Den ensomme «ladyen» ved Bosporos

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I TYRKIA

SOM en mor som står i døråpningen til huset sitt og venter på at hennes kjære skal komme hjem, har Piketårnet stått ensomt og forlatt i hundrevis av år der hvor Bosporosstredet og Marmarahavet møtes. (Se kartet.) Hvirvelstrømmene og bølgekammene som slår mot den lille klippeøya tårnet står på, fortoner seg som blondekanten nederst på en kvinnes skjørt. Fra sin gunstige posisjon her har denne «ladyen» vært et stille vitne til historiens gang.

I århundrenes løp har hun betraktet synkende skip, plyndrende hærer i blodige konflikter og fyrstelige personers løssluppenhet. Ja, når Istanbul blir nevnt, er det første mange tenker på, Piketårnet, som de oppfatter som et symbol på denne gamle byen.

Tårnet vekker minner og assosiasjoner hos mange mennesker. Hver kveld når solen går ned, er det alltid noen på den asiatiske siden som ser ut over vannet mot Piketårnet, hvor Istanbul framtrer i silhuett i bakgrunnen. En gammel mann står kanskje og tenker tilbake på hendelser i sitt liv, mens en ung mann står og drømmer om hvordan framtiden vil bli. En kvinne som har mistet sine kjære, tenker kanskje at tårnet ser like ensomt ut som hun føler seg. Den tyrkiske poeten Sunay Akın, som i sin diktning ofte nevner tårnet, sa  en gang: «Den dårligste utsikten over Istanbul har man fra Piketårnet, for der ser man ikke hvor vakkert tårnet tar seg ut.»

Det er ikke lett å nøste opp tårnets historie. Jo mer man fordyper seg i denne «ladyens» fortid, jo mer virker den innhyllet i sagn og legender.

Øyas tidlige historie

De eldste fakta man har om stedet, gjelder ikke tårnet, men den lille klippeøya det er bygd på. I 411 fvt., under krigene mellom Aten og Sparta, tok Bysants (nå Istanbul) parti for spartanerne. Dermed kom den europeiske siden av Bosporos til å tilhøre Sparta, og den asiatiske siden til å tilhøre Aten. Med tiden led Sparta nederlag for Aten, men til å begynne med fikk dette bare begrenset innvirkning på forholdene i Bysants, ettersom Aten nøyde seg med å ta kontroll over Bosporosstredet og høste fordel av de skattene som ble pålagt skip som seilte gjennom det. Man mener at den atenske generalen og politikeren Alkibiades bygde et skattekontor på øya. Men det finnes ingen vitnesbyrd om at det eksisterte et tårn der på den tiden.

Noen år senere kom selve Bysants under atensk herredømme. Aten, som fryktet trusler fra Makedonias konge, Filip II, sendte 40 galeier for å styrke sin stilling i Bysants. Galeiflåtens leder, admiral Hares, hadde med seg sin kone, men hun ble senere syk og døde i Khrysopolis (Üsküdar). Hares bygde et alter for henne, og ifølge legenden ble det reist på den lille klippeøya hvor Piketårnet senere ble bygd.

Tårnets historie

En bok om tårnet (The Book of the Maiden’s Tower) sier at første gang det ble bygd noe som lignet et tårn, på disse klippene, var i regjeringstiden til Manuel I Komnenos (1143—80), da det ble bygd en liten festningslignende bygning utstyrt med kanoner.

Etter at Bysants (også kjent som Konstantinopel) ble inntatt av osmanene (tyrkerne) i 1453, ble den lille festningen bevart, og den ble fortsatt brukt til militære formål. Senere ble det også bygd et fyrtårn i tre, og det vendte ut mot Marmarahavet. Etter at byen var blitt inntatt, var det vitne til at enda flere sider av menneskehetens historiebok ble skrevet med blod. Skip i Bosporosstredet møttes i sjøslag — lastebåter lastet med krutt og alle slags brennbare stoffer deltok også — og soldater brukte sverdet mot hverandre.

I årenes løp ble tårnet påført skader som følge av jordskjelv og brann, og i 1720 ble det praktisk talt fullstendig ødelagt av brann. Damat Ibrahim Pasha gjenoppbygde det i stein, og øverst laget han en paviljong med mange vinduer og med blytak. I 1829 ble tårnet brukt som karantenestasjon  under et kolerautbrudd. Noen få år senere, i 1832, mens den osmanske sultanen Mahmut II regjerte, ble de siste større renoveringsarbeidene utført. I 1857 overtok fyrvesenet tårnet, og et fransk selskap fikk i oppdrag å omdanne det til et funksjonelt fyrtårn, som ble helautomatisk i 1920. Tårnet tjente som fyrtårn i nesten hundre år.

I den osmanske perioden var tårnet hovedsakelig i bruk som fyrtårn. Det lyste opp og viste vei om natten, men det ble også brukt om dagen hvis det var tåke. I uvær kunne man fortøye småbåter ved tårnet for å unngå at de ble ført bort av bølgene. Ved offisielle feiringer ble det avfyrt kanonskudd fra tårnet.

Fra tid til annen brukte de osmanske myndighetene også tårnet på en annen måte. For embetsmenn som ble forvist eller skulle henrettes, ble tårnet en mellomstasjon hvor de ble holdt i forvaring før de enten fortsatte sin reise til et fjernt sted eller ble sendt i døden.

Tårnet får stadig nye funksjoner

Etter 1923 ble tårnet ikke lenger brukt av myndighetene, men tjente bare som fyrtårn. I de vanskelige årene under den annen verdenskrig ble det reparert og den indre konstruksjonen forsterket med betong. Etter 1965, da tårnet kom til å tilhøre marinen, ble det en tid brukt som et militært kommunikasjonssenter. I siste halvdel av 1900-tallet økte den internasjonale skipstrafikken gjennom Bosporosstredet kraftig; skipene ble både flere og større. De store skipenes ankomst betydde slutten på Piketårnets ensomhet. Etter 1983 ble tårnet brukt av de tyrkiske sjøfartsmyndighetene som et sentralt sted hvorfra de kunne kontrollere trafikken gjennom stredet.

Året 1989 hadde bare så vidt begynt da «ladyen» ved Bosporos igjen tiltrakk seg oppmerksomhet, denne gangen som følge av en nyhetsmelding. «Piketårnet forgiftet» lød overskriften i en melding hvor det ble hevdet at det ble oppbevart cyanid i tårnet. Den dødelige giften, som ble brukt for å bekjempe skadedyr på skipsverft, og som tidligere var blitt oppbevart på et nylig ødelagt sted i dokkene, ble nå lagret i tårnet «fordi det ikke var noe annet sted å gjøre av den». Slik gikk det til at den ensomme «ladyen» ved Bosporos ble forgiftet. Ifølge meldingen var dette svært alvorlig, for en eventuell gasseksplosjon på grunn av cyaniden ville ha fått katastrofale følger for Istanbul. Etter åtte måneder hvor saken fikk stor oppmerksomhet i avisene og fjernsynet, ble den omsider løst da beholderne med cyanid ble flyttet til et annet sted.

Det kom neppe som noen overraskelse da en gruppe unge poeter i mai 1992 drog ut til Piketårnet og med støtte fra borgermesteren kunngjorde at de ville at tårnet, som praktisk talt var forlatt, skulle gjøres til et kultursenter. Det hadde jo i hundrevis av år vært en inspirasjonskilde for utallige poeter og forfattere. I en kort periode ble det holdt kunstutstillinger, fotoutstillinger og en rekke konserter i tårnet. I den perioden ble det utropt til en «poesiens republikk».

Piketårnet i dag

I 1999 ble det foretatt omfattende utbedringsarbeider på tårnet med tanke på å åpne det for et større publikum. Siden ble det opplyst at det året etter skulle få restaurant, åpnes som kultursenter og gjøres til en turistattraksjon. I dag har besøkende adgang til en restaurant, en kafé og bar, en utsiktsplattform og en suvenirbutikk. Små båter frakter folk dit fra forskjellige stoppesteder rundt omkring i Istanbul.

Det er riktignok mange som ikke synes om denne ombyggingen, som er foretatt av kommersielle årsaker. Men Piketårnet har mistet lite — om overhodet noe — av sin sjarm. Hvis du noen gang kommer til Istanbul, bør du besøke dette tårnet. Du vil kanskje like å sitte på den asiatiske siden av Istanbul, i en av de mange hagene med tehus, hvor du mens du nipper til teen, kan nyte den enestående utsikten over Bosporos og Piketårnet. Da kan du kanskje minnes litt av den lange historien til denne prektige «ladyen» ved Bosporos.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

TYRKIA

ISTANBUL

MARMARAHAVET

Bosporosstredet

SVARTEHAVET

[Bilde på side 25]

Litografi fra 1800-tallet

[Bilde på side 26]

Restaurant

[Bilde på side 26]

Utsiktsplattform