En gyllen frukt med en fargerik fortid

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ FIJI

ÅRET er 1789. Den sju meter lange, åpne båten er bitte liten på det veldige havet og fylt til trengsel av menn. De er svake, sultne og fullstendig utmattet. I flere dager har de lenset båten og kjempet mot voldsomme bølger og sterke vinder. Foran seg har de over 5000 kilometer med uutforsket hav, fullt av farlige korallrev. Det er knapt med mat — hver mann får en rasjon på bare 30 gram brød (skipskjeks) og litt vann pr. dag. Mulighetene for å overleve ser virkelig dårlige ut.

I løpet av bare litt over en uke er disse mennene blitt offer for mytteri på havet, de er blitt satt ut i en åpen båt som driver for vær og vind, og én mann er blitt drept av innfødte i et angrep. De har også vært ute for voldsomt tordenvær, og innfødte fra de øyene som da ble  kalt Kannibaløyene, har kommet etter dem i kanoer og jaget dem.

Hva var det som hadde fått disse mennene til å dra så langt bort fra hjemlandet England, med velordnede lunder og hager, til en så avsidesliggende og farlig del av det sørlige Stillehavet? De var på jakt etter det enestående brødfrukttreet. La oss se nærmere på den viktige rollen dette vakre treet og dets næringsrike frukt spilte i denne historien, og hvilken rolle det har spilt i enda eldre, heltemodige oppdagelsesreiser.

Du har kanskje skjønt at mennene om bord i båten er de som overlevde det beryktede mytteriet på «Bounty». Under kaptein William Bligh seilte det britiske skipet «Bounty», som var på 215 tonn, ut fra England med kurs for Tahiti. Når båten kom fram, skulle Bligh sørge for å få om bord en gruppe uvanlige «passasjerer» — nesten tusen skudd av brødfrukttreet. Disse planteskuddene kunne ha finansiert hele ferden. Når de først var blitt plantet på sitt nye hjemsted, de britiske koloniene i Karibia, ville de produsere næringsrik, gyllen frukt.

Dette prosjektet var blitt satt i gang på  grunnlag av sir Joseph Banks’ råd til den britiske regjering. Regjeringen var på utkikk etter en ny næringskilde som kunne dyrkes for å fø slavene på sukkerplantasjene. Banks, som da arbeidet som rådgiver ved den botaniske hagen Kew Gardens ved London, hadde vært med kaptein James Cook som botaniker på Cooks tidligere oppdagelsesreise i Stillehavet. * Både Banks og Cook hadde forutsett at brødfrukttreet kom til å få stor nytteverdi.

Banks ble ikke selv med Bligh, men han utarbeidet en plan for hvordan plantene skulle stelles om bord under den lange sjøreisen, og han var særlig nøye med at de måtte få ferskvann. Noen forfattere mener at det at plantene ble overøst med oppmerksomhet og vann — på bekostning av mannskapet — kan ha bidratt til å drive det allerede misfornøyde mannskapet til mytteri. Tidlig om morgenen den 28. april 1789 utenfor kysten av Tonga ble Bligh og 18 av hans lojale menn truet med huggert og satt ut i en båt. Mytteristene kastet sannsynligvis med skadefryd «brødfruktpassasjerene» over bord og lot dem få en våt grav.

Men Bligh lot seg ikke skremme så lett. Han la ut på det som er blitt omtalt som «den mest berømte sjøreisen i åpen båt som det finnes opptegnelser fra». I sju anstrengende uker seilte han over 5800 kilometer med denne lille båten nordvestover mellom de øyene som i dag heter Fiji, oppover østkysten av Ny-Holland (Australia) og kom i sikkerhet på øya Timor.

Da Bligh kom tilbake til England, fikk han kommando over to skip til og drog tilbake til Tahiti for å hente brødfrukttrær. Denne gangen,  i 1792, lyktes han med å transportere cirka 700 «passasjerer», plantet i potter, til øyene Saint Vincent og Jamaica i Vestindia. Den dag i dag trives brødfrukttrærne der, og de produserer sine gylne frukter under en krone av grønne blad.

Blighs sjøreise er virkelig en utrolig beretning om overlevelse og oppdagelse, men den er bare et nyere kapittel i brødfruktens historie. For flere tusen år siden hadde sjømenn med seg brødfrukttrær på sine store oppdagelsesreiser, så brødfrukttreet ville nok ha hatt spennende historier å fortelle hvis det kunne snakke!

Brødfrukttreets tidlige sjøreiser

Arkeologer mener at det har vært flere bølger av folkevandring i det vestlige Stillehavet, og at de siste begynte cirka 1500 fvt. * Lapita-folket drog av sted i store kanoer med dobbelt skrog fra Sørøst-Asia og gjennom det som i dag heter Indonesia, Ny-Guinea, Ny-Caledonia, Vanuatu og Fiji, og videre ut i den midtre delen av Stillehavet. Disse reisene innebar utrolige navigasjonsprestasjoner — noen ganger seilte de flere hundre kilometer ute på åpent hav mellom øyene.

Deres havgående kanoer med dobbelt skrog kunne i tillegg til å frakte mange mennesker også frakte husdyr, matforsyninger og mange forskjellige frø, stiklinger og potteplanter. Etter hvert som disse folkene spredte seg i stillehavsområdet, oppdaget de og bosatte de seg på de øyene som hører til Melanesia, Polynesia og Mikronesia i nord og New Zealand i sør. De spredte seg som tidevannets bølger og nådde med tiden helt bort til Påskeøya og Hawaii. * Uansett hvor de reiste, hadde de med seg det viktige, hardføre brødfrukttreet.

En anvendelig og næringsrik frukt

På Fiji i dag, som på mange andre steder i verden, blir brødfrukten satt stor pris på som næringsrik og billig mat. Noen av trærne er hardføre og bærer frukt så ofte som tre ganger i året i opptil 50 år, også når været ikke er ideelt. Frukten har en brødlignende konsistens, og de mange artene smaker forskjellig. Smaken blir vanligvis beskrevet som noe midt imellom brød og potet. Frukten kan kokes, dampes, ovnsbakes eller stekes, og den blir ofte brukt til desserter. Den kan tørkes og males til mel som kan brukes i matlaging, og når fruktkjøttet tas ut og gjæres, holder det seg i mange år.

Bladene kan brukes til å pakke inn mat, for eksempel fisk og kylling, for å holde på fuktigheten og smaken under tilberedningen. Når skallene er fjernet, kan frøene også spises, og de smaker som nøtter. Av og til bruker barn sevjen som tyggegummi. Dette treet og dets frukt har virkelig mange bruksmåter. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor noen av øyboerne på stillehavsøyene har et spesielt forhold til brødfrukttreet.

Ledua, som bor på Fiji, sier at brødfrukten framkaller både hyggelige og mindre hyggelige barndomsminner. Familien hennes hadde fem store brødfrukttrær. Det var Leduas oppgave å rake løv på gårdsplassen, noe hun ikke kunne fordra. På den annen side plukket hun og søsknene ofte frukt etter skoletid og gikk fra dør til dør og solgte så mange som mulig. Foreldrene brukte så inntektene til ting de trengte når de skulle overvære kristne stevner, for eksempel mat, bussbilletter eller nye sko.

Kanskje du har besøkt et av de mange stedene i verden som er vert for denne bereiste «passasjeren» med det staselige navnet Artocarpus altilis. Det er ikke sikkert at du fra før av har tenkt på denne flotte delen av skaperverket som en skatt eller som noe verdifullt eller vakkert. Men mange av dem som bor i stillehavsområdet, opplever at brødfrukt får dem til å tenke på store oppdagelsesreiser og prestasjoner til sjøs, på lapitakulturen og dens bærere og på kaptein Bligh.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 25]

Et gavmildt tre

Et fullvoksent brødfrukttre er et flott, eviggrønt tre. Det har sin opprinnelse i skogene i Malaysia. Det tilhører morbærfamilien og er beslektet med fikentreet, morbærtreet og jakktreet. Brødfrukttreet kan bli tolv meter høyt, og det sender ut rotskudd som kan skjæres av og plantes. Treet produserer hannblomster og hunnblomster i atskilte klynger. Disse blomstene, som i naturen er avhengige av små, fruktetende flaggermus for å bli bestøvet og for at frøene skal spres, utvikler seg til runde eller ovale frukter. Fruktene blir omtrent så store som små meloner, og de er grønne utenpå og kremfargede eller gylne inni.

Brødfrukttreet har også veldig store, blanke, mørkegrønne blad, som gir kjærkommen skygge i den varme tropesolen. Det myke, lette trevirket brukes til å snekre møbler og lage kanoer, og den innerste delen av barken blir noen ganger brukt til å lage et slags tøy, som i Stillehavet er kjent som tapa. Den melkeaktige sevjen brukes til impregnering, og noen steder er melkesaften blitt brukt som «gips» på benbrudd og også som klister for å fange fugler.

[Bilde på side 24]

Maleri som skildrer mytteriet på «Bounty», av Robert Dodd

[Rettigheter]

National Library of Australia, Canberra, Australia/Bridgeman Art Library

[Bilde på side 26]

Brødfrukt kan tilberedes på mange forskjellige måter