Hvordan en skade forandret livet mitt

FORTALT AV STANLEY OMBEVA

I 1982 ble jeg truffet av et kjøretøy i full fart. Jeg fikk medisinsk behandling og fortsatte snart i min daglige rutine, til tross for at jeg i perioder hadde smerter på grunn av en skiveprolaps mellom nederste halsvirvel og første brystvirvel. Men 15 år senere ble jeg stilt ansikt til ansikt med mitt livs største trosprøve.

FØR ulykken og i en viss utstrekning etterpå var jeg full av energi. Jeg pleide å trene regelmessig. Jeg jogget 10—13 kilometer i helgene og spilte squash og drev med anstrengende kroppsarbeid. Jeg hjalp til med bygging av Jehovas vitners Rikets saler og en stor stevnehall i Nairobi i Kenya, hvor vi bor.

Så, i 1997, ble brystsmertene konstante og mer intense. En medisinsk undersøkelse viste at en skiveprolaps klemte på ryggmargen. Dette var en følge av ulykken nevnt innledningsvis.

Før helsen min ble dårligere, arbeidet jeg som selger. Med stillingen fulgte en ordning med sykeforsikring for familien. Det så ut til at jeg hadde lyse framtidsutsikter i forretningsverdenen. Men i midten av 1998 fikk jeg alvorlige føleforstyrrelser fra brystet og ned til føttene. Dag for dag ble helsen min dårligere.

Ikke lenge etterpå mistet jeg jobben og dermed de pensjons- og forsikringsordninger som fulgte med den. De to døtrene våre, Sylvia og Wilhelmina, var da henholdsvis 13 og 10 år. Nå da jeg ikke lenger hadde noe arbeid, var vi avhengige av det som min kone, Joyce, tjente hver måned. Vi tilpasset oss den nye situasjonen ved ikke å bruke penger på unødvendige ting, og vi klarte å få endene til å møtes.

Negative følelser

Jeg må innrømme at da det gikk opp for meg hvilken tilstand jeg virkelig var i, ble jeg negativ, selvopptatt og irritabel. Noen ganger var jeg sint og bitter, og jeg var uenig i den minste ting. Jeg var hele tiden på grensen til å bli deprimert. Ingen i familien ble spart for denne  belastningen. Min kone og våre to døtre ble stilt overfor en helt ny situasjon.

På det tidspunktet syntes jeg at jeg hadde god grunn til å føle det slik. Vekten min skjøt i været. Jeg hadde alvorlige problemer med avføring og vannlating. Ofte var jeg veldig flau. Det var ikke uvanlig at jeg satt alene i en krok med tårer i øynene. Noen ganger ble jeg så sint at det nesten var komisk. Jeg visste at jeg ikke taklet situasjonen særlig bra.

Som eldste i en av Jehovas vitners menigheter hadde jeg ofte veiledet mine trosfeller og sagt til dem at de aldri måtte klandre Jehova for lidelser av noe slag. Men nå tok jeg meg selv i å spørre, og det ikke bare én gang: «Hvorfor lot Jehova dette skje med meg?» Jeg hadde selv brukt et slikt skriftsted som 1. Korinter 10: 13 for å styrke og oppmuntre andre, men nå følte jeg at det jeg gjennomgikk, var for mye til at jeg kunne tåle det!

En medisinsk utfordring

Det ble en utfordring å finne fram til en god medisinsk behandling. Jeg var hos fysioterapeut, kiropraktor og akupunktør på én og samme dag. Lindringen, hvis det var noen, var svært kortvarig. Jeg var hos flere leger, innbefattet en ortopedisk kirurg og en nevrokirurg. Alle var enige på ett punkt: Det var nødvendig med en operasjon for å lette på smertene og fjerne en del av den skadede mellomvirvelskiven. På grunn av min tro på Bibelen forklarte jeg disse medisinske ekspertene helt tydelig at jeg ikke under noen omstendighet ville ta imot blod. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Den første kirurgen sa at han ville operere gjennom et snitt i ryggen. Han forklarte at prosedyren var ganske risikofylt, og han kunne ikke garantere at det ikke ville bli brukt blod. Jeg gikk ikke tilbake til ham.

Den andre kirurgen sa at han ville lage et operasjonssnitt i nakken og komme til ryggraden på den måten. Den framgangsmåten hørtes forferdelig ut. Han hadde ingen problemer med at jeg nektet å ta imot blod, men han ville utføre operasjonen med én gang og gav meg få detaljer. Jeg gikk ikke tilbake til ham heller.

Men med hjelp fra Jehovas vitners lokale sykehuskontaktutvalg klarte jeg å finne en samarbeidsvillig lege. Den framgangsmåten som denne tredje kirurgen anbefalte, var nesten den samme som den den andre kirurgen hadde anbefalt; den gikk ut på å gjøre et operasjonssnitt i nakken. Han forklarte at det var minimal risiko ved inngrepet.

Den detaljerte demonstrasjonen av hvordan operasjonen skulle foregå, gjorde meg helt skrekkslagen. Det som skremte meg mest, var å få vite at denne operasjonen skulle utføres rundt slike viktige organer som hjertet og lungene. Ville jeg slippe fra det med livet i behold? Slike negative tanker la selvfølgelig ingen demper på den frykten jeg følte.

Den 25. november 1998 gjennomgikk jeg en vellykket, firetimers operasjon på et sykehus i Nairobi. Operasjonen innbefattet at det ble tatt en liten bit fra bekkenbenet. Den ble tilpasset og så festet til det skadede punktet med en metallplate og skruer. Det hjalp. Men det fjernet ikke alle mine problemer. Jeg gikk med stort besvær. Og jeg lider fortsatt av vedvarende føleforstyrrelser.

En positiv innstilling

Som nevnt hadde jeg brukt mye tid på å gruble og bekymre meg over min dårlige tilstand. Men ironisk nok var det mange blant helsepersonellet som roste meg for at jeg var så rolig og optimistisk. Hvorfor syntes de det? De forstod at jeg hadde store smerter, og likevel snakket jeg med dem om min tro på Gud.

Selv om jeg til tider var sint og bitter  på grunn av det jeg gjennomgikk, stolte jeg fortsatt på Jehova. Han støttet meg gjennom hele denne vanskelige tiden — ja, han støttet meg så mye at jeg noen ganger skammet meg over meg selv. Jeg bestemte meg for å lese og meditere over skriftsteder som jeg visste ville være til trøst i min situasjon. Noen av disse var:

Åpenbaringen 21: 4: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» Det å reflektere over Bibelens løfte om en ny verden, hvor tårer og smerter vil være fjernet for alltid, var virkelig en stor trøst.

Hebreerne 6: 10: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn.» Selv om jeg nå hadde visse fysiske begrensninger, visste jeg at Jehova ville verdsette de anstrengelser jeg gjør meg i tjenesten for ham.

Jakob 1: 13: «La ingen si når han blir prøvd: ’Jeg blir prøvd av Gud.’ For Gud kan ikke prøves med onde ting, og han prøver heller ikke selv noen med onde ting.» Så sant dette er! Selv om Jehova tillot at jeg led, var han på ingen måte årsaken til det.

Filipperne 4: 6, 7: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort  kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus.» Bønn hjalp meg til å få sårt tiltrengt fred i sinnet, noe som satte meg i stand til å håndtere situasjonen mer fornuftig.

Jeg hadde tidligere brukt disse skriftstedene når jeg trøstet andre som var i en vanskelig situasjon — og de hjalp virkelig! Jeg innså at jeg tidligere ikke hadde forstått hvor verdifulle de er. Jeg måtte bli så syk som dette for å forstå hva det vil si å være ydmyk, og for å lære å stole fullstendig på Jehova.

Annen styrkende hjelp

Mange omtaler det kristne brorskapet som en søyle og støtte i vanskelige tider. Men hvor lett er det ikke å ta våre kristne brødre og søstre for gitt! Det er sant at det kan være begrenset hvor mye de kan gjøre for å hjelpe, men de er alltid der for oss. Og slik var det i mitt tilfelle. Det var ikke uvanlig at de satt ved siden av sengen min på sykehuset, noen ganger svært tidlig om morgenen. De tilbød seg til og med å hjelpe til med å betale sykehusregningene mine. Jeg er dypt takknemlig overfor alle dem som brydde seg om min situasjon og kom for å hjelpe.

I vår lokale menighet vet alle at det er begrenset hvor mye jeg kan gjøre. Jeg tjener for tiden som presiderende tilsynsmann og samarbeider med et svært støttende eldsteråd. Jeg er aldri blitt uregelmessig i forkynnelsesarbeidet. I løpet av den perioden da jeg hadde de største lidelsene, hjalp jeg to personer til å komme så langt at de innviet seg til Jehova. En av dem tjener for tiden som menighetstjener i en av Jehovas vitners menigheter her i Nairobi.

Jeg mangler fortsatt ord for å uttrykke min takknemlighet overfor min kone, som har støttet meg gjennom hele denne ildprøven. Hun holdt ut med mitt sinne, mine humørsvingninger, min urimelighet og mine frustrasjoner. Uansett når jeg gråt og hadde smerter, beroliget og trøstet hun meg. Hennes styrke og utholdenhet når hun står overfor motgang, fortsetter å forundre meg. Hun har hele tiden vist seg å være «en sann venn». — Ordspråkene 17: 17.

Døtrene våre har lært seg å mestre situasjonen. De gjør det de kan for å hjelpe meg. De forstår hva jeg trenger, og er raske til å hjelpe meg, og de passer på at jeg har det bra når moren deres ikke er i nærheten. Sylvia er «krykken» min når jeg har problemer med å gå, og hjelper meg rundt i huset.

Hva med Mina, den yngste? Jeg husker en gang da jeg ikke klarte å reise meg etter at jeg hadde falt inne i huset. Hun var den eneste som var hjemme. Hun samlet alle sine krefter og hjalp meg opp og fulgte meg sakte til rommet mitt. Hun skjønner fortsatt ikke hvordan hun fikk det til. Denne ene modige handlingen har gjort et uutslettelig inntrykk på meg.

Det å takle denne skaden er den hardeste kampen jeg noen gang har kjempet i livet mitt. Det er en kamp jeg fortsatt kjemper. Ikke noe annet i livet mitt har vært en slik prøve på min tro. Jeg har lært mye om ydmykhet, rimelighet og empati. Fullstendig tillit til Jehova har hjulpet meg til å utholde vanskelighetene.

Jeg har lært sannheten i apostelen Paulus’ ord: «Vi har denne skatt i leirkar, for at den kraft som er over det normale, skal være Guds og ikke den som er fra oss selv.» (2. Korinter 4: 7) Jeg finner stor trøst i Guds løfte om at det skal komme «nye himler og en ny jord». (2. Peter 3: 13) Jeg ber om at Jehova må fortsette å holde meg oppe, mens jeg venter på den nye verden, for jeg er fortsatt skrøpelig og kan ikke utrette så mye ved egen styrke.

[Bilder på side 20]

Kristne aktiviteter sammen med familien har hjulpet meg til å holde ut