Verdens lengste trolleybussrute — bli med en tur

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I UKRAINA

Kan man for bare noen få kroner kjøpe en uforglemmelig opplevelse? Ja, hvis man bruker dem til å kjøpe en bussbillett og tar en tur med en helt spesiell trolleybuss. Denne trolleybussen kjører omkring ti mil fra Simferopol midt på Krimhalvøya, sør i Ukraina, til Jalta på Svartehavets solrike nordkyst, verdens lengste trolleybussrute. Bli med oss på en fascinerende tur.

PÅ SIMFEROPOL transportkontor treffer vi Slavnyj Giorgi Mikhajlovitsj — forkortet Slavnyj. Han har arbeidet her siden 1959, og han vet virkelig hva han snakker om. Først ledsager Slavnyj oss gjennom transportmuseet, hvor det er utstilt bilder av de mennene og kvinnene som var med på å anlegge denne trolleybussruten. «En trolleybuss krever ikke bare en anlagt vei,» forklarer han. «Anleggsarbeiderne satte opp hundrevis av master som skulle holde oppe mange kilometer med elektriske kabler. Ingeniører konstruerte og bygde kraftverk som skulle forsyne bussene med strøm.»

«Hvorfor bruker man elektriske trolleybusser over en så lang, fjellendt strekning istedenfor bensindrevne busser?» spør vi.

«Trolleybusser forurenser mindre enn busser med bensinmotor,» svarer han. «Vi beskytter vår nasjonale arv i form av uberørte fjell og rene kystlinjer.»

«Men kan noen få busser virkelig gjøre så stor skade?» spør vi.

«Noen få busser!» sier han med ettertrykk. «I deres glansdager for flere år siden gikk det trolleybusser hvert andre eller tredje minutt om sommeren; de kjørte til sammen 400 turer hver dag.»

Etter å ha hørt dette er vi ivrige etter å starte turen vår.

Turen starter

Simferopol sentralstasjon er utgangspunktet for turen. De flere titall elektriske kablene oppe i luften ser ut som et sølvblankt nettverk. Vi finner billettluken og kjøper billetter. Så går vi om bord i trolleybuss nr. 52. Nå starter turen!

Etter cirka tre mil begynner det å gå oppover i fjellene. Snart er vi inne i de kalde skyggene av de mektige naturlige skyskraperne. Bratte skråninger, dekket av eviggrønne trær og løvtrær, strekker seg nedover til de møter de snødekte dalene. Når vi kommer opp på toppen, mister vi nesten pusten av den like praktfulle nedstigningen. Foran oss slynger veien seg nedover mot horisonten. Trolleybussens sterke  bremser reduserer den økende farten. Sjåføren bringer oss trygt ned.

Ved foten av fjellet kjører vi inn i byen Alusjta, tar av til høyre og kjører sørover langs kysten. Til venstre for oss har vi Svartehavet, og til høyre danner Krimfjellet en beskyttende vegg.

Litt lenger oppe i veien, i utkanten av landsbyen Pusjkino, får vi øye på Bjørnefjellet. Innbyggerne på stedet forteller at ifølge legenden ble en kjempestor bjørn til stein da den forsøkte å sluke Svartehavet. De sier at bjørnen fortsatt har hodet under vannet, og at den tar en dyp slurk. Jeg spør meg selv: Hvorfor sier de ikke at bjørnen falt uti vannet fordi den hadde drukket for mye vin? Vi hadde jo passert mange vinmarker. I dette området produseres det vin, og her ligger vingården Massandra, som har vunnet en rekke priser i internasjonale vinkonkurranser.

Så, i landsbyen Nikita, går vi av trolleybussen ved Nikitskij botaniske hage. Hagen er virkelig internasjonal; den inneholder tusenvis av planter fra hele verden. Sammen med vår kunnskapsrike guide, Tamara, nyter vi duften fra de store eviggrønne trærne ved inngangen. «Dette er sedrer fra Libanon,» forteller hun. «Salomo brukte disse prektige trærne da han bygde templet.» Guiden  vår har rett, for Bibelen sier at det ble gjort omfattende bruk av sedrer i det enestående byggeprosjektet som Salomo stod for. — 1. Kongebok 5: 6—18.

Mens vi rusler nedover de beferdede grusstiene, legger vi merke til et bed med tornete busker. «Roser,» sier Tamara. «Hagen har 200 sorter, og de står i full blomst fra slutten av mai til begynnelsen av juni.» Senere står vi foran et uanselig tre som er omkring to og en halv meter høyt. «Dette er et jerntre,» forteller Tamara, tydelig fornøyd med eksemplaret av arten. «Veden er så hard at den utgjør en erstatning for metall. Splinter av veden kan slås inn akkurat som man slår inn spiker. Den til og med synker i vann.» En trolleybuss kommer kjørende, og vi er glade for å få sitte ned igjen og hvile de trette bena våre den korte turen inn til Jalta, trolleybussens siste stopp. Mange husker Jalta hovedsakelig på grunn av den historiske Jaltakonferansen, som ble holdt i Livadia-palasset i 1945. På denne konferansen møttes lederne for de tre allierte stormaktene for å planlegge det endelige angrepet på og okkupasjonen av Nazi-Tyskland.

Turen tilbake

Kvelden nærmer seg, og tiden er inne til å gå om bord i en trolleybuss og dra hjem igjen. Langs veien står barn og selger blomsterbuketter. Vi går ut av bussen i håp om å gjøre et godt kjøp, og straks er vi omringet av en gruppe ivrige, forretningsbevisste barn. «Hva heter de hvite, perlelignende blomstene?» spør jeg Jana, en rødblond jente på 15 år. «Snøklokker,» svarer hun stolt. Hun nikker mot den høye åsen på den andre siden av veien og sier: «Vi plukker dem oppe i skråningen tidlig om morgenen når snøkanten begynner å smelte.»

Snart er vi om bord i trolleybussen igjen, og etter hvert nærmer vi oss slutten av turen. Akkurat som barn som har kjørt berg-og-dal-bane for første gang, har vi lyst til å ta turen en gang til!

[Kart på side 22 og 23]

(Se den trykte publikasjonen)

UKRAINA

KRIM

Svartehavet

SIMFEROPOL

↓ Tsjatyr-Dag-fjellet

Alusjta

↓

Pusjkino

↓ Bjørnefjellet

Nikita

↓ Massandra

Jalta

Livadia

Aj-Petri-fjellet

Alupka

[Bilde på sidene 22 og 23]

Aj-Petri-fjellet

[Bilde på side 23]

Vorontsov-palasset i Alupka

[Bilde på side 23]

Marmorgrotte i Tsjatyr-Dagfjellet

[Bilde på side 23]

Bjørnefjellet

[Bilde på side 24]

«Svalerede»-slottet i Jalta

[Bilde på side 24]

Vinkjeller på Massandra i Jalta, som har flasker med sherry fra 1775

[Bilde på side 24]

Utsjansufossen i Jalta, som er over 90 meter høy, den høyeste på Krimhalvøya

[Bilde på side 24]

Det historiske Livadia-palasset