Panioloene — Hawaiis cowboyer

Av en Våkn opp!-skribent på Hawaii

MANGE turister som kommer til Hawaii, blir overrasket når de får vite at det er en framgangsrik kvegdrift her, spesielt på øya Hawaii, som også kalles Big Island. De gamle sukker- og ananasplantasjene og kaffen fra Kona er noe man er kjent med, men ekte cowboyer, eller panioloer, er noe som virker fremmed, og som ikke passer inn, synes turistene. De spør: Hvordan kom det kveg og cowboyer til Hawaii?

Hvordan kveget kom hit

Kveget kom til Big Island så langt tilbake som i 1793, da en britisk sjøoffiser og oppdagelsesreisende, George Vancouver, hadde det med som en gave til kong Kamehameha I. Vancouver var allerede kjent med Hawaii-øyene, for han hadde tidligere reist sammen med James Cook, en berømt britisk oppdagelsesreisende, og de to var de første europeere som besøkte disse øyene.

Kongen tok imot gaven og likte den så godt at Vancouver kom tilbake året etter med mer kveg. Vancouver håpet at dyrene ville trives og formere seg, noe som ville bli en ny økonomisk ressurs for Sandwich Islands, som øyene da ble kalt. For å nå dette målet foreslo han for kong Kamehameha at han skulle legge et kapu (tabu) over kveget som forbød slakting av disse dyrene, slik at de raskt kunne øke i antall. Kongen så med en gang fordelen ved dette, og han uttalte et kapu som skulle gjelde i ti år.

Kveget blir en plage

Vancouver hadde tatt med kveg med lange horn fra California. (Se bildet på side 18.) De  var store, fryktinngytende dyr med hornspissene langt fra hverandre. Hawaierne kalte dem straks pua‘a pipi (bokstavelig: storfe-svin) og holdt seg på trygg avstand, idet de respekterte kapuet. Kveget streifet uhindret omkring og formerte seg voldsomt.

Det tok ikke lang tid før kveget var blitt en plage! Siden dyrene hadde frie tøyler og ingen fiender, begynte de å gjøre stor skade på skogene i fjellområdene, og de var stadig på jakt etter mat i hagene i lavlandet, hvor landsbyboerne dyrket søtpoteter, jams, taro og annet. Gjerder av vulkanstein og til og med papipi (gjerder av fikenkaktus) viste seg å være utilstrekkelige som beskyttelse mot disse sterke, uregjerlige og målbevisste dyrene.

Det var ikke før omkring 1815 at den initiativrike John Palmer Parker fra New England fikk tillatelse av kong Kamehameha I til å bruke sin nye, amerikanske muskett til å begynne å skyte noe av kveget, som da var blitt tallrikt og en plage på Big Island. Den framsynte kongen betraktet snart kjøttet, talgen og skinnet fra disse dyrene som et verdifullt kommersielt aktivum, og med tiden ble saltet oksekjøtt det viktigste produktet på Big Island i stedet for sandeltre, som hadde vært hovedproduktet før.

Fra vaquero til paniolo

I begynnelsen av 1830-årene var de ville kvegflokkene så enorme og farlige at noe måtte bli gjort. Kong Kamehameha III så behovet for å få situasjonen under kontroll. Han sendte derfor en høytstående høvding til California, som på den tiden tilhørte Mexico, for at han skulle ta med menn som hadde erfaring med kvegdrift, tilbake til Hawaii. Jobben deres skulle være å drive sammen kveget og å lære opp hawaiere til å gjøre det samme. På den tiden var  ikke dyrene bare på Big Island, men også på Oahu, Maui og Kauai.

I 1832 kom spanske, meksikanske og indianske vaqueros — fargerike, erfarne cowboyer som hadde ervervet seg sine ferdigheter på spansk-meksikanske haciendaer — til Hawaii. Med sine karakteristiske sombreroer, saler, reip og sporer ble de snart kalt paniolos på grunn av sin spanske (español) bakgrunn. Navnet ble hengende ved dem, og de blir kalt panioloer den dag i dag.

Panioloene var hardt arbeidende cowboyer som likte å ha det moro. De utmerket seg ikke bare i arbeidet sitt, men likte å synge og spille på instrumenter også. De brakte med seg erfaring, mot, utholdenhet og en lidenskapelig yrkesstolthet da de kom for å ta seg av denne enorme oppgaven. En gammel paniolo sa det slik: «Hvis du arbeider hardt, lever du lenge.» Og arbeide hardt, det gjorde de! De hadde lange dager, fra soloppgang til etter mørkets frambrudd, som gikk med til å drive sammen kveget, skille ut enkeltdyr, fange dyr med lasso og brennemerke dem. Og selvfølgelig måtte gjerder bygges og repareres, for nå skulle kveget temmes.

Men hva er en cowboy uten hest? I 1803 var de første hestene blitt brakt til Hawaii av Richard J. Cleveland på briggen «Lelia Byrd». Det var hester som stammet fra araber- og berberhester, og kong Kamehameha I var selv den første hawaier her på øyene som red på en hest!

Disse hestene var raske, kvikke og utholdende, og de tilpasset seg fint det ujevne terrenget. Panioloene syntes at de var uunnværlige i det krevende arbeidet med å samle og temme kveget.

Noen hester, i likhet med kveget, løp fritt omkring i begynnelsen, og etter som tiden gikk, fikk de avkom med andre hester innført fra Storbritannia og USA, deriblant engelsk fullblodshest og araberhest. Denne blandingen skapte en interessant variasjon av hester for panioloene. Men hvis en paniolo i dag blir bedt om å velge sin favoritthest til lassokasting og rodeo, ville han sannsynligvis velge quarterhesten. Hvorfor? Som panioloene har oppdaget, er dyrets raske reaksjon når det gjelder det å sette seg i bevegelse og å stanse og å adlyde kommandoer, helt enestående.

Verdensmesterskap i rodeo

De hawaiiske panioloene behersket de samme ferdighetene som cowboyer overalt er kjent for — ridning, lassokasting og kappritt. De var så dyktige at flere av dem, innbefattet Ikua (Ike) Purdy og Archie Ka‘ua‘a, i 1908 konkurrerte i den største rodeoen i USA. Det var på Frontier Days Rodeo i Cheyenne i Wyoming, et virkelig prestisjetungt arrangement.

Disse panioloene, med sin fargerike klesdrakt, sin imponerende stil og sine hawaiiske blomsterkranser, fanget oppmerksomheten til cowboyene fra Vesten. Og sånn som de utmerket seg! Ike Purdy ble verdensmester i å fange gjeldokse med lasso, og Archie gjorde det også veldig bra i rodeoen. En forbløffet verden fikk øynene opp for Hawaii og de fascinerende panioloene. Senere, i 1996, ble Ike Purdy til og med nominert til å få en plass i cowboyenes nasjonale æresgalleri i Oklahoma.

Moderne panioloers liv

Hvordan arter en paniolos liv seg i dag? Kanskje ikke fullt så spennende, men det er fortsatt mye hardt arbeid som må gjøres på en moderne kvegfarm. Parker Ranch i Waimea på Big Island er et godt eksempel. Det er en vidstrakt eiendom med hundrevis av kilometer med gjerder og mange tusen dyr. Det er mye å gjøre for panioloen, og sammen med yndlingshesten sin flytter han kveg fra det ene beitet til det andre.

I Waimea i våre dager kan du se grupper av panioloer som slapper av etter dagens arbeid ved sitt «favorittvannhull» (en pub) — kledd i dongeribukser, cowboystøvler og cowboyhatt, kanskje med en hawaiisk blomsterkrans oppå bremmen — mens de lytter til Hawaiis særegne gitarmusikk eller synger en gammel, populær hawaiisang.

[Bilde på side 17]

Kong Kamehameha I

 [Bilde på side 18]

Brennemerking av kveg

[Bilde på side 18]

Langhornet kveg

[Bilde på sidene 18 og 19]

Fra venstre: Archie Ka‘au‘a, Eben Low og Ike Purdy

[Rettigheter]

Paniolo Preservation Society/Dr. Billy Bergin

[Bilderettigheter på side 16]

Hawaii-øyene: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilderettigheter på side 17]

Parker Ranch/John Russell

[Bilderettigheter på side 18]

Parker Ranch/John Russell