Høyesterett trygger ytringsfriheten

DEN 17. JUNI 2002 kunngjorde høyesterett sin avgjørelse. Hva gikk den ut på? En rekke aviser skrev om den, og her er noen av overskriftene: «Retten opphever restriksjon for besøk av Jehovas vitner.» (The New York Times) «Høyesterett opphever krav om skriftlig tillatelse.» (The Columbus Dispatch, Ohio) «Oppsøkende virksomhet trenger ikke OK fra rådhuset.» (The Plain Dealer, Cleveland i Ohio) «Seier for ytringsfriheten.» — USA Today.

De avgjørelsene som de lavere domstolene hadde truffet i Jehovas vitners disfavør, ble omgjort med åtte stemmer mot én! Den offisielle 18 sider lange høyesterettsavgjørelsen var ført i pennen av dommer John Paul Stevens. Avgjørelsen utgjorde en solid bekreftelse på at Første tilleggsbestemmelse (First Amendment) til USAs grunnlov beskytter Jehovas vitners rett til å forkynne offentlig. Høyesterett nevnte at Jehovas vitner hadde forklart at «grunnen til at de ikke søkte om skriftlig tillatelse, var at Bibelen gir dem bemyndigelse til å forkynne». Så fulgte et sitat fra Jehovas vitners skriftlige redegjørelse: «For oss ville det å søke en kommune om tillatelse til å forkynne nærmest føles som en hån mot Gud.»

Høyesterett uttalte: «Gjennom mer enn 50 år har domstolen opphevet restriksjoner som gjelder oppsøkende virksomhet og distribusjon av trykksaker fra dør til dør. Det er ikke en historisk tilfeldighet at de fleste av disse rettssakene har dreid seg om Første tilleggsbestemmelse og er blitt reist av Jehovas vitner, for oppsøkende virksomhet fra dør til dør er en essensiell del av deres religionsutøvelse. Som vi bemerket i saken ’Murdock mot Pennsylvania, . . . (1943)’, er det slik at Jehovas vitner ’hevder at de følger Paulus’ eksempel ved å undervise «offentlig og fra hus til hus». Apostlenes gjerninger 20: 20. Den bibelske befalingen: «Gå ut i hele verden og forkynn det gode budskap for hele skapningen»  oppfatter de bokstavelig. Markus 16: 15. De mener at de ved å følge den adlyder en befaling fra Gud’.»

Deretter fulgte et sitat fra høyesterettsavgjørelsen i 1943: «Denne formen for religiøs virksomhet har i henhold til Første tilleggsbestemmelse like høy status som gudsdyrkelsen i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene. Den har samme krav på beskyttelse som de mer ortodokse og konvensjonelle former for religionsutøvelse.» Det ble også sitert fra en høyesterettsavgjørelse i 1939: «Å pålegge sensur ved å kreve en særskilt tillatelse som umuliggjør den frie og uhindrede utdeling av skrifter, er et utfall mot selve de grunnlovfestede garantiene.» — Uthevet av retten.

Høyesterett kom deretter med en bemerkelsesverdig uttalelse: «Rettssakene viser at Jehovas vitners kamp mot innskrenkninger av ytringsfriheten ikke har vært en kamp bare for deres egne rettigheter.» Retten erklærte: «Jehovas vitner er ikke de eneste ’vanlige mennesker’ som står i fare for å bli brakt til taushet av slike bestemmelser som den i Stratton.»

Videre slo høyesterett fast at «det er en krenkelse — ikke bare av de verdiene som beskyttes av Første tilleggsbestemmelse, men også av selve begrepet et fritt samfunn — at en borger som ønsker å føre en vanlig samtale med sine medmennesker, først må informere myndighetene om dette ønsket og deretter må innhente skriftlig tillatelse til å gjøre det. . . . en lov som krever skriftlig tillatelse til å føre en slik samtale, utgjør et radikalt avvik fra vår nasjonale arv og forfatningsmessige tradisjon». I denne forbindelse brukte retten formuleringen «den ytterst skadelige virkning av et slikt krav om skriftlig tillatelse».

Faren for kriminalitet

Hva med det argumentet som gikk ut på at den skriftlige tillatelsen er et sikkerhetstiltak mot innbruddstyver og andre kriminelle? Høyesterett bemerket: «Vi erkjenner at slike hensyn har sin berettigelse, men vår presedens viser tydelig at det må være likevekt mellom slike hensyn og hensynet til virkningen av å krenke rettigheter som er nevnt i Første tilleggsbestemmelse.»

I rettsavgjørelsen stod det videre: «Det er lite sannsynlig at mangelen på skriftlig tillatelse ville hindre kriminelle i å banke på hos andre og innlede samtaler av en art som ikke er nevnt i påbudet. De kunne for eksempel spørre om veien eller spørre om å få låne telefonen, . . . eller de kunne ustraffet registrere seg under falskt navn.»

Under henvisning til høyesterettsavgjørelser i 1940-årene uttalte retten: «Ordlyden i de avgjørelsene som ble truffet under den annen verdenskrig, og som gjentatte ganger reddet medlemmene av saksøkernes trossamfunn fra å bli utsatt for trakassering,  gjenspeilte domstolens vurdering av de frihetene som er nevnt i Første tilleggsbestemmelse, og som blir berørt i denne saken.»

Hvilken konklusjon kom høyesterett til? «Retten finner at ankedomstolens avgjørelse må omgjøres, og saken sendes tilbake for videre behandling i samsvar med høyesterettsavgjørelsen.»

Utfallet av saken ble altså at «retten støtter Jehovas vitner», slik en avis uttrykte det. (Chicago Sun-Times) Ja, med hele åtte stemmer mot én ble saken avgjort i deres favør.

Hvordan blir det framover?

Hvordan betrakter Jehovas vitner i Wellsville — som har forkynt i Stratton — denne seieren i høyesterett? De føler ingen grunn til å hovere overfor innbyggerne i Stratton og nærer ingen som helst uvilje mot dem. Et av vitnene i Wellsville, Gregory Kuhar, sier: «Det var ikke det at vi hadde lyst til å gå til rettssak. Men det var rett og slett galt å ha et slikt påbud. Det vi gjorde, gjorde vi ikke bare i vår egen, men i alles interesse.»

Kjensgjerningene viser at vitnene har lagt stor vekt på å unngå å provosere innbyggerne i Stratton. Gene Koontz, et annet vitne, forteller: «Sist vi forkynte i Stratton, var den 7. mars 1998, så det er over fire år siden.» Han legger til: «Jeg fikk selv beskjed om at jeg ville bli arrestert. I årenes løp har det vært mange tilfeller der politiet har truet med å arrestere oss. Når vi så bad om å få se påbudet på trykk, fikk vi aldri noe svar.»

Koontz fortsetter: «Vi går inn for å ha et godt forhold til våre medmennesker. Hvis noen ikke ønsker besøk av oss, så respekterer vi det. Men det finnes jo andre som tar vennlig imot oss og gjerne vil snakke om Bibelen.»

Gregory Kuhar presiserer: «Grunnen til at vi gikk til rettssak, var ikke at vi betraktet innbyggerne i Stratton som fiender. Vi ønsket ganske enkelt å få en juridisk bekreftelse på at grunnloven gir oss rett til å snakke med folk.»

Han legger til: «Vi håper at vi etter hvert kan dra tilbake til Stratton igjen. Da skal jeg med glede være den første til å banke på en dør. Kristus har jo befalt at det gode budskap skal forkynnes overalt, så vi må dra dit igjen.»

Utfallet av denne rettssaken har fått vidtrekkende virkninger. Etter at høyesterettsavgjørelsen ble kjent, har en rekke kommuner i USA forstått at de ikke lenger kan pålegge Jehovas vitners forkynnelsesarbeid restriksjoner i form av lokale bestemmelser. Fram til nå har dette ført til at misforståelser og vanskeligheter i forbindelse med forkynnelsen fra dør til dør er blitt ryddet av veien i 90 kommuner.

[Ramme på side 9]

«JEHOVAS VITNER HAR KLART DET IGJEN»

Under overskriften «Religionsfriheten» skrev teologen Charles C. Haynes, som underviser ved USAs First Amendment Center, de ovennevnte ordene på sentrets Internett-side «Freedom Forum». Haynes fortsatte: «Sist uke vant [Jehovas vitner] sin 48. seier i høyesterett. Denne usedvanlige rekken av rettssaker har i betydelig grad trygget de frihetene og rettighetene som er nevnt i Første tilleggsbestemmelse, for alle amerikanere.» Han skrev også: «Husk dette: Hvis myndighetene kan innskrenke ett trossamfunns frihet, har de makt til å innskrenke et hvilket som helst trossamfunns frihet — eller religionsfriheten generelt. . . . Folk har naturligvis rett til å la være å lytte — og til å lukke døren. Men myndighetene bør ikke kunne bestemme hvem som skal få banke på døren. Derfor er det grunn til å rope hurra for høyesterett.»

Haynes skrev til slutt: «Vi står alle i takknemlighetsgjeld til Jehovas vitner. Uansett hvor mange ganger de blir hånt, jaget ut av byen eller utsatt for fysiske overgrep, fortsetter de å kjempe for sin (og altså også vår) religionsfrihet. Og når de vinner, vinner vi alle.»

[Ramme/bilder på sidene 10 og 11]

HØYESTERETTS AVGJØRELSEN — HVA PRESSEN SKREV

▪ «Retten støtter Jehovas vitner; tillatelse ikke påkrevd for å forkynne fra dør til dør

Jehovas vitner har alltid trodd at de har Guds støtte når de går fra dør til dør. Nå har de også høyesteretts støtte.» — Chicago Sun-Times for 18. juni 2002.

▪ «Seier for ytringsfriheten

Neste gang noen Jehovas vitner forstyrrer deg midt i middagen, bør du kanskje takke dem. Ved modig å holde fast ved sine religiøse prinsipper har dette ukonvensjonelle trossamfunnet med knapt én million medlemmer [i USA] trolig gjort mer enn noen annen organisasjon for å trygge ytringsfriheten for alle amerikanere. . . .

Jehovas vitner har lang erfaring med å bringe saker inn for høyesterett. I minst 25 saker i løpet av 65 år har de vunnet kampen mot flertallets tyranni.» — USA TODAY for 18. juni 2002.

▪ «Å gå fra dør til dør anses som en grunnlovfestet rett. Avgjørelsen en seier for Jehovas vitner

USAs høyesterett avgjorde mandag at politikere, speiderpiker, religiøse forkynnere og andre har en grunnlovfestet rett til å gå fra dør til dør for å fremme sin sak uten først å innhente tillatelse fra lokale øvrighetspersoner.» — San Francisco Chronicle for 18. juni 2002.

▪ «Høyesterett: Besøk av Jehovas vitner og speiderpiker kan ikke forbys

WASHINGTON — Høyesterett fastslo i dag at grunnloven beskytter misjonærers, politikeres og andres rett til å banke på folks dører uten først å innhente tillatelse fra lokale myndigheter. . . .

Med åtte stemmer mot én slo høyesterett fast at ytringsfriheten, som er garantert i Første tilleggsbestemmelse, omfatter retten til å oppsøke folk der de bor, for å overbringe et budskap.» — Star Tribune (Minneapolis) for 18. juni 2002.

[Bilde på side 9]

Dommer Stevens

[Rettigheter]

Stevens: Collection, The Supreme Court Historical Society/Joseph Bailey