De unge spør . . .

Hvorfor måtte jeg bli adoptert?

«Det er som å leve med et varig handikap. Det er som å ha en sykdom i hjertet som ikke kan leges.» — Robert.

SLIK beskriver en mann livet sitt. Han ble adoptert bort like etter fødselen. Han fortsetter: «Så å si hver eneste dag lengter man etter å få svar på spørsmål som: Hvem er min virkelige familie? Hvor bor de? Hvorfor forlot de meg?»

Chantial, som har en far som ble adoptert, synes det er leit at hun ikke vet hvem hennes biologiske besteforeldre er. Hun sier: «Jeg føler meg snytt fordi jeg ikke kan være sammen med onklene, tantene eller søskenbarna mine.» Ikke alle adoptivbarn føler det slik, men noen gjør det. Hvorfor?

En årsak til sinne

Når et barn får vite at det er blitt skilt fra sin biologiske familie, kan det føre til stor følelsesmessig uro. Catrina ble adoptert bort som liten. Hun sier: «Jeg hadde problemer med å beherske raseriet mitt fordi jeg ikke forstod hvorfor min biologiske mor hadde gitt meg bort. Jeg følte at grunnen til at hun forlot meg, var at jeg var stygg eller ikke verd å elske. Hvis hun bare hadde villet gi meg en sjanse, visste jeg at jeg kunne ha fått henne til å bli stolt av meg. Hver gang jeg tenkte på min biologiske mor, ble jeg bare enda mer rasende.»

Forholdet mellom Catrina og adoptivforeldrene hennes ble i tillegg veldig anspent. «Jeg følte at adoptivforeldrene mine hadde tatt meg bort fra min virkelige mor,» sier hun. «Så jeg lot mitt sinne gå ut over dem.» Ja, noen ganger kan man reagere med sinne fordi man er adoptert bort.

Et slikt sinne kan være farlig. Innimellom har du kanskje lett for å la ditt sinne gå i gal retning  eller å la det gå ut over uskyldige, slik tilfellet var med Catrina. Bibelen gir dette rådet: «Avstå fra vrede og la voldsom harme fare.» (Salme 37: 8) Hvordan er det mulig? Jo, Guds Ord sier også: «Et menneskes innsikt bremser hans vrede.» (Ordspråkene 19: 11) Innsikt i din egen situasjon kan bidra til å dempe ditt sinne. Hvordan?

Feilaktige oppfatninger som trenger å bli korrigert

Det at du forstår din egen situasjon, kan hjelpe deg til å finne ut hva det er som får deg til å bli sint. Tror du at dine biologiske foreldre gav deg bort fordi det var noe galt med deg? Det var slik Catrina følte det. Men behøver det å være slik? Det vil kanskje være umulig å avgjøre hva det var som fikk foreldrene dine til å adoptere deg bort, men det er gode grunner til at du bør unngå å ha en slik negativ oppfatning av deg selv. Ja, hva er som oftest grunnen til at foreldre adopterer bort barna sine? Ofte føler de at de ikke har noe annet valg.

Tenk på eksemplet med Moses. Den bibelske beretningen i 2. Mosebok, kapittel 2, forteller at da den egyptiske farao befalte at alle israelittiske guttebarn skulle drepes, holdt Jokebed sin lille sønn, Moses, skjult i tre måneder. Til slutt var det umulig å holde ham skjult lenger, men hun orket ikke å se barnet sitt bli drept. Så «da hun ikke lenger kunne skjule ham, tok hun en kiste av papyrus til ham og smurte den inn med asfalt og bek og la barnet i den og satte den i sivet ved bredden av Nilen». — 2. Mosebok 2: 3.

Det var uten tvil veldig vanskelig for henne å forlate barnet sitt på denne måten. Men hvilken annen mulighet hadde hun? Hennes kjærlighet til sønnen fikk henne til å gjøre det hun mente var best for ham. Interessant nok holdt datteren hennes vakt i nærheten og ble der til hun så at lillebroren ble tatt opp og trygt tatt vare på. Det kan godt være at det var den bekymrede moren hennes som hadde bedt henne om å gjøre det.

Det er selvsagt ikke slik at alle adopsjoner skyldes en så kritisk situasjon, men ofte ligger det lignende motiver bak. Robert sier: «Jeg ble født utenfor ekteskap. Hvis min mor skulle ha oppdratt meg, ville det ha lagt en tung byrde på familien hennes, for det var også andre barn i familien. Hun kan ha tenkt som så at det var til mitt beste å bli adoptert bort.»

 Det er mange grunner til at barn blir adoptert bort. Men som disse eksemplene illustrerer, er det ikke nødvendigvis fordi moren ikke er glad i barnet sitt, eller fordi hun finner en eller annen feil ved det. I mange tilfeller mener moren oppriktig at barnet vil få det bedre hvis det får vokse opp i en annen familie.

Verdien av å være elsket

Det å få innsikt kan også være til hjelp for deg når du tenker over hvorfor du ble adoptert. Tenk igjen på Moses’ eksempel. Til slutt «tok faraos datter ham opp og oppdrog ham som sin egen sønn». (Apostlenes gjerninger 7: 21) Hva var det som fikk faraos datter til å beskytte et hebraisk barn som hun visste var dødsdømt? «Se, gutten gråt,» sier Bibelen. «Da følte hun medynk med ham.» (2. Mosebok 2: 6) Ja, dette førte til at Moses ble adoptert. Det skjedde ikke fordi han var hatet eller uønsket, men fordi han var elsket.

Mange adoptivbarn forstår etter hvert at deres biologiske foreldre ikke bare forlot dem sånn uten videre — selv om det skjer altfor ofte i disse dager — men at de tok dem med til et byrå som skulle sørge for at de ble tatt hånd om på en ordentlig måte. Og de ble senere adoptert fordi noen var så glad i dem at de var villig til å påta seg omsorgen for dem. Kan noe lignende sies om det som skjedde med deg? Når du fokuserer på den kjærlighet du er blitt vist, og setter pris på den, vil det kunne lindre den smerte du måtte føle.

I tillegg til at du blir vist kjærlighet av den familien som har adoptert deg, er det kanskje andre som også viser at de bryr seg om deg. Hvis du tilhører den kristne menighet, kan du nyte godt av å ha mange åndelige mødre, fedre, søstre og brødre som er glad i deg. (Markus 10: 29, 30) Kristne eldste kan «vise seg å være som et ly mot vinden og et skjul mot det kraftige regnværet, som strømmer av vann i et vannløst land, som skyggen av en veldig, steil klippe i et utpint land». (Jesaja 32: 2) Nøl ikke med å oppsøke modne medkristne, og betro deg til dem. La dem få vite hva du tenker og føler.

Robert føler at det er viktig å knytte sterke bånd i den kristne menighet. «Den tomheten jeg føler, er der fremdeles,» innrømmer han. «Men den kjærlighet som jeg blir vist av min åndelige familie, skyver tomheten inn i et lite hjørne av hjertet mitt.»

Du kan lykkes

Motstå derfor en uriktig og negativ tenkemåte. Det innbefatter den oppfatning at det er umulig for deg å lykkes i livet, ettersom du er adoptert. Slike negative tanker kan være så deprimerende! (Ordspråkene 24: 10) Dessuten har de ikke noe grunnlag i virkeligheten.

Husk at Moses gjorde det beste ut av de mulighetene han fikk. Bibelen sier: «Følgelig ble Moses opplært i all egypternes visdom. Ja, han var mektig i sine ord og gjerninger.» (Apostlenes gjerninger 7: 22) Noe som er viktigere, er at Moses tok til seg åndelig veiledning — i den grad at hans himmelske Far, Jehova, ble fullstendig virkelig for ham. (Hebreerne 11: 27) Gikk det ham godt i livet?

Moses ble senere leder for en mektig nasjon som kanskje talte over tre millioner. Han ble profet, dommer, hærfører, historiker og mellommann for lovpakten, og det var også han som skrev de fem første bøkene i Bibelen. Dessuten mener man at også Jobs bok og Salme 90 er nedskrevet av ham. Ja, Moses klarte seg veldig bra i livet. Mange adopterte barn klarer seg like fint, og det kan du også.

Robert har oppdratt to barn med godt resultat, og han tjener nå som eldste i den kristne menighet. Når han ser tilbake på sin egen barndom som adoptert, sier han: «Jeg har lært å ikke dvele ved det jeg ikke kan gjøre noe med, og å være takknemlig for de velsignelsene jeg har.»

Hvis du for tiden bor i fosterhjem eller er blitt adoptert inn i en familie, kan det være at du blir plaget av negative tanker fra tid til annen. Men prøv å erstatte disse tankene med positive tanker. Filipperne 4: 8, 9 lover at ’fredens Gud skal være med deg’ hvis du ’fortsetter å tenke på’ ting Gud har behag i. Hvilke praktiske skritt kan du så ta for å lykkes mens du bor hos dem som har adoptert deg? En senere artikkel i denne serien vil ta for seg dette spørsmålet.

[Bilder på side 26]

Det at du er adoptert, viser at noen var så glad i deg at de ville gjøre deg til en del av familien sin og ta seg av deg