Når barndommen blir for kort

UNDER den grå himmelen kunne man høre lyden av et enmotors fly som satte opp farten og tok av fra rullebanen. Mediedekningen av begivenheten hadde vært omfattende. Det var blitt laget nyhetsreportasjer og tatt bilder, og reporterne hadde beundrende stilt spørsmål og strødd om seg med komplimenter. Hvem var det som tiltrakk seg all denne oppmerksomheten? Det var ikke flyinstruktøren, den eneste om bord med flysertifikat, og heller ikke den enslige passasjeren, en voksen mann, men passasjerens datter. Hun var sju år gammel.

Det var den lille jenta som skulle føre flyet. Det skulle settes ny rekord, og et strengt tidsskjema skulle holdes. På neste stoppested ville journalister og fotografer stå og vente. Så til tross for det dårlige været klatret de tre om bord i flyet. Jenta satte seg på en pute, slik at hun kunne se over instrumentpanelet, og hun brukte forlengere for å rekke ned til pedalene i gulvet.

Flyturen ble så altfor kort. Flyet kom ut for et plutselig uvær, skiftet retning, mistet høyde og styrtet. Alle de tre om bord omkom. Massemediene gav med ett uttrykk for sorg istedenfor anerkjennelse. Noen reportere og redaktører reiste spørsmål om ikke mediene måtte ta på seg en del av skylden for tragedien. Mange begynte å si at barn overhodet ikke burde få lov til å føre et fly. I USA ble det vedtatt lover med det for øyet. Men bak sensasjonsjaget og enkle løsninger lå det dypere spørsmål.

 Ulykken fikk noen til å tenke alvorlig over en tendens i vår tid. Barn i dag får egentlig ikke være barn lenger; selv som helt små må de påta seg voksne oppgaver. Virkningene er selvfølgelig ikke alltid like dramatiske eller like tragiske. Men de kan være dyptgripende og langvarige. La oss se på noen måter som barn presses for fort igjennom barndommen på.

Tidlig utdannet

Foreldre vil forståelig nok gjerne at barna deres skal lykkes i livet. Men hvis foreldrene blir altfor opptatt av det, hender det at de overbelaster barna og presser dem for hardt, for tidlig. Denne utviklingen starter ofte uskyldig nok. Det er for eksempel blitt mer og mer vanlig at foreldre melder inn de små barna sine på aktiviteter etter skoletid — det kan dreie seg om alt fra idrett til timer i musikk eller ballett. Noen barn får også privatundervisning.

Det er selvfølgelig ikke galt å oppmuntre barnet til å utvikle sine evner og interesser. Men kan det bli for mye av det gode? Tydeligvis, for noen barn ser ut til å være under like stort press som stressede voksne. Bladet Time skrev: «Før kunne barn nyte barndommen, men nå har de et pensum å tenke på. Barn som burde ha fått utløp for sin ungdommelige energi, må nå bevege seg med en arbeidsbies opphøyde besluttsomhet.»

Noen foreldre håper at det lille barnet deres skal vise seg å være et vidunderbarn innen idrett, musikk eller teater. De melder inn barnet på førskole allerede før det er født, i håp om at det skal få større muligheter til å gjøre suksess. Noen mødre går dessuten på «prenatale universiteter» som tilbyr musikkutdanning for barn som fremdeles er i mors liv. Målet er å stimulere barnets hjerne, som allerede er under utvikling.

I enkelte land må barna lære å lese og regne før de er seks år gamle. Noen er bekymret for at dette kan være skadelig for barna rent følelsesmessig. Hva skjer for eksempel med et barn som «ikke består» førskolen? David Elkind, forfatteren av boken Barn under press, skriver at skolene har en tendens til å sette merkelapper på barna for raskt og for tidlig. Elkind sier at de gjør dette av byråkratiske grunner og ikke av pedagogiske grunner.

Går det på bekostning av noe at barn presses til å bli flinke, små voksne? Elkind synes det er bekymringsfullt at samfunnet så lett har godtatt den oppfatningen at barn kan gjøres kompetente til å bære voksnes ansvar. Han sier: «Dette gjenspeiler den tendensen  vi har til å godta det stadig økende og nådeløse stresset som dagens unge blir utsatt for, som ’normalt’.» (The Hurried Child) Ja, oppfatninger om hva som er normalt for barn, ser ut til å være i rask forandring.

Om å gjøre å vinne

Mange foreldre tror tydeligvis at det er normalt og til og med bra å lære barna at det å vinne betyr alt — særlig i idrett. Mange barn har en OL-medalje som mål. Noen barn blir presset til å haste igjennom barndommen eller til og med til å ofre den for at de skal kunne sole seg i glansen av seier i noen korte øyeblikk og sikre seg en god inntekt i voksen alder.

Ta kvinnelige turnere som et eksempel. Som helt unge begynner de å følge et hardt program som er en enorm belastning for de spede kroppene. De bruker flere år på å forberede seg mentalt og fysisk på å være med og konkurrere i OL. Det er selvfølgelig bare noen få som blir vinnere. Vil de som ikke vinner, føle at sluttresultatet virkelig er verdt alt det de ofret av barndommen? Og i det lange løp vil kanskje også vinnerne begynne å lure på om det virkelig var verdt det.

Følelsesmessig kan disse unge jentene bli presset igjennom barndommen i et nådeløst kjør for å bli verdensberømte idrettsstjerner. Men slik beinhard trening kan føre til at deres fysiske utvikling blir forsinket. Hos noen jenter blir benveksten hemmet. Det er vanlig med spiseforstyrrelser. Ofte kommer puberteten sent — den kan faktisk bli forsinket med flere år. Mange jenter i dag har imidlertid motsatt problem — puberteten kommer tidlig. — Se rammen ovenfor.

Barn som har alt bortsett fra en barndom

Skal man tro underholdningsindustrien, er en perfekt barndom å ha alt man ønsker seg av materiell overflod. Noen foreldre jobber hardt for å skaffe barna sine all tenkelig materiell komfort, for eksempel et flott hjem, ubegrenset med fornøyelser og dyre klær.

Men det skjer at barn som har vokst opp under slike forhold, begynner å drikke og bruke narkotika og blir vrange og opprørske. Hvorfor? Mange av dem er fylt av bitterhet, for de føler seg forsømt. Barn trenger foreldre som er der for dem, som er glad i dem og tar hånd om dem. Foreldre som har det for travelt til å gjøre det, tror kanskje at de sikrer barnas lykke ved å jobbe så mye. Men egentlig kan det være at de gjør det stikk motsatte.

 Dr. Judith Paphazy snakker om «foreldre som jobber begge to, og som tilhører velstående sosioøkonomiske grupper». Hun sier at de ofte «er ettergivende mot barna og skjemmer dem bort, for underbevisst vet de at deres streben etter ting går på bekostning av familien». Hun mener at foreldrene i slike tilfeller prøver å «kjøpe seg fri fra det å være foreldre».

Dette får ofte sørgelige konsekvenser for barna. Materielt sett har de kanskje overflod, men de mangler det som betyr aller mest for en god barndom: foreldrenes tid og kjærlighet. Uten veiledning, grensesetting og oppdragelse blir de stilt overfor høyst voksne spørsmål altfor tidlig, og de er ikke forberedt på å takle dem. Burde jeg bruke narkotika? Ha sex? Ty til vold når jeg blir sint? Sannsynligvis finner de sine egne svar; de får dem fra jevnaldrende eller fra noen på TV eller i filmer. Resultatet er at barndommen kan få en plutselig, noen ganger tragisk slutt.

Når barnet blir den andre «voksne»

Når en familie med to foreldre plutselig blir en aleneforelderfamilie, lider ofte barna følelsesmessig, enten det er blitt slik på grunn av dødsfall, separasjon eller skilsmisse. Mange aleneforelderfamilier klarer seg selvfølgelig bra. Men noen ganger blir det ventet at barna skal skynde seg å bli voksne.

Det er lett å forstå at en aleneforelder til tider føler seg ensom. Noen lar derfor et av barna, ofte det eldste, få rollen som den andre «voksne» i familien. Det kan være at fortvilelse får forelderen til å betro seg til sin unge sønn eller datter, men dermed blir barnet belastet med problemer som det ikke er klar til å takle. Noen aleneforeldre blir følelsesmessig altfor avhengig av et barn.

Andre aleneforeldre svikter sitt ansvar fullstendig og tvinger et barn til å påta seg rollen som den voksne i familien. Carmen og søsteren hennes, som ble nevnt tidligere, rømte fra en slik situasjon da de begynte å bo på gaten. Mens de bare var barn selv, måtte de være som foreldre for sine småsøsken. Byrden ble for tung å bære.

Det er ikke tvil om at det er farlig å presse barna igjennom barndommen. Så sant det overhodet er mulig, må det unngås. De gode nyhetene er at foreldre kan ta konkrete skritt som kan hjelpe barna til å få en lykkelig barndom. Hva kan de gjøre? La oss se på noen gjennomprøvde svar.

[Ramme på side 6]

Utfordringer i forbindelse med tidlig pubertet

Kommer jenter i dag i puberteten tidligere enn før? Det er delte meninger blant forskerne. Noen mener at på midten av 1800-tallet var jentenes gjennomsnittsalder for å komme i puberteten 17 år, mens den i dag er under 13 år. I 1997 ble det foretatt en undersøkelse blant 17 000 jenter i USA. Cirka 15 prosent av de hvite jentene og 50 prosent av de afroamerikanske jentene viste tidlige tegn på pubertet allerede som 8-åringer! Noen leger setter imidlertid spørsmålstegn ved disse resultatene og advarer foreldre mot å akseptere ekstremt tidlig utvikling som «normalt».

Uansett byr denne situasjonen på utfordringer for både foreldre og barn. Bladet Time skriver: «Noe som volder enda større bekymring enn de fysiske forandringene, er den mulige psykiske virkningen av for tidlig seksuell utvikling hos barn som burde lese eventyr, ikke avvise skjørtejegere. . . . Barndommen er kort nok som den er.» Artikkelen stiller det tankevekkende spørsmålet: «Hvis kroppen til små jenter får dem til å se ut som voksne før hjertet og sinnet deres er det, hva er det da de mister for bestandig?»

Det de ofte mister, er uskyld — fordi de blir utnyttet seksuelt. Én mor sier det rett ut: «Jenter som ser eldre ut enn de er, er som honning [for bier]. De tiltrekker seg eldre gutter.» De jentene som blir presset til å ha sex i ung alder, betaler en høy pris. En ung jente kan miste selvrespekten og en ren samvittighet, og det kan også gå ut over hennes fysiske og følelsesmessige helse.

[Bilde på side 5]

Et for tett program kan føre til problemer

[Bilde på side 7]

Når barna blir presset til å utvikle en overdreven konkurranseånd, kan gleden ved idrett og lek bli borte

[Bilde på side 7]

Materielle ting er ingen erstatning for gode foreldre