Skatter på stranden

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I NICARAGUA

HAR du opplevd å komme over et fascinerende strandskjell som ligger og glitrer i sanden? Du er i så fall ikke den eneste. Folk i alle aldere setter pris på skjell og sneglehus fordi de er så vakre, og fordi det finnes så mange forskjellige typer.

Man kan finne muslingskall og sneglehus på nesten alle strender i hele verden. Men et strandskjell er ikke bare noe som er fint å plukke opp og beundre. Hvert eneste skjell har en gang vært hjemmet til det dyret som bygde det — en mollusk, eller et bløtdyr. Ifølge et forsiktig anslag finnes det over 50 000 nålevende arter bløtdyr.

Alle de skjellene som blir omtalt i denne artikkelen, kan man finne på stillehavskysten i Nicaragua. Mange av dem jeg har i samlingen min, har jeg funnet langs en tre kilometer lang strekning på strendene Poneloya og Las Peñitas. Andre har jeg fått av fiskere. La meg fortelle litt om noen av disse skjellene og om de sjødyrene som laget dem.

De store sneglene

De fleste skjell blir laget av to bløtdyrklasser: snegler (Gastropoda) og muslinger (Bivalvia). Sneglene har hode, og på det sitter det vanligvis tentakler og øyne. Disse bløtdyrene kryper eller åler seg fram på en muskuløs fot. Det latinske navnet, Gastropoda, betyr direkte oversatt «magefotet».

Hvordan puster og spiser sneglene? Mange av de artene som lever i havet, puster gjennom en sifon, et rørformet organ som stikker ut fra hodet. De bruker sifonen til å suge inn vann gjennom gjellene. Noen snegler har et rørformet organ til, en snabel, som brukes til næringsopptak. Mange snegler har også en raspetunge (radula) — et hornaktig bånd forsynt med små, harde tenner. Dette organet fungerer som en rasp som river i stykker føden. Alle  snegler har nervesystem, kretsløpssystem, fordøyelsessystem og forplantningsorganer.

Hvordan vet man at et skjell er blitt laget av en snegl? Et sneglehus består av bare ett skall, og det er vanligvis spiralsnodd. Tornsnegler, tønnesnegler, porselenssnegler, kjeglesnegler og tårnsnegler er noen av de sneglene som lager sneglehus. La oss se nærmere på noen av disse «skattene».

Vekstspurter og boring etter mat

Skallet til tornsnegler (i familien piggsnegler) fra hele verden har gjerne en innviklet form. Jeg har funnet to arter, den vakre rosa og brune Hexaplex regius og den like dekorative Muricanthus radix. Hvordan har de fått de tornete ribbene? Bløtdyret produserer ribbene i de periodene skallet vokser sakte. Mellom ribbene ser man den delen av skallet som er blitt til i vekstspurtene. Boken Shells—Treasures of the Sea forklarer: «Det å produsere mer skall krever så mye energi at mange snegler setter ned stoffskiftet og går inn i en uvirksom periode, slik at mer energi kan brukes til rask vekst av skallet. Vanligvis vil dyret grave seg ned eller gjemme seg på annen måte for å unngå å bli forstyrret av rovdyr. . . . Vekstspurten kan vare i alt fra noen få dager til flere uker, avhengig av hvilken bløtdyrart det er.»

Tornsneglen er selv en fryktinngytende kjøtteter. Noen ganger når jeg har samlet skjell, har jeg lurt på hvorfor det er boret et fint, lite hull i noen av dem. Senere har jeg funnet ut at tornsneglen er et av flere bløtdyr som kan bore et lite hull i skallet til sitt bytte ved hjelp av tennene på raspetungen. Tornsneglen stikker så snabelen inn i hullet og får seg et godt måltid.

Jeg syntes det var interessant å få vite at Bibelen indirekte henviser til piggsnegler. To vanlige arter i Middelhavet, Murex trunculus og Murex brandaris, var kilden til det kostbare fargestoffet purpur, som ble brukt til å farge tøy i bibelsk tid. (Ester 8: 15; Lukas 16: 19) Sneglene har en kjertel som produserer en gulaktig væske som blir mørkfiolett eller purpurrød (rødfiolett) når den blir utsatt for luft og sollys. Hver snegl gir bare ørlite væske, så det er blitt anslått at man trenger nesten 12 000 snegler for å få halvannet gram fargestoff. Det er ikke rart at tyrisk purpur, som fargen var kjent som, var noe som bare de velstående hadde råd til. *

Skjell som smiler

Jeg har også et skjell fra en «smilende» tønnesnegl, Malea ringens, i samlingen min. Man kan finne tønnesnegler over hele verden, for larvene deres kan flyte rundt i flere uker eller måneder før de slår seg ned på havbunnen for å utvikle seg videre. Man kan ikke unngå å legge merke til de vakre, brede ribbene som  går rundt skjellet, og heller ikke dette skjellets særtrekk — den kraftige leppen som er forsynt med små tenner. Man tror at denne leppen beskytter den lekre sneglen inni mot å bli spist av sultne krabber.

Jeg har noen flotte eksemplarer i samlingen min av skjell fra både unge og fullt utvokste Melongena corona, som har en «krone» av pigger. Jeg har også skjell fra en ung trompetsnegl, Cymatium tigrinum, en art som kan bli 15 centimeter lang. Og jeg har en Pleuroploca princeps, som er særlig verdsatt for sin uvanlige oransje farge. Slike store sneglehus som finnes dypt i havet, blir sjelden skylt opp på stranden. Disse prakteksemplarene har jeg fått av mine fiskervenner, som hadde fått dem i garnet eller i hummerteinene. Kjøttet beholdt de til mat, men de vakre sneglehusene var de så snille å gi til meg.

Mindre, men likevel iøynefallende

De dagene tidevannet trekker seg tilbake og etterlater seg et langt bånd av skjell i sanden, kan man finne mange interessante mindre sneglehus på stranden. Det finnes sneglehus fra mange vakre underarter der, for eksempel av porselenssnegler, kjeglesnegler, olivensnegler, boresnegler (både familiene Terebridae og Naticidae), klokkesnegler og tårnsnegler. Fordi det finnes så mange arter verden over, er det noen samlere som spesialiserer seg på å samle skjell fra bare én familie. Bare av  kjeglesneglene finnes det for eksempel over 500 arter!

Noe av det som gjør sneglehusene så flotte, er spiralformen. Klokkesnegler og boresnegler (i familien Terebridae) er spesielt fine eksempler på den formen. Når sneglehuset vokser, følger det et matematisk regelmessig mønster. Etter hvert som det blir større, beholder det derfor grunnformen. Sneglehuset får spiralform fordi det vokser i ytterkanten og snor seg rundt en tenkt akse midt i skallet. Skallet blir dermed et sterkt og solid hus for bløtdyret inni — praktisk og vakkert!

Kamskjell og andre muslinger

Hva med den andre klassen bløtdyr som ble nevnt, muslingene? Muslingskall finnes det også rikelig av på strendene i Nicaragua. Et muslingskall består av to hengslede halvdeler som passer perfekt sammen, og som omgir og beskytter dyret inni. Muslinger har ikke hode, men de har sanseorganer som gjør at de kan merke smak og lukt i vannet. Muslingene får vanligvis næring ved å skille ut organisk materiale fra sjøvannet. Noen har en smal, muskuløs fot som de kan drive seg fram med. Kamskjellet, som også er en musling, kan svømme. Det produserer en jetstrøm ved å slå skallhalvdelene hardt sammen, og på den måten klarer det å skyte seg selv bakover. For å bevege seg framover sprøyter det ut vann bak seg. Men hvordan kan et kamskjell vite når det er fare på ferde? Det har mange små, følsomme blå øyne som sitter i en rad langs kanten av hver skallhalvdel. Ved hjelp av disse kan kamskjellet bli var skyggen av et rovdyr som passerer.

Det produktet av muslingene som blir satt størst pris på, er antagelig perlemor. Skallene består for en stor del av krystallisert kalsiumkarbonat — en komponent i mineralsaltene i sjøvannet. Men den vakre glansen i perlemor kommer fra en spesiell type kalsiumkarbonat, nemlig aragonitt. På innsiden av skallet legger noen bløtdyr fra seg mikroskopisk tynne aragonittkrystaller i et mønster som minner om taksteiner som overlapper hverandre. Disse krystallene bryter og reflekterer lys og gir skallet det betagende regnbueskimmeret. Når det er noe inni skallet som irriterer, for eksempel et sandkorn, er det noen muslingarter som trekker perlemor over det. Det irriterende sandkornet dekkes med lag på lag av perlemor, og til slutt er kornet blitt til en vakker og verdifull perle.

Et unikt trekk hos bløtdyret

Jeg har spart til slutt det som mange mener er det mest spesielle ved bløtdyret — kappen, et organ som er felles for alle bløtdyr. Det er takket være denne høyst spesialiserte delen av dyrets overside at det lages nytt skall. Boken Shells—Treasures of the Sea sier: «Bløtdyret har [kalsiumkarbonat] i oppløst form i blodet og utskiller det gjennom rørlignende porer i kappen, . . . langs den kanten av skallet som vokser.» Bløtdyret utskiller også et protein som får kalsiumet til å krystallisere seg i vann.

I kappen finnes det også pigmentceller som sørger for den store variasjonen av flotte farger og mønstre på disse «skattene» etter hvert som skallene vokser. Bløtdyrforskere er ikke sikre på hvilken funksjon fargene og mønstrene egentlig har. Det ser ikke ut til at de spiller noen viktig rolle for bløtdyrenes evne til å gjenkjenne hverandre. Og disse trekkene kamuflerer ikke alltid dyret ute i naturen. Men den enorme variasjonen i farger, mønstre og form på skjellene fascinerer i hvert fall oss!

Neste gang du går langs en sandstrand og plukker opp et funklende skjell, så tenk litt over dette: Enten det er et vanlig muslingskall eller et vakkert, spiralsnodd sneglehus, er det en skatt du har i hånden — en gang var det hjemmet til en liten skapning som kalles bløtdyr.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 26]

Sneglehus består av bare ett skall, mens muslinger har todelte skall som er hengslet sammen

[Bilde på side 25]

TORNSNEGLEN MURICANTHUS RADIX

[Bilde på side 25]

TORNSNEGLEN HEXAPLEX REGIUS

[Bilde på side 25]

«SMILENDE» TØNNESNEGL

[Bilde på side 26]

PORSELENSSNEGL

[Bilde på side 26]

KJEGLE- SNEGL

[Bilde på side 26]

OLIVENSNEGL

[Bilde på side 26]

BORESNEGL

[Bilde på side 26]

KLOKKESNEGL

[Bilde på side 26]

TÅRNSNEGL

[Bilde på side 26]

POLINICES HELICOIDES

[Bilde på side 26]

PLEUROPLOCA PRINCEPS

[Bilde på side 26]

MELONGENA CORONA

[Bilde på side 26]

TROMPETSNEGL

[Bilde på side 26]

HAVPERLE- MUSLING

[Bilde på side 27]

VENUSMUSLING

[Bilde på side 27]

KAMSKJELL