeldre var andalusiske sigøynere, født i Algerie og Marokko i Nord-Afrika. Vi bodde sammen som en stor storfamilie, slik det er vanlig blant sigøynere.

Far var voldelig, og blant mine tidligste barndomsminner er scener hvor han skader mor. Til slutt valgte mor å skille seg fra ham, noe som er uvanlig blant sigøynerne. Hun tok med seg broren min, søsteren min og meg og flyttet til Belgia, der vi hadde det fredelig de neste åtte årene.

Men så forandret situasjonen seg. Vi barna ville treffe far, så mor tok oss med til Frankrike og ble gjenforent med far. Det bød på utfordringer for meg å bo sammen med far igjen. I Belgia hadde vi vært med mor overalt. Men på fars side av familien mente man at menn skulle være sammen med menn. De hadde den mannssjåvinistiske holdningen at menn har rett til å gjøre hva de vil, mens kvinnene må ta seg av alle pliktene. En gang jeg for eksempel ville hjelpe min tante med å ta av bordet og vaske opp etter middag, beskyldte en onkel meg for å være homoseksuell. I hans familie var det å vaske opp kvinnfolkarbeid. Etter hvert smittet denne sneversynte tankegangen over på meg.

Det tok ikke lang tid før fars voldsomme temperament igjen gikk ut over mor. Flere ganger når broren min og jeg prøvde å gripe inn, måtte vi hoppe ut av vinduet for at far ikke skulle slå oss. Søsteren min ble heller ikke spart. Fordi situasjonen var slik, var jeg hjemme så lite som mulig. Da jeg var 15 år, var livet mitt uten mål og mening.

Etter hvert ble jeg kjent for mitt voldsomme temperament. Jeg likte å plage dem som var svakere enn meg. Noen ganger provoserte jeg andre unge menn med vilje, men det var veldig få som torde å utfordre meg — særlig fordi jeg ofte var bevæpnet med kniv eller kjetting. Snart begynte jeg å stjele biler og selge dem. Noen ganger satte jeg rett og slett fyr på bilene og moret meg med å se på brannmennene som prøvde å slokke flammene. Senere begynte jeg å gjøre innbrudd i butikker og lagerbygninger. Jeg ble arrestert flere ganger. Og hver gang bad jeg til Gud om hjelp!

Ja, jeg trodde faktisk på Gud. Mens vi bodde i Belgia, hadde jeg gått på en religiøs skole. Så jeg visste at det jeg drev med, var galt. Men troen på Gud hadde ingen innvirkning på min livsførsel. Jeg trodde at det bare var å be Gud om tilgivelse, så ville syndene mine bli tilgitt.

I 1984 ble jeg dømt til elleve måneders fengsel for tyveri. Jeg ble sendt til Baumettes fengsel i Marseille. Der skaffet jeg meg tatoveringer flere steder på kroppen. På én tatovering stod det «hat og hevn». Jeg forandret meg ikke til det bedre i fengselet; jeg lot heller fengselet forsterke  mitt hat til myndighetene og til samfunnet generelt. Da jeg ble løslatt, etter å ha sonet bare tre måneder, var jeg fylt med et sterkere hat enn noen gang før. Så skjedde det en tragedie som forandret livet mitt.

Hevn blir mitt mål

Familien min hadde en feide med en annen sigøynerfamilie. Onklene mine og jeg bestemte oss for å ta et oppgjør med de andre for å få saken ut av verden. Begge familiene hadde våpen. I den krangelen som fulgte, ble min onkel Pierre og en av fars fettere skutt ned og drept. Jeg ble så ute av meg at jeg stod midt i gaten med pistol i hånden og hylte og skrek. Til slutt tok en av onklene mine pistolen fra meg med makt.

Onkel Pierre hadde vært som en far for meg, så det var forferdelig vondt å miste ham. Jeg begynte å sørge i samsvar med sigøynernes skikk. Jeg barberte meg ikke og spiste ikke kjøtt på mange dager. Jeg nektet å se på TV og høre på musikk. Jeg sverget på at jeg skulle hevne min onkels død, men slektningene mine hindret meg i å skaffe meg våpen.

I august 1984, like før jeg fylte 20, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg vervet meg til FNs fredsbevarende styrke i Libanon. Å drepe eller å bli drept var en risiko som jeg aksepterte. På den tiden røykte jeg store mengder hasj. I tillegg til at narkotikaen gav meg en følelse av velvære, fikk den meg også til å føle at ingenting kunne skade meg.

Det var lett å få tak i våpen i Libanon, så jeg bestemte meg for å sende våpen hjem til Frankrike for å gå videre med mine planer om å hevne onkel. Jeg kjøpte to pistoler og ammunisjon av noen libanesere. Jeg tok våpnene fra hverandre og gjemte delene i to radioer, som jeg sendte hjem.

Bare to uker før jeg var ferdig med militærtjenesten, tok tre kamerater og jeg tyvperm. Da vi kom tilbake til kasernen, ble vi sperret inne. Mens jeg satt i fengsel, fikk jeg et raserianfall og gikk løs på en av vaktene. Det var utenkelig for meg å finne meg i å bli nedvurdert av en payo — en ikke-sigøyner. Dagen etter hadde jeg enda et voldelig sammenstøt, denne gangen med en offiser. Jeg ble sendt til Montluc fengsel i Lyon for den tiden som var igjen av militærtjenesten.

Jeg finner friheten — i fengselet

Den første dagen i Montluc fengsel ble jeg hjertelig mottatt av en hyggelig ung mann. Jeg fikk vite at han var et av Jehovas vitner, og at han og andre som hadde samme tro som ham, satt i fengsel rett og slett fordi de nektet å bære våpen. Det forundret meg. Jeg hadde lyst til å få vite mer.

Jeg oppdaget at Jehovas vitner har ekte kjærlighet til Gud, og de høye moralnormene deres gjorde inntrykk på meg. Men jeg hadde mange spørsmål. Særlig ville jeg vite om de døde kan kommunisere med de levende gjennom drømmer, noe mange sigøynere tror. Et Jehovas vitne som het Jean-Paul, tilbød seg å studere Bibelen med meg ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. *

Jeg slukte boken i løpet av én natt, og det jeg leste, gikk rett til hjertet på meg. Her, i fengselet, hadde jeg funnet sann frihet! Da jeg endelig ble løslatt og tok toget hjem, var bagen min full av bibelske publikasjoner.

Jeg oppsøkte Rikets sal i Martigues for å komme i kontakt med vitnene på hjemstedet mitt. Jeg fortsatte å studere Bibelen, og nå var det en ung heltidstjener som het Eric, som hjalp meg. Det gikk ikke mange dagene før jeg sluttet å røyke, og jeg sluttet også å være sammen med dem som jeg før hadde begått kriminelle handlinger med. Jeg var fast bestemt på å handle i samsvar med Ordspråkene 27: 11, som sier: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg.» Jeg skjønte at Jehova er en kjærlig Far, og jeg ønsket å glede ham.

Vanskelig å gjøre forandringer

Det var vanskelig å begynne å leve etter kristne prinsipper. Jeg begynte for eksempel å bruke narkotika igjen, og det tilbakefallet varte i flere uker. Men den største  utfordringen for meg var å kvitte meg med ønsket om hevn. Uten at Eric visste om det, hadde jeg alltid pistol på meg, og jeg la fortsatt aktivt planer om å hevne meg på dem som hadde drept onkelen min. Jeg brukte hele netter på å prøve å oppspore dem.

Da jeg fortalte Eric dette, forklarte han meg at jeg ikke kunne komme i et godt forhold til Gud så lenge jeg var bevæpnet og gikk med hevntanker. Jeg var nødt til å treffe et valg. Jeg mediterte over apostelen Paulus’ formaning i Romerne 12: 19: «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden.» Dette og inderlige bønner hjalp meg til å få kontroll over følelsene mine. (Salme 55: 22) Til slutt kvittet jeg meg med våpnene. Den 26. desember 1986, etter å ha studert Bibelen i et år, ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Familien min reagerer positivt

Det at jeg forandret oppførsel, gjorde at foreldrene mine fikk lyst til å studere Bibelen. De giftet seg igjen, og mor ble døpt i juli 1989. Etter hvert var det flere i familien som reagerte positivt på Bibelens budskap, og som ble Jehovas vitner.

I august 1988 bestemte jeg meg for å bli heltidsforkynner. Så forelsket jeg meg i Katia, en ung søster som gikk i samme menighet som meg. Vi giftet oss 10. juni 1989. Det første året vi var gift, hadde vi det ikke lett, for det var fremdeles en del jeg måtte forandre på i min holdning til kvinner. Det var vanskelig for meg å leve etter ordene i 1. Peter 3: 7, som oppfordrer ektemenn til å vise sin kone ære. Gjentatte ganger måtte jeg be om styrke til å svelge stoltheten og forandre tankegang. Litt etter litt gikk det bedre.

Det er fremdeles vondt å tenke på onkel som døde, og det hender at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake når jeg tenker på ham. Minnene om drapet på ham utløser sterke følelser som jeg sliter med. I mange år, også etter at jeg var blitt døpt, var jeg redd for at jeg skulle støte på noen fra den familien som vi før hadde hatt en feide med. Hva skulle jeg gjøre hvis de gikk til angrep på meg? Hvordan ville jeg reagere? Ville min gamle personlighet få kontroll over meg?

En gang jeg holdt et offentlig foredrag i en annen menighet, så jeg Pepa, en slektning av de mennene som hadde drept onkelen min, blant tilhørerne. Jeg må innrømme at det å se henne satte hele min kristne personlighet på prøve. Men jeg skjøv følelsene til side. Senere, den dagen Pepa ble døpt, omfavnet jeg henne og gratulerte henne med at hun hadde bestemt seg for å tjene Jehova. Til tross for alt det som har skjedd, betrakter jeg henne som min åndelige søster.

Hver dag takker jeg Jehova for at han har hjulpet meg til å bli befridd for hatets lenker. Hvor hadde jeg vært i dag uten Jehovas barmhjertighet? Takket være ham har jeg et godt familieliv. Jeg har også et håp for framtiden — et håp om en ny verden uten hat og vold. Ja, jeg har fullstendig tillit til at Guds løfte skal bli oppfylt: «De skal sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve; for hærstyrkenes Jehovas munn har talt.» — Mika 4: 4.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

I FNs fredsbevarende styrke i Libanon i 1985

[Bilde på side 20]

Sammen med Katia og sønnene våre, Timeo og Pierre