Den store vandringen

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

DUNDRINGEN av en million klover gir gjenlyd i bakken. Den bølgende flokken av dyr trenger seg framover og virvler opp en sky av rødt støv. De galopperer på spinkle ben og beveger seg gjennom det kuperte landskapet med daler og åser, krysser åpne gressletter og passerer elver og vassdrag. De vandrer framover og etterlater seg brede stier hvor gresset er gnagd helt ned til roten. Den enorme flokken av brølende dyr i konstant bevegelse — gnuenes store vandring — er et av dyreverdenens mest imponerende syn.

En Edens hage i Afrika

Serengeti er et uoppdyrket landområde. Det ligger i Tanzania og Kenya som en enorm, bølgende gresslette og strekker seg over et område på omkring 30 000 kvadratkilometer. Bakken er dekket av fruktbar, vulkansk jord, som gir ideelle vekstforhold for det frodige gresset, som ligger som et teppe. Det finnes områder med akasietrær og savanner med tornebusker med bladverk som forsyner  beitende elefantfamilier med mat. Flokker av sjiraffer beveger seg grasiøst bortover savannen med lange, sakte skritt.

I noen områder reiser det seg knauser av granitt som er slipt glatte av vær og vind, og som er populære utkikksplasser for løver og leoparder. I de strie elvene som snor seg gjennom landskapet, er det fullt av flodhester og krokodiller. På de åpne slettene gresser flokker av gnuer, kuantiloper, halvmåneantiloper og mange andre typer antiloper. Tørste sebraer samler seg rundt vannhullene og stiller seg slik at de minner om kjeder med hvite og svarte perler. Gaseller og impalaer hopper med lekende letthet bortover slettene i høye sprang. Store flokker av afrikabøfler beiter på sletten i ro og mak. De er utstyrt med store, krumme horn og en muskuløs kropp, og med sin brede mule rykker de opp gresstuer.

Grupper av løver er noe man ofte kan se i Serengeti. Om dagen, når det er varmt, ligger de og døser i skyggen under trær og busker og venter på den svale kveldsluften, så de kan jakte. De flekkete leopardene er nesten usynlige der de ligger henslengt, godt kamuflert, på de øverste grenene i trærne. Geparden liker de åpne gresslettene, som egner seg godt til dens lynraske sprintløp. Dens slanke kropp blir utydelig når den sprinter bortover slettene på jakt etter sitt bytte.

Økosystemet i Serengeti er et paradislignende habitat for et dyreliv som er et vakkert skue. Men det er de enorme flokkene med gnuer som er et av de største undere i dyreverdenen.

Slettelandskapets klovn

Anslagsvis en og en halv million gnuer streifer omkring i Serengeti. De har et pussig utseende med det lange hodet og de blanke øynene, som sitter langt fra hverandre, høyt oppe på hodet. Gnuens horn, som ligner på hornene på en ku, er bøyd nedover og ut til sidene, oppover og innover. Ryggen skråner ned mot bakkroppen, som virker svak og ikke ser ut til å ha de rette proporsjoner i forhold til dyrets sterke skuldrer og nakke. Tynne, spinkle ben bærer vekten av gnuens tunge kropp. Med et langt, gråhvitt skjegg under haken, en mørk man på nakken og en hale som på en hest ligner gnuen en kombinasjon av flere forskjellige dyr.

Gnuens krumspring er ofte klovnaktige og underholdende. Når gnuene er samlet i store flokker, lager  de en brølende lyd som høres ut som et kor av mange tusen frosker. De står på den åpne sletten og stirrer forvirret og overrasket på verden omkring seg.

Nå og da kan man se en hanngnu springe bortover sletten, reise seg på bakbena og danse sidelengs. Det hender også at den løper rundt i ring, kaster på hodet, skyter rygg og hopper opp og ned med stive ben mens den virvler opp en sky av støv. Det hele kan virke nokså komisk. Noen sier at den gjør dette for å imponere hunnene eller for å advare andre hanner ved å demonstrere sin styrke. Men noen ganger virker det som om den bare leker seg.

Født inn i en fiendtlig verden

Når det rette tidspunkt er inne, føder gnuene sine kalver. De har en unik evne til å synkronisere fødselstidspunktet, slik at 80—90 prosent av kalvene blir født i løpet av en treukersperiode. I løpet av denne tiden øker flokken med tusenvis av gnukalver. Moren må raskt knytte bånd til kalven sin, for hvis flokken blir skremt på flukt, kan moren og kalven fort komme bort fra hverandre, og kalven har liten mulighet til å overleve på egen hånd.

Kalvene blir født inn i en fiendtlig verden med rovdyr som stadig ligger på lur. Hunngnuene venter til det ikke er noen tegn til fare før de føder. Men hvis de blir overrasket av et rovdyr, har de den utrolige evnen at de kan avbryte fødselen og løpe bort. Senere, når faren er over, fullfører de så fødselen.

Det virker som om kalven har en medfødt sans for fare, for den er på bena noen få minutter etter fødselen. Etter en uke greier kalven å galoppere bortover sletten i en fart av 50 kilometer i timen.

På tide å dra

Gnuene vandrer i store flokker gjennom Serengeti. Hovedårsaken til denne massevandringen er regnet. Nedbøren er styrt av værmønstre som beveger seg i årlige sykluser. Gjennom hele året regner det vanligvis et eller annet sted innenfor grensene til denne vidstrakte savannen.

Gnuene trenger vann hver dag og må hele tiden ha gress å spise. Så lenge det er tilgang på mat og vann blir de værende der de er. Men når tørkeperioden begynner, visner gresset på slettene, og vannkildene forsvinner. Flokkene med gnuer kan ikke  vente på at regnet skal komme til dem. De må selv oppsøke regnet.

Der hvor regnet faller, forvandles de tørre slettene raskt. I løpet av noen få dager presser grønne skudd seg opp gjennom jorden, og plutselig er det fullt av grønt gress. Disse skjøre bladene er fulle av næring og fuktighet, og for gnuene er de en delikatesse.

Disse skapningene har en egen evne til å oppdage nedbør, selv på lang avstand. Det er ingen som er helt sikker på hvordan gnuene kan vite at det regner et annet sted i Serengeti — om det er det at de kan se voksende tordenskyer tårne seg opp i det fjerne, eller om det er det at de kan lukte fuktigheten i den tørre luften. Uansett hvordan det forholder seg, må de forflytte seg for å overleve. Og forflytte seg gjør de!

En farefull ferd

Starten på vandringen begynner gradvis. Gnuer er flokkdyr, så når ett dyr begynner å vandre i en bestemt retning, slutter andre dyr i nærheten å beite og prøver å følge etter. Snart legger hele flokken ut på en dramatisk vandring. Drevet av sult og tørst beveger de seg framover. Noen ganger løper de. Andre ganger trasker de sakte av gårde etter hverandre i lange rader og lager dype spor i den støvete jorden.

Reisen er full av farer. Rovdyr følger etter de enorme flokkene av gnuer og holder øye med om et dyr går langsomt, halter eller er sykt. Etter hvert som gnuene beveger seg framover, kommer de inn i territorier til grupper av løver, som ligger på lur. De store kattedyrene gjemmer seg i det høye gresset og stormer inn i flokken med beitende dyr, som dermed sprer seg i panikk. Leoparder, geparder, villhunder og hyener griper enhver sjanse til å nedlegge dyr som ikke greier å holde følge med resten av flokken, eller som kommer bort fra den. Når et dyr blir drept, kommer gribbene. De skriker til hverandre, slåss om restene og etterlater ingenting, bortsett fra et skjelett, som blekner i den varme afrikanske solen.

Strie elver utgjør formidable hindringer som flokken må overvinne. Å krysse en elv er svært dramatisk. Tusener av dyr hopper ned i vannet fra høye leirskrenter. De fleste kommer trygt over på den andre siden. Andre blir tatt av strømmen eller av krokodiller, som venter rett under vannflaten. Denne farefulle ferden blir foretatt hvert år. Når den er fullført, har gnuene tilbakelagt en strekning på omkring 3000 kilometer.

Mennesket — den største trusselen

I flere tusen år hadde menneskene ingen innvirkning på gnuenes vandring. I dag er mennesket den største trusselen mot dette imponerende skue. I de siste tiårene har myndighetene i Tanzania og Kenya bestrebet seg på å beskytte dyrene i Serengeti. Men selv om vandringen til gnuene stort sett foregår innenfor nasjonalparkenes beskyttende grenser, blir tusenvis av dyr fanget og drept på ulovlig vis av krypskyttere. De er utstyrt med feller, giftpiler og skytevåpen, og de jakter på dyrene for å skaffe kjøtt og jakttrofeer til ivrige kjøpere. Et stort antall viltvoktere patruljerer de vernede områdene, men Serengetisletten er så stor at det er umulig å beskytte den fullstendig. Etter hvert som befolkningen vokser, øker presset for å komme inn på disse fruktbare gresslettene. Det å få satt til side store landområder med tanke på dyrelivet er en kontroversiell sak som stadig blir diskutert.

En gang streifet flere millioner bisoner omkring på præriene i Nord-Amerika. Nå er de borte. Noen frykter at de siste store flokkene med gnuer i Øst-Afrika skal komme til å lide samme skjebne. Det ville være trist hvis vi skulle bli vitne til at et slikt ærefryktinngytende naturens under skulle forsvinne. Vi ser fram til den dag da mennesker og dyr skal leve i fullkommen likevekt og harmoni under Guds rettferdige styre. (Jesaja 11: 6—9) I mellomtiden vil vi fortsatt bli overveldet av et av dyreverdenens mest imponerende syn — gnuenes store vandring.

[Bilde på side 18]

Gnuene må krysse strie elver