Dansere i praktfull fjærdrakt

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

TUSENVIS av lyder. Den ustanselige og voldsomme snadringen gir gjenlyd utover den avsidesliggende sjøen. I det glitrende, smaragdgrønne vannet vader tusener av rosa fugler. Luften over dem er fylt av fugler i elegant flukt. De sirkler over vannet og slår i luften med de lange og tynne vingene sine, slik at en dyp rødfarge kommer til syne. Svermen av fugler i skinnende fjærdrakt kan ta pusten fra hvem som helst. De er muligens et av de største underverk i fuglenes verden — de rosa flamingoene i den store Riftdalen i Afrika.

Langbent eleganse

Fra de tidligste tider har menneskene beundret flamingoen for dens vakre og tiltalende form. Bilder av langhalsete flamingoer ble hogd inn i stein og kan ses i egyptiske hieroglyfer. Fuglens utseende var så uvanlig og så beundret at egypterne dyrket den som legemliggjørelsen av guden Ra. Flamingoen med dens slanke, krumme hals og tynne, elegante ben er framstilt på primitive hulemalerier.

I dag kan man finne fire forskjellige arter av flamingoen i Afrika, Eurasia, Karibia og Sør-Amerika. Dvergflamingoen er den minste av  artene. De dyprosa fjærene og de røde bena og tærne gir den et flott utseende. Den vanlige flamingoen er dobbelt så stor som dvergflamingoen og kan bli opptil 140 centimeter høy. Alle flamingoene har et felles kjennetegn — nebbet er svakt krummet nedover på midten, noe som gir det en fascinerende form.

Når flamingoen skal fly, slår den elegant med vingene og farer med lette sprang bortover vannet for å få den farten den trenger for å lette. Med hodet strukket ut foran og bena hengende stivt bakover svever den over himmelen. Det er anslått at over fire millioner flamingoer holder til i den store Riftdalen i Afrika.

En sped fugl i et barskt miljø

Det enorme antallet flamingoer som holder til i Riftdalen, trives godt i en rekke sodasjøer som er ganske unike. Vannet er så kjemisk rikt på natriumkarbonater at hvis man tar på det, føles det som om man tar på olje, og huden kan bli forbrent. Rundt sodasjøene i Riftdalen kan det bli så varmt at temperaturen stiger til 65 grader celsius. Den sterke lukten av svovel og saltvann stiger opp fra det boblende vannet og henger tungt i den varme luften. De alkaliske sammensetningene og saltet i vannet er så konsentrert at de krystalliseres og danner sprø, hvite skorper og flak i vannkanten.

Det er få skapninger som kan overleve i så etsende vann. Men noen bittesmå skapninger lever faktisk der — mikroskopiske blågrønnalger. Den varme, tropiske solen varmer opp det alkaliske vannet og skaper ideelle forhold for vekst av alger, som finnes i enorme mengder. Konsentrasjonen av alger er så høy at vannet blir farget grønt. Som smaragder på et fint halskjede pryder denne kjeden av sodasjøer  dalene og fjellene som strekker seg langs den store Riftdalen.

Det er bemerkelsesverdig at en sped skapning som flamingoen kan leve i et så barskt miljø. Men flamingoen trives her. De lange og tynne bena tåler det kaustiske vannet, og svømmeføttene hindrer den i å synke ned i det bløte mudderet. Dvergflamingoen er på en enestående måte tilpasset et liv i disse ugjestmilde omgivelsene. Nebbet har noen kamlignende dannelser, lameller, som gjør det mulig å suge inn og sile ut de mikroorganismene som holder til i de fem—seks øverste centimeterne i vannet. Når fuglen beiter, holder den nebbet opp ned med spissen pekende bakover like under vannoverflaten. Tungen arbeider som et stempel som trekker inn vann og presser det ut gjennom lamellene, som siler ut de mikroskopiske organismene.

Fargerik kurtise

Når morgensolen stiger opp over den jadegrønne sjøen, er det som om et enormt sceneteppe går opp. Det strålende lyset åpenbarer en enorm  flokk av flamingoer tett i tett, glødende som flammer av ild på vannflaten. Med halsen strukket rett til værs marsjerer de i grupper som aktører i et skuespill mens de vipper hodet fra side til side.

Etter hvert som de ordnede gruppene av fugler marsjerer forbi hverandre i hver sin retning, reflekteres solstrålene i de flotte fjærene og danner en mosaikk av skarlagenrøde og rosa kontraster. Fuglene hopper opp og ned og danser mens de strekker ut vingene så den dyprøde fargen på vingefjærene blir synlig. De viser stolt fram de strålende fargene mens de løper bortover vannet for å lette, bare for så å lande igjen og gjenta ritualet. De står så tett at den enkelte fuglen ikke kan lette når den selv vil, men må vente til de som står i utkanten av flokken, har begynt å fly. Skrikene og snadringen minner om lyden fra en gåseflokk og lager et øredøvende leven.

Plutselig, i ly av mørket, letter fuglene i samlet flokk og flyr bort. I lange rader eller i V-formasjon flyr de hundrevis av kilometer til de kommer fram til bestemmelsesstedet — en sodasjø hvor de kan hekke, og hvor ungene kan vokse opp. Noe som er bemerkelsesverdig, er at flamingoene i de andre sodasjøene i Riftdalen trekker til samme tid.

Fra stygg til vakker

Flamingoer velger å bygge reirene sine på mudderbanker i sjøer som er isolerte og utilgjengelige. Denne isolasjonen er viktig, siden flamingoene er veldig vare i hekketiden. Hvis foreldrene blir forstyrret, kan de forlate egget og aldri komme tilbake.

På hekkeplassen myldrer det av liv. Med stor entusiasme begynner foreldrene å bygge reir. De bøyer den lange halsen og skuffer opp mudder, fuglelort og noen fjær for å lage en kjegleformet haug som er omkring 40 centimeter høy. På toppen er det en grunn fordypning som beskytter egget mot det alkaliske vannet. Snart begynner utklekkingen av hundretusenvis av fugleunger. Foreldrene flyr til og fra hekkeplassen, travelt opptatt i det slitsomme arbeidet med å mate og stelle de tiggende ungene.

Når fugleungene er blitt så store at de kan gå, forlater plutselig foreldrene dem og flyr til en annen del av sjøen, hvor det er flere blågrønnalger. Her, borte fra de sultne ungene, kan de spise og samle krefter. Den store flokken av fugleunger blir så samlet i en slags barnehage av noen få gjenværende voksne fugler. Under oppsyn av disse omsorgsfulle «barnepasserne» blir de bråkete ungene ledet over saltflakene til de blir gjenforent med foreldrene sine. Forbløffende nok greier foreldrene å kjenne igjen sin egen unge i all denne forvirringen og fortsetter å ta seg av den.

Fugleungene er klossete og ligner ikke mye på sine vakre foreldre. Halsen og bena er korte, nebbet er rett, og fjærene er gråhvite. Etter en stund begynner de korte bena å vokse, halsen blir lengre og krummes, og nebbet begynner å vende nedover og får den spesielle vinkelen som er så unik for flamingoen. Det tar omkring to—tre år før den klossete ungen blir til en vakker flamingo med dyprosa fjær. Den kommer da til å finne seg en make og slutte seg til de store rosa flokkene av flamingoer som på en enestående måte forskjønner sodasjøene i Riftdalen.

Flamingoens eleganse og skjønnhet er et imponerende vitnesbyrd om at det finnes en intelligent Skaper. Det er virkelig en fryd å se denne vakre skapningen i det fri. Det får oss dessuten til å føle enda større takknemlighet og kjærlighet til dens underfulle Skaper, Jehova Gud.

[Bilde på side 17]

Vanlig flamingo

[Bilde på side 17]

Dvergflamingo

[Bilder på side 18]

Fugleungene ligner ikke mye på sine vakre foreldre