Første fase — muntlig forhandling i høyesterett

DEN MUNTLIGE FORHANDLINGEN i USAs høyesterett var berammet til den 26. februar 2002. Da skulle saken legges fram for justitiarius William Rehnquist og hans åtte meddommere. En gruppe på fire advokater skulle føre saken for Jehovas vitner.

Jehovas vitners prosessfullmektig innledet på en måte som vakte interesse. Han begynte med å si: «Vi befinner oss i Stratton en lørdag formiddag klokken elleve.» Så banket han tre ganger i skranken og sa: «God dag. Det var hyggelig å treffe Dem hjemme. Grunnen til at jeg kommer, er at jeg gjerne vil snakke med Dem om det som profeten Jesaja skrev om en ny og bedre verden. Det dreier seg om det samme budskapet som det Jesus Kristus forkynte, det gode budskap om Guds rike.»

Han fortsatte: «I Stratton er det ulovlig å gå fra dør til dør med dette budskapet uten først å ha innhentet skriftlig tillatelse fra kommunen.»

’Dere ber ikke om penger?’

Dommer Stephen G. Breyer stilte noen avklarende spørsmål om Jehovas vitner, blant annet dette: «Er det tilfellet at klientene Deres ikke ber om penger, ikke så mye som en penny, og at de verken selger bibler eller noe som helst annet, men at alt de gjør, er å si: ’Jeg vil gjerne snakke med Dem om religion’?»

Jehovas vitners prosessfullmektig svarte: «Det er et faktum at Jehovas vitner ikke har bedt om penger i Stratton. Men det er også et faktum at de i andre distrikter av og til nevner at arbeidet deres støttes av frivillige bidrag. . . . Vi driver ikke med pengeinnsamlinger. Vi er utelukkende opptatt av å snakke med folk om Bibelen.»

Kommunal tillatelse nødvendig?

Dommer Antonin Scalia konstaterte: «De mener at det ikke skulle være nødvendig å oppsøke borgermesteren og be om tillatelse til å snakke med et medmenneske om noe interessant?» Til dette svarte Jehovas vitners prosessfullmektig: «Vi mener at denne domstolen ikke bør godkjenne en offentlig bestemmelse som går ut på at én innbygger må innhente tillatelse til å snakke med en annen innbygger ved hans dør.»

Et annet innlegg og en annen stemning

Nå skulle Stratton kommune gi sin framstilling av saken. Kommunens prosessfullmektig forklarte påbudet i Stratton slik: «Stratton kommune utøver  sin politimyndighet når den søker å styrke personvernet og å hindre kriminalitet. Det påbudet som begrenser adgangen til å drive stemmeverving eller drive med pengeinnsamling på privat eiendom, går ganske enkelt ut på at man må registrere seg på forhånd og ha med seg en skriftlig tillatelse når man går fra dør til dør.»

Dommer Scalia berørte sakens kjerne da han straks spurte de øvrige dommerne: «Kjenner dere til noen annen sak hvor vi har hatt å gjøre med et påbud av et slikt omfang — et påbud som ikke bare berører tigging, pengeinnsamling og salg av varer, men også forsøk på samtaler om for eksempel Jesus Kristus eller miljøvern? Har vi noen gang hatt en slik sak?»

Han fortsatte: «Så vidt jeg kjenner til, har vi ikke hatt noen slike saker de siste to hundre årene.» Høyesterettsjustitiarius Rehnquist bemerket tørt: «Fullt så lenge har De vel ikke vært her?», og det ble latter i rettssalen. Dommer Scalia presiserte: «Et påbud av et slikt omfang er nytt for meg.»

En strålende idé?

Henvendt til kommunens prosessfullmektig bemerket dommer Anthony M. Kennedy: «De synes altså det er en strålende idé at jeg må be myndighetene om tillatelse før jeg går litt lenger borti gaten, hvor jeg ikke kjenner alle, og sier til beboerne der at jeg gjerne vil snakke med dem om søplet som hoper seg opp, eller om en av våre folkevalgte representanter eller hva det nå kan være. Skal jeg være nødt til å be myndighetene om tillatelse før jeg kan gjøre dette? . . . Det er utrolig.»

Dommer Sandra Day O’Connor fulgte opp med å spørre: «Hva med barn som går fra dør til dør i forbindelse med Halloween-feiringen? Er de nødt til å innhente skriftlig tillatelse?» Både hun og dommer Scalia hadde flere kommentarer til dette. Dommer O’Connor nevnte også en annen situasjon: «Hvordan er det hvis en vil låne en kopp sukker hos naboen? Er jeg nødt til å innhente skriftlig tillatelse for å kunne gå bort til naboen og låne en kopp sukker?»

Driver Jehovas vitner stemmeverving?

Dommer David H. Souter spurte: «Hvorfor blir Jehovas vitner berørt av dette påbudet? Holder de på med stemmeverving, tigging, pengeinnsamling eller salg av varer eller tjenester? De driver ikke med noe av dette, gjør de vel?» Kommunens prosessfullmektig siterte påbudet i detalj og la til at distriktsdomstolen hadde definert Jehovas vitners oppsøkende virksomhet som stemmeverving. Til dette bemerket dommer Souter: «De må ha en svært vid definisjon av stemmeverving hvis den omfatter Jehovas vitners virksomhet.»

Dommer Breyer siterte så hva et oppslagsverk sier om stemmeverving, for å vise at dette ikke passer på Jehovas vitners virksomhet. Deretter sa han: «Ikke noe sted i Deres skriftlige redegjørelse har jeg lest noe om hva som er hensikten med å kreve at disse menneskene [Jehovas vitner], som ikke er interessert i penger, ikke er interessert i å drive salg og heller ikke er interessert i å verve stemmer, drar til kommunehuset og registrerer seg. Kan De si meg hva hensikten er?»

Det «privilegiet» å snakke med andre

Kommunens prosessfullmektig framholdt at hensikten med påbudet var å verne om privatlivets fred og å beskytte innbyggerne mot å bli utsatt for svindel eller kriminalitet. Dommer Scalia siterte fra påbudet, hvor det framgår at borgermesteren kan kreve nærmere informasjon om den som registrerer seg, og om hans ærend, slik at det kan bli gitt «en nøyaktig beskrivelse av arten av det ønskede privilegiet». Han formelig smakte på ordet «privilegiet», og han sa: «Det privilegiet å gå rundt og overbevise sine medmennesker om det ene eller det andre — nei, dette skjønner jeg bare ikke.»

Dommer Scalia fortsatte: «Kan man kreve at enhver som ringer på  en annens dør, må avgi fingeravtrykk på rådhuset før han får ringe på? Er en liten risiko for at det kan bli begått en kriminell handling, nok til å kreve at alle som ønsker å ringe på hos andre, må registrere seg på rådhuset? Selvfølgelig ikke.»

Til beskyttelse for innbyggerne?

Da kommunens prosessfullmektig hadde brukt sine tilmålte 20 minutter, overlot han ordet til prosessfullmektigen for delstaten Ohio. Delstatens prosessfullmektig hevdet at påbudet vedrørende tigging, pengeinnsamling og annen oppsøkende virksomhet beskyttet innbyggerne mot besøk av fremmede, ’særlig mot uønskede besøk’, og sa at det kan føles ’urovekkende å bli oppsøkt på sin eiendom’. Han la til: «Jeg synes kommunen har rett til å si: ’Den slags virksomhet uroer oss.’»

Dommer Scalia bemerket: «Når kommunen sier dette, uttaler det seg også på vegne av dem som gjerne vil ha besøk av Jehovas vitner. Noen er ensomme og skulle gjerne hatt noen å snakke med om hva som helst. Likevel skal disse menneskene [Jehovas vitner] altså være nødt til å registrere seg hos borgermesteren for å få det privilegiet å ringe på hos dem.»

«En svært beskjeden restriksjon»

Under spørsmålsrunden kom dommer Scalia også med denne poengterte kommentaren: «Vi kan alle være enige om at de tryggeste samfunn i verden finnes i totalitære diktaturer. De har som regel svært lav kriminalitet. Prisen for et fritt samfunn er blant annet en noe høyere risiko for kriminell virksomhet. Spørsmålet er så om det aktuelle påbudet er verdt prisen — om det forhindrer så mye kriminell virksomhet at det er verdt å kreve at folk må søke om det privilegiet å ringe på hos andre.» Til dette sa delstatens prosessfullmektig: «Det dreier seg om en svært beskjeden restriksjon.» Dommer Scalia repliserte: ’Den er så beskjeden at vi ikke kan finne et eneste tilfelle hvor en eneste kommune noen gang har vedtatt et påbud av denne typen. Jeg synes ikke dette er beskjedent.’

Etter inngående spørsmål fra en av dommerne måtte delstatens prosessfullmektig til slutt innrømme: «Jeg ville betenke meg på å si at man kan ha et direkte forbud mot å ringe på eller banke på hos andre.» Og dermed var innlegget hans slutt.

Under replikkvekslingen pekte Jehovas vitners prosessfullmektig på at påbudet ikke ble fulgt opp med nærmere undersøkelser. «Jeg kan dra til kommunehuset og si: ’Jeg er den og den’ og så få en skriftlig tillatelse og gå fra dør til dør.» Han pekte også på at borgermesteren har rett til å nekte å utstede en skriftlig tillatelse til en person som sier at han ikke er medlem av en organisasjon. «Vi mener det er tydelig at påbudet håndheves vilkårlig,» sa han og fortsatte: «Jeg tillater meg å hevde at vår [Jehovas vitners] virksomhet er helt innenfor rammen av Første tilleggsbestemmelse.»

Straks etter avsluttet høyesterettsjustitiarius Rehnquist den muntlige forhandlingen med ordene: «Saken vil nå bli tatt opp til domsavgjørelse.» Det hele hadde tatt bare litt over en time. Hvor stor betydning den timen hadde hatt, skulle komme til å framgå av høyesteretts skriftlige avgjørelse, som ble kunngjort i juni.

[Bilder på side 6]

Høyesterettsjustitiarius Rehnquist

Dommer Breyer

Dommer Scalia

[Rettigheter]

Rehnquist: Collection, The Supreme Court Historical Society/Dane Penland; Breyer: Collection, The Supreme Court Historical Society/Richard Strauss; Scalia: Collection, The Supreme Court Historical Society/Joseph Lavenburg

[Bilder på side 7]

Dommer Kennedy

Dommer O’Connor

Dommer Souter

[Rettigheter]

Kennedy: Collection, The Supreme Court Historical Society/Robin Reid; O’Connor: Collection, The Supreme Court Historical Society/Richard Strauss; Souter: Collection, The Supreme Court Historical Society/Joseph Bailey

[Bilde på side 8]

Rettssalen

[Rettigheter]

Foto: Franz Jantzen, Collection of the Supreme Court of the United States