Da en kjemisk fabrikk eksploderte

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FRANKRIKE

DEN 21. september 2001, bare ti dager etter angrepet på World Trade Center, gjorde en enorm eksplosjonsulykke store skader i forstedene til Toulouse, sørvest i Frankrike. Det var, som det franske tidsskriftet Le Point beskrev det, «Frankrikes verste industrikatastrofe siden den annen verdenskrig».

Omkring 300 tonn kjemikalier som skulle brukes til produksjon av kunstgjødsel, eksploderte, noe som skapte et krater som var 50 meter i diameter og 15 meter dypt. Eksplosjonen og den etterfølgende sjokkbølgen drepte 30 personer og skadet mer enn 2200. Omkring 2000 boliger ble ødelagt, og 27 000 andre innenfor en radius på åtte kilometer ble skadet. Det brøt ut panikk fordi folk trodde at det var et terrorangrep, og at det kom en sky av giftig gass fra fabrikken, noe som viste seg ikke å være riktig.

Det var flere Jehovas vitner som ble skadet av eksplosjonen, og mange ble berørt på andre måter. Kristen kjærlighet fikk deres trosfeller til straks å komme dem til unnsetning. (Johannes 13: 34, 35) Den følgende beretningen forteller om det som ble gjort.

«Det var ingenting igjen av bygningen»

Khoudir er en av de overlevende som arbeidet på den kjemiske fabrikken. Eksplosjonen og murbrokker som fløy gjennom luften, førte til at han ble slått i svime, brakk kjeven og skadet kravebenet. Benjamin, som arbeidet i en bygning ved siden av fabrikken, ble kastet tre meter tvers gjennom et kontor før han traff en vegg. Han ble kuttet opp av glasskår flere steder på kroppen og fikk glassplinter i høyre øye som skadet synet hans. «Jeg var heldig som ikke satt ved pulten,» sa han. «Omkring 600 kilo murstein datt ned på stolen min.»

Alain, en lærer på en skole bare 200 meter fra fabrikken, holdt akkurat på å ta noen kopier da eksplosjonen skjedde. Han sa: «Det var ingenting igjen av bygningen, bare noen stålbiter. Ingen vegger, ikke noe tak, ingenting. Jeg ble kuttet opp av glasskår. Jeg hadde gapende sår i hele ansiktet. Det var som å bli slått med en klubbe rett i fjeset.» Alain ble blind på det ene øyet og fikk sterkt nedsatt hørsel på grunn av eksplosjonen.

Raske hjelpetiltak

Så snart som mulig kontaktet de eldste i de elleve menighetene av Jehovas vitner som var berørt av katastrofen, hvert medlem av menighetene for å forhøre seg om eventuelle personskader eller ødeleggelser. Frivillige ble straks sendt ut til dem som hadde størst behov for hjelp. De frivillige fant fort ut at omkring 60 av vitnenes hjem var skadet, og de hjalp omkring ti av familiene med å finne et annet sted å bo. Frivillige hjalp også til med å reparere to skadede Rikets saler. I tillegg tilbød de seg å gi praktisk hjelp til å søke om skadeserstatning.

Catherine og Michel bor rett overfor fabrikken. Catherine var ute og kjørte da eksplosjonen skjedde. Hun forteller: «Først kjentes det ut som om det var et jordskjelv. Bare noen få sekunder etterpå hørte vi eksplosjonen. Deretter så vi røyken. Jeg kjørte til nabolaget mitt; det så ut som en krigssone. Alle husene var ødelagt, og butikkvinduene var knust. Folk løp rundt i gatene. Andre satt eller lå på veien mens de gråt eller skrek. Hjemme var alle vinduene og til og med vinduskarmene blåst ut, og alle dørene var borte. Våre kristne brødre og søstre kom raskt for å  hjelpe oss. Innen ettermiddagen hadde en gruppe fra menigheten kommet med bøtter og koster og dessuten plastduk til å tette vinduene med.»

Alain og Liliane bor også ved siden av fabrikken. Eksplosjonen ødela leiligheten deres fullstendig. «Alt var knust,» sier Alain. «Det var store sprekker i veggene og gulvflisene, og vinduene, dørene og møblene var ødelagt. Det var absolutt ingenting igjen. Våre kristne brødre kom med én gang for å hjelpe oss. De ryddet opp i leiligheten vår og hjalp også til med å rengjøre andre leiligheter i bygningen. Naboene våre ble veldig overrasket over at så mange kom for å hjelpe.» Om morgenen den dagen eksplosjonen skjedde, hadde en som Alain studerer Bibelen med, ringt ham og spurt om Alain kunne komme til ham for å studere Bibelen. Liliane hadde gått ut for å gjøre noen ærend. Derfor var ingen av dem hjemme under eksplosjonen.

Vitnene hjalp ikke bare medlemmer av menigheten. Etter at de hadde hjulpet hverandre, hjalp de naboene sine med å rydde og vaske leiligheter og å tette igjen knuste vinduer. Naboene var svært takknemlige og overrasket over at de ikke skulle ha noen betaling.

De lokale myndighetene, som var helt overveldet av omfanget av skadene, ble også tilbudt hjelp. Vitnene ryddet og vasket skoler og andre offentlige bygninger. I et nabolag sendte de lokale myndighetene frivillige Jehovas vitner fra dør til dør for å vurdere behovene til dem som bodde der.

Åndelig hjelp

I tillegg til materiell hjelp var det mange av vitnene i eksplosjonsområdet som trengte åndelig hjelp. Derfor besøkte reisende tilsynsmenn, sammen med eldste fra stedet, alle dem som var berørt av katastrofen. Denne støtten ble satt stor pris på. Catherine sa: «De eldste samlet seg rundt oss. De kom for å oppmuntre oss. Det var faktisk akkurat det vi trengte, mer enn materiell hjelp.»

Det at kristen kjærlighet så raskt ble omsatt i handling etter denne ulykken, førte til noen interessante uttalelser. Et Jehovas vitne som ble alvorlig skadet, sa: «Vi vet rett og slett ikke hva som vil skje i morgen. Vi må hele tiden tjene Jehova, som om dette var den siste dagen vi levde.» (Jakob 4: 13—15) Et annet vitne sa: «Alt dette har hjulpet oss til å forstå at vi ikke må være for sterkt knyttet til materielle eiendeler. Det som er av virkelig verdi, finner vi blant Jehovas folk.»

[Bilde på side 14]

Benjamin og Khoudir

[Bilde på side 14]

Alain

[Bilde på side 15]

Toulouse dagen etter eksplosjonen

[Rettigheter]

© LE SEGRETAIN PASCAL/CORBIS SYGMA

[Bilde på side 15]

Alain og Liliane