Trofast under prøvelser i nazitiden

FORTALT AV ANTON LETONJA

Den 12. mars 1938 gikk Hitlers tropper over den østerrikske grensen. Marsjsanger og politiske slagord gjallet ut over eteren. Det gikk en bølge av patriotisme over mitt hjemland, Østerrike.

ETTER at Hitler hadde tatt makten, rådde det stor optimisme blant folk i Østerrike. Mange håpet at hans «tusenårsrike» skulle gjøre slutt på fattigdom og arbeidsledighet. Selv katolske prester som lot seg rive med av den patriotiske glød som nasjonen var grepet av, sa «Heil Hitler!»

Selv om jeg bare var 19 år, lot jeg meg ikke påvirke av Hitlers løfter. Jeg trodde ikke at noen jordisk regjering kunne løse menneskenes problemer.

Jeg lærer Bibelens sannhet å kjenne

Jeg ble født den 19. april 1919 i Donawitz i Østerrike som den yngste av tre søsken. Far var en hardt arbeidende kullgruvearbeider. I 1923 tok han familien med seg til Frankrike, hvor han fikk arbeid i gruvebyen Liévin. Far var skeptisk til religion på grunn av sin politiske overbevisning, men mor var ivrig katolikk. Hun oppdrog oss barn til å tro på Gud, og hun bad sammen med oss hver kveld. Med tiden ble far så sterkt imot religion at han nektet mor å gå i kirken.

I slutten av 1920-årene ble vi kjent med Vinzenz Platajs, en ungdom av jugoslavisk herkomst som vi kalte Vinko. Han hadde kontakt med bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som. Kort tid etter begynte familien vår å få besøk av en av disse. Ettersom mor ikke fikk lov av far å gå i kirken, spurte hun Vinko om det var mulig å tilbe Gud hjemme. Han viste henne Apostlenes gjerninger 17: 24, hvor det står at Gud ’ikke bor i templer som er gjort med hender’, og han forklarte henne at det er riktig å tilbe Ham i et hjem. Det ble hun glad for å høre, og hun begynte derfor å overvære møter som ble holdt hjemme hos bibelstudentene.

Far ville at hun skulle slutte med det tullet, som han kalte det. Han prøvde å hindre oss i å komme sammen med bibelstudentene og forlangte at vi alle skulle gå til messe om søndagen! Mor nektet modig å gå, men far var fast bestemt på at jeg skulle være altergutt. Selv om mor respekterte fars ønsker på dette punktet, fortsatte hun å innprente Bibelens prinsipper i mitt hjerte, og hun tok meg også med på bibelstudentenes møter.

I 1928 ble Vinko og min søster, Josephine — eller Pepi, som vi kalte henne — døpt i vann som symbol på at de hadde innviet seg til Jehova.  Så giftet de seg. Datteren deres, Fini, ble født i Liévin året etter. Tre år senere ble de spurt om de ville begynne i heltidstjenesten i Jugoslavia, hvor Jehovas vitners arbeid var forbudt. Trass i mange vanskeligheter bevarte de sin glede og sin iver i tjenesten for Jehova. Deres fine eksempel gav meg et ønske om også å begynne i heltidstjenesten.

Åndelig vekst

Foreldrene våre var svært forskjellige, og de ble dessverre skilt i 1932. Jeg drog tilbake til Østerrike sammen med mor, mens broren min, Wilhelm (Willi), ble igjen i Frankrike. Etter dette hadde jeg liten kontakt med far. Helt til sin dødsdag hadde far en negativ holdning til oss.

Mor og jeg slo oss ned i Gamlitz, en landsby i Østerrike. Siden det ikke var noen menighet i nærheten, gjennomgikk mor regelmessig bibelske publikasjoner med meg. To ganger i måneden kom heldigvis Eduard Wohinz hjem til oss for å gi oss åndelig oppmuntring, og han kom syklende helt fra Graz — en strekning på nesten 100 kilometer hver vei!

Bror Wohinz ble arrestert i 1938, i begynnelsen av Hitlers terrorvelde. Vi ble sønderknust da vi fikk vite at han var blitt gasset i hjel i et såkalt eutanasi-institutt i Linz. Hans bemerkelsesverdige tro gav oss styrke til å fortsette å tjene Jehova trofast.

1938 — et skjebnesvangert år

Jehovas vitners arbeid var blitt underlagt restriksjoner i Østerrike i 1935. Da Hitlers tropper rykket inn i landet i 1938, ble det svært risikabelt å delta i forkynnelsesarbeidet. Folk i nabolaget visste at mor og jeg var Jehovas vitner, så vi bestemte oss for å ligge lavt i terrenget. Jeg begynte til og med å overnatte i en låve for å gjøre det vanskeligere for nazistene å få tak i meg.

I begynnelsen av 1938 var jeg ferdig med grunnskolen og hadde fått jobb i et bakeri. Men siden jeg nektet å si «Heil Hitler!» og å bli medlem av Hitlerjugend, ble jeg oppsagt der. Jeg var imidlertid mer bestemt enn noen gang på å bli døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Mor og jeg ble døpt den 8. april 1938. Vi og sju andre møttes en natt i en hytte langt inne i skogen. Etter dåpstalen gikk én og én av oss med ti minutters mellomrom ned den smale nedgangen til vaskekjelleren. Der ble vi døpt i en betongkum.

Den 10. april 1938 ble det holdt fingerte valg i forbindelse med at Østerrike ble annektert av Tyskland. Slagordet «Ja til Hitler!» dukket opp på plakater over hele landet. Mor og jeg hadde ikke stemmeplikt, siden vi var statsløse etter vårt lange opphold i Frankrike — noe som senere reddet livet mitt. Franz Ganster, som bodde i Klagenfurt i det sørlige Østerrike, forsynte oss regelmessig med kopier av Vakttårnet. Det var på den måten vi hentet åndelig styrke fra Guds Ord før den annen verdenskrig brøt ut.

Min bror, Willi

Willi, som var fire år eldre enn meg, hadde ikke hatt kontakt med mor og meg siden vi forlot Frankrike over ni år tidligere. Mor hadde riktignok undervist ham i Bibelen da han var yngre, men han var blitt forledet til å tro at Hitlers politiske program var nøkkelen til en strålende framtid. I mai 1940 dømte en fransk  domstol Willi til to års fengsel på grunn av hans illegale virksomhet som nazist. Men han ble snart løslatt da Frankrike ble invadert av tyske tropper. Da sendte han oss et kort fra Paris. Selv om vi var glad for å høre at han var i live, var det et sjokk å få vite hva han var blitt!

Under krigen kunne Willi ofte besøke oss fordi han stod på god fot med SS (Schutz-Staffel, Hitlers elitekorps). Han var blendet av Hitlers militære seirer. Når jeg prøvde å gjøre ham oppmerksom på vårt bibelske håp, sa han nesten alltid: «Sludder! Se på Hitlers lynkrig. Tyskerne kommer snart til å bli verdensherskere!»

En gang Willi var hjemme på perm, i februar 1942, viste jeg ham boken Fiender, utgitt av Jehovas vitner. Til min store overraskelse leste han hele boken i ett strekk. Det begynte å gå opp for ham at Hitlers regime var dømt til å mislykkes. Willi hadde støttet et umenneskelig system, og han bestemte seg for å bøte på den uretten han hadde gjort, med det samme.

Willi tar standpunkt for Bibelens sannhet

Da Willi besøkte oss måneden etter, var han helt forandret. Han sa: «Anton, jeg har valgt feil kurs!»

«Willi,» sa jeg, «den erkjennelsen kommer litt i seneste laget.»

«Nei,» svarte han, «det er ikke for sent! Bibelen sier at du skal gjøre det du kan, mens du lever, og Gud være takk, jeg lever fortsatt!» — Forkynneren 9: 10.

«Og hva har du tenkt å gjøre?» spurte jeg.

«Jeg akter i hvert fall ikke å fortsette å tjene som soldat,» svarte han. «Jeg bryter kontakten med nazistene og ser hva som skjer.»

Han drog straks til Zagreb i Jugoslavia for å besøke Pepi, søsteren vår, én gang til. Etter at han hadde gått på Jehovas vitners møter der en stund, ble han døpt i all hemmelighet. Den bortkomne sønn hadde endelig vendt tilbake! — Lukas 15: 11—24.

For å slippe unna nazistene i Frankrike prøvde Willi å flykte over grensen til Sveits. Men han ble pågrepet av tysk militærpoliti og stilt for krigsrett i Berlin. Den 27. juli 1942 ble han dømt til døden som desertør. Jeg fikk besøke ham i Berlin-Tegel militærfengsel. Jeg ble ført til et lite kammer, og like etter kom Willi, lenket til en vakt. Jeg fikk tårer i øynene da jeg så ham slik. Vi fikk bare 20 minutter til å ta farvel og fikk ikke engang lov til å omfavne hverandre.

Willi så tårene mine og sa: «Anton, hvorfor gråter du? Du burde være glad! Jeg er så takknemlig for at Jehova har hjulpet meg til å finne tilbake til sannheten! Hvis jeg skulle dø for Hitler, ville jeg ikke ha hatt noe håp. Men når jeg dør for Jehova, er jeg sikker på at jeg blir oppreist fra de døde, og at vi skal møtes igjen!»

I sitt avskjedsbrev til oss skrev Willi: «Vår kjære Gud, som jeg tjener, gir meg alt jeg trenger, og vil helt sikkert holde meg oppe til enden, slik at jeg kan holde ut og seire. Jeg gjentar: Vær forvisset om at jeg ikke angrer, og vit at jeg har bevart min trofasthet i Herren!»

Dagen etter, den 2. september 1942, ble Willi henrettet i Brandenburg fengsel, i nærheten av Berlin. Han ble 27 år gammel. Hans eksempel viser at ordene i Filipperne 4: 13 er sanne: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.»

Vinkos trofasthet like til døden

I 1941 marsjerte den tyske hær inn i Jugoslavia, og både Pepi, hennes mann, Vinko, og deres tolv år gamle datter, Fini, måtte vende hjem til Østerrike. På det tidspunktet var de fleste brødrene i Østerrike blitt internert i fengsler eller i konsentrasjonsleirer. De var statsløse — det vil si ikke tyske borgere — og ble derfor satt til å utføre tvangsarbeid på en gård i nærheten av hjemmet vårt i det sørlige Østerrike.

 Senere, den 26. august 1943, ble Vinko arrestert av Gestapo. Da Fini prøvde å si farvel til faren sin, slo politimesteren henne så hun fór veggimellom. Vinko ble ofte forhørt og brutalt slått av Gestapo, og han ble ført til Stadelheim fengsel i München.

Den 6. oktober 1943 ble jeg arrestert på arbeidsplassen min, og jeg ble også sendt til Stadelheim fengsel, hvor Vinko var. Ettersom jeg snakket flytende fransk, ble jeg brukt som tolk for franske krigsfanger. Når jeg var ute i luftegården, fikk jeg anledning til å veksle noen ord med Vinko.

Til slutt ble Vinko dømt til døden. Han ble anklaget for å ha forsynt Jehovas vitner med bibelsk litteratur og for å ha gitt økonomisk hjelp til hustruene til brødre som satt i konsentrasjonsleir. Han ble overført til det fengselet i nærheten av Berlin hvor Willi var blitt henrettet. Der ble han halshogd den 9. oktober 1944.

Det siste møtet Vinko hadde med familien sin, var hjerteskjærende. De fant ham lenket og mishandlet, og det var vanskelig for ham å omfavne dem på grunn av lenkene. Fini var 14 år da hun så faren sin for siste gang. Hun husker fortsatt det siste han sa: «Du må ta deg av mor, Fini!»

Etter farens død ble Fini tatt fra moren og plassert hos en familie som var nazister, og som prøvde å «forbedre» henne. Ofte ble hun brutalt slått. Da russiske tropper rykket inn i Østerrike, skjøt de den tyske familien som hadde behandlet Fini så dårlig. De betraktet familien som beryktede nazister.

Etter krigen fortsatte søsteren min i heltidstjenesten. Sammen med sin andre ektemann, Hans Förster, tjente hun på Jehovas vitners avdelingskontor i Sveits til sin død i 1998. Fini, som bor i Sveits, har fulgt sine foreldres eksempel og er en trofast tjener for den sanne Gud, Jehova.

Endelig fri!

I begynnelsen av 1945 var fengselet vårt i München blant de bygningene som ble bombet. Byen lå i ruiner. Jeg hadde allerede sittet 18 måneder i fengsel da saken min kom opp for retten. Det var bare to uker før 8. mai 1945, den dagen da krigen offisielt endte. I løpet av forhøret ble jeg spurt: «Er du villig til å utføre militærtjeneste?»

«En fange får verken lov til å bære uniform eller å si ’Heil Hitler!’,» svarte jeg. Da jeg ble spurt om jeg var villig til å tjene i den tyske hær, sa jeg: «La meg få se utskrivningspapirene mine, så skal jeg informere dere om min beslutning!»

Noen dager senere var krigen over, og jeg fikk vite at jeg var fri til å dra. Kort tid senere flyttet jeg til Graz, hvor det var blitt opprettet en liten menighet med 35 forkynnere. Nå er det åtte framgangsrike menigheter i Graz-området.

En kjærlig livsledsager

Ikke lenge etter krigen traff jeg Helene Dunst, en ung skolelærer som hadde vært medlem av nazipartiet. Hun hadde mistet all  tiltro til nazismen. Første gang jeg snakket med henne, spurte hun: «Hvordan har det seg at ingen andre enn dere vet at Guds navn er Jehova?»

«Fordi folk flest ikke undersøker Bibelen,» svarte jeg. Så viste jeg henne Guds navn i Bibelen.

«Hvis Bibelen sier at Guds navn er Jehova, må vi jo fortelle det til andre!» utbrøt hun. Helene begynte å forkynne Bibelens sannhet, og året etter ble hun døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova. Vi giftet oss den 5. juni 1948.

Den 1. april 1953 begynte vi som heltidsforkynnere blant Jehovas vitner. Vi ble innbudt til den 31. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som lå i nærheten av South Lansing i staten New York. Der hadde vi den store glede å være sammen med elever fra 64 forskjellige land.

Etter Gilead ble vi sendt tilbake til Østerrike. De første årene bestod vårt oppdrag i å besøke menigheter for å styrke dem åndelig sett. Deretter ble vi innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Luxembourg. Senere ble vi spurt om vi ville flytte til avdelingskontoret i Østerrike, nærmere bestemt i Wien. I 1972 begynte vi å lære oss serbokroatisk for å kunne forkynne for de mange jugoslavene som arbeidet i Wien. Nå er det åtte serbokroatiske menigheter her i Wien, og de består av mennesker fra nesten alle deler av Europa.

Den 27. august 2001 sovnet Helene inn. Hun var en trofast og verdifull hjelper og livsledsager gjennom hele vårt 53 år lange lykkelige ekteskap. Nå er oppstandelseshåpet enda mer virkelig for meg.

Tilfreds i Guds kjærlighet

Til tross for de tragediene jeg har opplevd, er jeg tilfreds i mitt arbeid her på avdelingskontoret i Østerrike. I den senere tid har jeg hatt det privilegium å få fortelle om mine personlige opplevelser i forbindelse med utstillingen «Naziregimets glemte ofre». Siden 1997 er denne utstillingen blitt vist i 70 østerrikske byer og tettsteder, og overlevende øyenvitner fra nazistenes fengsler og konsentrasjonsleirer har dermed kunnet fortelle om den tro og det mot som sanne kristne viste da de ble forfulgt av nazistene.

Jeg ser det som et privilegium at jeg har kjent slike trofaste mennesker personlig. Deres imponerende eksempel understreker sannheten i Romerne 8: 38, 39: «Verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.»

[Bilde på side 17]

Familien vår i 1930 (fra venstre): jeg, Pepi, far, Willi, mor og Vinko

[Bilde på side 18]

Broren min, Willi, kort tid før han ble henrettet

[Bilde på side 19]

Både Vinko og jeg satt en tid i Stadelheim fengsel i München

[Bilde på side 19]

Pepi og Vinkos datter, Fini, ble plassert hos en brutal nazistisk familie; hun er fortsatt trofast

[Bilde på side 20]

Helene var en trofast livsledsager i vårt 53 år lange ekteskap

[Bilde på side 20]

På utstillingen «Naziregimets glemte ofre»