Landsbygdas vandrende nålepute

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

EN LETT tåke innhyllet Tyne-dalen i Nord-England, og kråkeskrikene bar langt i den stille kveldsluften. Jeg spaserte langs en skogsti da litt rasling i det fargesprakende løvet på bakken fanget min oppmerksomhet. Jeg fikk et glimt av et par korte, spinkle bakben idet de forsvant inn i en sprekk i den tørre elvebredden jeg gikk langsmed.

Da jeg så nærmere etter, så jeg at det var et pinnsvin som omhyggelig klargjorde sitt vinterhi. Pinnsvinet hadde allerede samlet inn løv, tørt gress og bregner. Det gjorde i stand sengen sin for å kunne sove igjennom de kalde vinterdagene og vinternettene.

Man kan ikke ta feil av dette søte, lille pinnsvinet som finnes på åkrene og i åsene og skogsområdene. Hodet og nakken til pinnsvinet er dekket av stive, brunhvite hår, men det mest fremtredende trekket er den beskyttende kappen av pigger med kremgule spisser. Piggene, som er omkring to centimeter lange og har sylskarpe spisser, reiser seg fra den grove pelsen i stråleformede bunter og dekker ryggen. Hver pigg har mellom 22 og 24 langsgående furer og vokser i nesten rett vinkel fra en halvkuleformet basis. Like ved basis har hver pigg en tynn og vinklet, bøyelig hals. Det betyr at hvis et pinnsvin faller ned fra en høyde, kan det overleve fordi piggene bøyer seg i en slik vinkel at de ikke blir trykt inn i dyrets kropp. For en forunderlig konstruksjon!

Når pinnsvinet føler seg truet, inntar det en forsvarsstilling ved å rulle seg sammen til en ball. En kraftig muskel trekker den piggete huden stramt rundt hele kroppen, ned over sidene og over hodet og fungerer nesten som trekksnoren på en ryggsekk. Denne kappen av spisse pigger beskytter hodet, bakdelen, bena  og buken. Dyret kan ligge i denne forsvarsstillingen i ganske lang tid.

I skumringen er pinnsvinet vanligvis sultent. Kveldsmaten består av insekter og meitemark, men kan også innbefatte mus, frosker, rotter og firfisler og noen ganger nøtter og bær. Pinnsvinet har skarp hørsel. Det har også god luktesans, som du kanskje skjønner etter å ha kastet et blikk på dets spisse snute og fuktige nesebor.

Naturlige og unaturlige fiender

Pinnsvinet har nesten ingen naturlige fiender, bortsett fra reven og grevlingen. En grevling kan med letthet rulle ut et pinnsvin med de kraftige klørne sine uten å la seg sjenere av piggene. Jeg har mange ganger funnet skinnet av et pinnsvin — sannsynligvis det eneste som ble igjen etter en grevlings kveldsmåltid. En rev derimot kan ikke slåss mot piggene, men prøver kanskje å trille pinnsvinet ut i et vann, hvor det må rulle seg ut for ikke å drukne. Men pinnsvinet er flink til å svømme og har derfor en god sjanse til å komme seg i skjul blant steiner eller i et hull langs elvebredden før reven kan ta det som bytte.

Sigøynere og noen andre folk på landsbygda spiser pinnsvin innbakt i leire. Når leiren har kjølnet og er brukket av, løsner piggene og det kokte kjøttet blir igjen — «et lekkert måltid», står det i boken The Gypsies av Jean-Paul Clébert. I dag er det trist å se at så mange pinnsvin blir drept i trafikken. Det virker som om de er spesielt sårbare rett etter at de har våknet fra vintersøvnen  og begynner å lete etter mat. Men hvis pinnsvinet overlever trass i alle disse naturlige og unaturlige fiendene, kan det leve i rundt seks år og vokse til det blir omkring 25 centimeter langt.

Formering, vintersøvn og jakt etter mat

Pinnsvinet formerer seg en gang mellom mai og juli og i noen tilfeller enda en gang senere på året. Drektighetstiden er fra fire til seks uker, og hvert kull består av tre—fire unger, som hver veier under 30 gram. Siden de er blinde og døve, er de sårbare i to uker etter fødselen. Gradvis blir så de myke pelshårene erstattet av pigger. Da greier de også å rulle seg helt sammen. Hvis de blir forstyrret før de har fått pigger, reagerer de med plutselig å hoppe opp i luften og gi fra seg en skarp, fresende lyd. Dette overraskelsesmomentet skremmer vekk mange rovdyr.

Fett som hoper seg opp i løpet av de varme månedene pinnsvinet tar til seg føde, tjener som næring under vintersøvnen. Da synker kroppstemperaturen dramatisk, og det er nesten umulig å registrere at dyret puster. Pinnsvinet har en spesiell kjertel som overvåker kroppstemperaturen. Hvis kroppstemperaturen faller mye i løpet av vintersøvnen, produserer kjertelen mer varme, nok til å varsle dyret om at det må finne seg et varmere og mer skjermet sted. Under vintersøvnen mister ikke pinnsvinet helt kontakten med omverdenen. Det registrerer alle lyder i nærheten, og det fører til at det beveger seg litt.

Hvis et pinnsvin blir sperret inne i en hage, kommer det raskt til å klatre opp en vegg eller et gjerde eller til og med et avløpsrør for å komme ut, for det leter etter mat i et stort område. Derfor forblir pinnsvinet et vilt dyr og egner seg ikke som husdyr, og det er kanskje det beste, for pinnsvin er vanligvis befengt med en masse lopper. Men disse søte og sjarmerende pinnsvinene, som vandrer omkring på den britiske landsbygda, er enda et fengslende trekk i naturens mangfold som jeg alltid takker vår Skaper, Jehova Gud, for.

[Bilde på side 15]

Et pinnsvin sammenrullet til en ball

[Bilde på side 16]

Illustrasjon av et pinnsvin laget av Beatrix Potter i hennes barnebok «Eventyret om Fru Tinkel-Vinkel» fra 1905

[Bilde på side 16]

Et vanlig pinnsvin, én uke gammelt

[Bilder på side 17]

Et sørafrikansk dvergpinnsvin