Imponerende sanser i dyreverdenen

MUSEN føler seg trygg der den piler omkring i mørket på leting etter føde. Den regner ikke med gruveslangens evne til å «se» varme som stråler ut fra en varmblodig kropp — en skjebnesvanger feilbedømmelse. En flyndre ligger fullstendig skjult under et lag av sand i et haibasseng der en sulten hai glir langsomt gjennom vannet i dens retning. Haien kan ikke se flyndren; likevel stopper den plutselig opp, borer snuten ned i sanden og sluker sitt bytte.

Ja, gruveslangen og haien er eksempler på dyr som har spesialiserte sanser som menneskene ikke har. På den annen side har mange skapninger sanser som ligner på våre, men som er skarpere eller har en annen spennvidde. Øynene er et godt eksempel på det.

Øyne som ser en annen verden

Det fargespektret som våre øyne oppfatter, utgjør bare en liten brøkdel av det elektromagnetiske spektret. Vi kan for eksempel ikke se infrarød stråling, som har større bølgelengde enn rødt lys. Gruveslanger har imidlertid to små organer, eller groper, mellom øynene og neseborene som registrerer infrarød stråling. * Derfor kan de selv i stummende mørke sette inn et treffsikkert hogg mot et varmblodig byttedyr.

Utenfor den fiolette enden av det synlige spektret finnes ultrafiolett lys. Selv om våre øyne ikke oppfanger det ultrafiolette lyset, er det synlig for mange skapninger, deriblant fugler og insekter. For eksempel kan bier orientere seg i forhold til solen — selv på en delvis overskyet dag når solen er skjult — ved å ta utgangspunkt i en flekk blå himmel og betrakte det mønsteret som blir dannet av polarisert ultrafiolett lys. Mange blomsterplanter har mønstre som bare er synlige i det ultrafiolette området, og noen blomster har til og med en «nektarmarkør» — et punkt som reflekterer det ultrafiolette lyset på en annerledes måte enn resten av blomsten — for å lede insekter til nektaren. Visse frukter og frø tiltrekker seg fuglers oppmerksomhet på lignende vis.

Fordi fuglene oppfatter ultrafiolett lys, og fordi dette lyset gir fjærdrakten deres ekstra stråleglans, ser de antagelig mer fargerike ut for hverandre enn for oss. De har «et så godt fargesyn at vi ikke kan forestille oss det,» sa en ornitolog. Evnen til å oppfatte ultrafiolett lys kan også hjelpe visse hauker og falker til å finne markmus. Hvordan? Bladet BioScience sier at hannene hos markmusene «utskiller urin og ekskrementer som inneholder kjemiske stoffer som absorberer ultrafiolett lys, og de markerer tråkkene sine med urin». Fuglene kan derfor «se hvilke områder som har stor tetthet av  markmus», og konsentrere seg om disse områdene.

Hvorfor ser fuglene så godt?

Fuglenes syn er et underverk. En bok om fuglene i Bibelen sier: «Hovedårsaken er at det billeddannende vevet i øyets indre har flere synsceller enn øyet hos andre skapninger. Antallet synsceller er avgjørende for øyets evne til å se små gjenstander på langt hold. Mens netthinnen i et menneskeøye har omkring 200 000 synsceller pr. kvadratmillimeter, har de fleste fugler tre ganger så mange, og hauker, gribber og ørner har en million eller flere pr. kvadratmillimeter.» (All the Birds of the Bible) Noen fugler har dessuten det ekstra fortrinn at de har to punkter for skarpt syn, foveae centralis, i hvert øye, noe som gir dem en fremragende evne til å bedømme avstand og hastighet. Fugler som fanger flygende insekter, er utstyrt på lignende måte.

Fuglene har også en uvanlig myk linse som muliggjør rask fokusering. Tenk deg hvor farlig livet i luften ville være — særlig i områder med skog og kratt — hvis alt var tåkete. Ja, hvilken visdom kommer ikke til uttrykk i utformingen av fugleøyet! *

Den elektriske sansen

Beskrivelsen ovenfor av den skjulte flyndren og haien refererer seg til noe som faktisk fant sted under en vitenskapelig undersøkelse av haier. Forskerne ville gjerne vite om haier og rokker kan føle de svært svake elektriske feltene som utgår fra levende fisker. * For å finne svaret gjemte de elektroder i sandbunnen i haibassenget og satte på egnet spenning. Resultatet? Så snart haien kom i nærheten av elektrodene, gikk den heftig til angrep på dem.

Haier har såkalt passiv elektroresepsjon; de føler elektriske felter akkurat som øret passivt hører lyder. Men elektriske fisker har aktiv elektroresepsjon. I likhet med en flaggermus som sender ut et akustisk signal og tolker ekkoet, sender disse fiskene ut elektriske bølger eller pulser, avhengig av arten, og så bruker de spesielle reseptorer for å registrere eventuelle forstyrrelser som har oppstått i disse feltene. * På den måten kan elektriske fisker oppdage hindringer, mulige byttedyr eller til og med en make.

Et innebygd kompass

Tenk deg hvordan livet ville ha vært hvis kroppen din hadde hatt et innebygd kompass. Da ville du aldri ha risikert å gå deg bort. I kroppen til en rekke skapninger, deriblant honningbier og ørreter, har forskerne funnet mikroskopiske krystaller av magnetitt, eller magnetjernstein, et naturlig forekommende magnetisk stoff. De cellene som inneholder disse krystallene, er forbundet med nervesystemet. Derfor har både bier og ørreter vist at de kan registrere magnetiske felter. Ja, biene drar nytte av jordens magnetfelt når de lager vokskaker, og når de navigerer.

Noen forskere har også oppdaget magnetitt i en bakterieart som lever i slammet på havbunnen. Når slammet blir rørt opp, sørger den virkningen jordens magnetfelt har på magnetitten, for å lede bakterien trygt tilbake til sjøbunnen. Hvis det ikke hadde vært for dette, ville bakterien ha dødd.

Mange trekkfugler og dyr og fisker som vandrer — deriblant skilpadder, laks og hvaler — kan også ha en magnetisk sans. Det ser imidlertid ut til at de ikke baserer seg på denne sansen alene, men i stedet navigerer ved hjelp av flere forskjellige sanser. Laksen bruker trolig sin skarpe luktesans for å finne den elven der den kom til verden. Stæren navigerer ved hjelp av solen, og enkelte andre fuglearter navigerer ved hjelp av stjernene. Professor i psykologi Howard C. Hughes sier imidlertid: «Vi har opplagt et godt stykke igjen før vi forstår disse og andre av naturens mysterier.» — Sensory Exotica—A World Beyond Human Experience.

Misunnelsesverdig hørsel

Sammenlignet med menneskene har mange dyr forbløffende god hørsel. Mens vi kan høre  lyder i området 20 til 20 000 hertz (svingninger pr. sekund), kan hunder høre lyder i området 40 til 46 000 hertz og hester i området 31 til 40 000 hertz. Elefanter og kveg kan til og med høre infralyd (lyd med lavere frekvens enn det mennesker kan høre) ned til 16 hertz. Fordi lave frekvenser når lenger, kan elefanter kommunisere over avstander på fire kilometer eller mer. Noen forskere mener dessuten at observasjon av slike dyr kan gi oss tidlige varsler om jordskjelv og alvorlige værforstyrrelser, for begge disse fenomenene avgir infralyd.

Insekter har også en hørsel som spenner over et stort frekvensområde. Noen hører ultralyd som ligger mer enn to oktaver over det menneskeøret kan oppfatte, og andre hører infralyd. Noen insekter hører ved hjelp av tynne, flate, trommehinnelignende membraner, som befinner seg på nesten alle deler av kroppen unntatt hodet. Andre hører ved hjelp av fine hår som ikke bare reagerer på lyd, men også på ytterst svake bevegelser i luften, for eksempel slike som blir forårsaket av en menneskehånd. Denne følsomheten forklarer hvorfor fluer er så vanskelige å få has på!

Tenk deg at du var i stand til å høre et insekts fottrinn! En slik imponerende hørsel har verdens eneste flygende pattedyr — flaggermusen. Flaggermus trenger en spesialisert hørsel for å kunne navigere i mørket og fange insekter ved hjelp av ekkolokalisering, eller sonar. * Professor Hughes sier: «Forestill deg et sonarsystem som er mer komplisert enn det som finnes i verdens mest avanserte ubåter. Forestill deg også at dette systemet blir brukt av en flaggermus som lett får plass på et menneskes håndflate. Alle de beregningene som gjør det mulig for flaggermusen å bedømme avstanden til et insekt, hvor fort det flyr, og til og med hvilken art det tilhører, foregår i en hjerne som er mindre enn en tommelfingernegl!»

Fordi nøyaktig ekkolokalisering også avhenger av kvaliteten på den lyden som blir sendt ut, har flaggermus «evnen til å kontrollere stemmens tonehøyde på måter som enhver operasanger kunne misunne dem,» sier en kilde. * Noen arter kan også samle lyden i en «stråle», i et sterkt konsentrert lydsignal, tydeligvis ved hjelp av nesefoldene. Som følge av alle disse fortrinnene har flaggermus en sonar som er så avansert at den kan frambringe et «akustisk bilde» av gjenstander så fine som et menneskehår.

Ved siden av flaggermus er det minst to typer fugler — salanganene i Asia og Australia og  fettfuglen i tropisk Amerika — som også bruker ekkolokalisering. Men det ser ut til at de bare bruker denne evnen for å orientere seg i de mørke hulene der de vagler seg.

Sonar til sjøs

Tannhvalene bruker også sonar, men forskerne har ennå ikke funnet ut nøyaktig hvordan dette systemet fungerer. Delfinene begynner med å sende ut tydelige klikkelyder, som antagelig ikke formes i strupehodet, men i nesehulen. Melonen — den linseformede dannelsen i en delfins panne — samler lyden i en «stråle» som «belyser» en sone foran dyret. Hvordan hører delfinene ekkoet? Ikke med øreåpningene, ser det ut til, men med underkjeven og tilknyttede organer, som står i forbindelse med mellomøret. Dette området inneholder interessant nok samme type spekk som det som finnes i delfinenes melon.

Delfinenes klikkelyder har en slående likhet med en matematisk bølgeform som kalles Gabors funksjon. Denne funksjonen, sier Hughes, beviser at delfinenes klikkelyder «utgjør et tilnærmet matematisk ideelt sonarsignal».

Delfinene kan variere styrken i klikkelydene fra en forsiktig hvisking til hele 220 desibel.  Hvor kraftig er et slikt nivå? Høy rockemusikk kan frambringe 120 desibel og artilleriild 130 desibel. Utstyrt med en sonar som er mye kraftigere enn det, kan delfiner oppdage så små gjenstander som en åtte centimeters ball på så langt hold som 120 meter og kanskje enda mer i smult farvann.

Når du tenker over de imponerende sansene hos levende vesener, blir du ikke da fylt av ærefrykt og undring? Ydmyke, opplyste mennesker føler det som regel slik — noe som bringer oss tilbake til spørsmålet om hvordan vi er dannet. Det er sant at våre sanser ofte blekner sammenlignet med sansene hos visse dyr og insekter. Ikke desto mindre er det bare vi som blir imponert over det vi iakttar i naturen. Hvorfor har vi slike følelser? Og hvorfor prøver vi å forstå ikke bare de levende organismene i seg selv, men også det formålet de tjener, og vår egen plass blant dem?

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på side 9]

Insekter, se opp!

«Hver dag ved skumringstid inntreffer det et virkelig oppsiktsvekkende fenomen ved foten av de bølgende åsene ved San Antonio i Texas,» sier en bok om sanser i dyreverdenen. (Sensory Exotica—A World Beyond Human Experience) «På avstand kan det virke som en enorm, svart sky velter ut fra jordens indre. Men det er ikke en røyksky som formørker kveldshimmelen; det er en sverm av 20 millioner meksikanske bulldogflaggermus som myldrer ut fra det indre av Bracken-hulen.»

Ifølge et nyere overslag er det hele 60 millioner flaggermus som flyr ut av Bracken-hulen. De kan stige opp til 3000 meter over bakken på leting etter sin yndlingsføde, insekter. Selv om nattehimmelen må gjenlyde av et enormt antall ultralydsignaler fra alle disse flaggermusene, er det ingen forvirring, for hver av dem er utstyrt med et høyst avansert system for gjenkjenning av sine egne ekko.

[Bilde]

Bracken-hulen

[Rettigheter]

Med tillatelse av Lise Hogan

[Bilde]

Meksikansk bulldogflaggermus — sonar

[Rettigheter]

© Merlin D. Tuttle, Bat Conservation International, Inc.

 [Bilde på side 7]

Honningbier — syn og magnetisk sans

[Bilde på side 7]

Kongeørn — syn

[Bilde på side 7]

Rokke — elektrisk sans

[Bilde på side 7]

Stærer — syn

[Bilde på side 7]

Laks — lukt

[Rettigheter]

U.S. Fish & Wildlife Service, Washington, D.C.

[Bilde på side 7]

Skilpadde — muligens magnetisk sans

[Bilde på side 7]

Hai — elektrisk sans

[Bilde på side 8]

Elefant — lavfrekvenshørsel

[Bilde på side 8]

Hund — høyfrekvenshørsel

[Bilde på side 9]

Delfiner — sonar