Når barndommen går tapt

«Barnets mest grunnleggende menneskerettighet er å ha en barndom.» — «Barn under press».

DU ER sikkert enig i at alle barn burde få ha en relativt ubekymret og uskyldig barndom. Men for mange små gutter og jenter er en slik barndom sørgelig uoppnåelig. Bare tenk på alle de barna som blir offer for krig, og på de mange tusen, kanskje millioner av drømmer som da blir knust. Tenk også på alle de barna som får livet ødelagt fordi de blir mishandlet eller holdt som slaver.

For de fleste av oss er det vanskelig å sette seg inn i hvordan barn må føle det når de blir nødt til å bo på gaten fordi de føler seg tryggere der enn hjemme. Akkurat når de trenger all den kjærlighet og beskyttelse de kan få, må disse barna lære å overleve i storbyen og beskytte seg mot hensynsløse personer som prøver å utnytte dem. I den vanskelige tiden vi lever i, skjer det gang på gang at barndommen rett og slett går tapt.

«Jeg skulle ønske jeg fikk være barn på nytt»

Carmen, 22 år, kjempet seg gjennom barneårene. * Hun og søsteren måtte bo på gaten for å komme seg bort fra faren, som mishandlet dem, og fra moren, som forsømte dem. Trass i alle de farene som er forbundet med å leve på den måten, klarte begge jentene å unngå noen av de fellene som mange unge som har rømt hjemmefra, går i.

Likevel synes Carmen det er vondt å tenke på den tiden da hun var barn, for hun kan egentlig aldri huske å ha hatt noen barndom. «Jeg gikk rett fra å være småbarn til å være 22 år — ingenting i mellom,» sukker hun. «Nå er jeg gift og har selv et barn, men jeg lengter etter å gjøre sånt som småjenter gjør, som å leke med dukker. Jeg vil ha foreldre som er glad i meg, og som holder meg tett inntil seg. Jeg skulle ønske jeg fikk være barn på nytt.»

Det finnes mange barn som har det slik Carmen og søsteren hennes hadde det. De bor på gaten, og barndommen blir egentlig tatt fra dem. Mange av dem blir kriminelle for å skaffe seg det aller nødvendigste. Nyhetsmeldinger og statistikk viser at barn begår lovbrudd i skremmende ung alder. Noe som forverrer situasjonen, er et annet problem: Mange jenter får barn mens de bare er tenåringer — så tidlig at de egentlig er barn selv.

En skjult sosial krise

Ikke overraskende er det stadig flere barn som blir plassert i fosterhjem. I en lederartikkel i avisen The Weekend Australian stod det: «Gradvis har vi fått en krise med hensyn til fosterhjem. Flere barn fra oppløste hjem faller igjennom og blir forsømt.» Det ble også sagt: «Enkelte fosterbarn har ingen kontakt med noen tilsynsfører på flere måneder eller til og med år, mens andre blir flyttet fra fosterhjem til fosterhjem og får aldri et permanent hjem.»

 Det ble meldt om et tilfelle der en 13-årig jente var blitt plassert i 97 forskjellige fosterhjem på tre år — noen ganger var hun i hjemmet bare en natt. Hun husker den usikkerheten og den sterke følelsen av å være uønsket som naget henne. Mange fosterbarn som henne har mistet sin barndom.

Det er derfor ikke rart at eksperter i dag snakker om at tapt barndom er en tragedie som bare blir større og større. Hvis du er en forelder, ser du kanskje på disse dystre kjensgjerningene og priser deg lykkelig for at du kan sørge for at barnet ditt har et hjem og det det trenger av nødvendige ting. Men det finnes en annen fare også. Barndommen går ikke alltid helt tapt i dagens verden. Noen ganger blir den rett og slett for kort. Hvordan kan det skje, og hvilke konsekvenser får det?

[Fotnote]