Hva Bibelen sier

Krever kristen enhet at alle er like?

SPLID ser ut til å være kjennetegnet på religion i dag. Selv innenfor veggene av én og samme kirke kan folk ha mange motstridende trosoppfatninger både når det gjelder lærespørsmål og oppførsel. En skribent uttrykker det slik: «Det er til og med vanskelig å finne to personer som tror på akkurat samme Gud. Nå for tiden virker det som om hvert enkelt menneske har sin egen teologi.»

I sterk kontrast til dette formante Paulus de kristne i Korint i det første århundre til å «vise enighet i tale» og å «være fast forent i samme sinn og i samme tankegang». (1. Korinter 1: 10) Noen i dag kritiserer Paulus’ formaning. «Folk er forskjellige,» innvender de, «og det er galt å kreve at alle kristne skal tenke og handle på samme måte.» Men var det virkelig en robotlignende ensartethet Paulus anbefalte? Tillater ikke Bibelen personlig frihet?

Forent, men ikke like

I et annet av sine brev oppfordrer Paulus de kristne til å tjene Gud med sin «fornuft». (Romerne 12: 1) Det er derfor klart at han ikke ville forsøke å få medlemmene av menigheten i Korint til å bli roboter, uten evne til å tenke selv. Men hvorfor bad han dem om å «være fast forent i samme sinn og i samme tankegang»? Paulus gav denne veiledningen fordi menigheten i Korint hadde alvorlige problemer. Det var splittelser i menigheten, slik at noen så på Apollos som sin leder, mens andre favoriserte Paulus eller Peter eller bare aksepterte Kristus. En slik splid var alvorlig, for den truet freden i menigheten.

Paulus ville at korinterne skulle «bevare åndens enhet i fredens forenende bånd,» slik han senere formante de kristne i Efesos til. (Efeserne 4: 3) Han oppmuntret brødrene til å følge Jesus Kristus i forening, ikke til å være splittet i grupper eller sekter som var uenige seg imellom. På denne måten kunne de være fredelig forent og ha det samme mål. (Johannes 17: 22) Paulus’ veiledning til korinterne tjente til å korrigere deres tankegang og fremme  enheten. Han mente ikke at de skulle være like på alle områder. — 2. Korinter 13: 9, 11.

Enhet er også viktig i lærespørsmål. Jesu etterfølgere forstår at det i virkeligheten bare er «én tro», akkurat som det bare er «én Gud og alles Far». (Efeserne 4: 1—6) Derfor forsikrer de kristne seg om at det de tror, stemmer overens med den sannhet Gud har åpenbart om seg selv og sine hensikter i sitt Ord. De er forent i troen når det gjelder hvem Gud er, og hva han krever. De lever også etter de rene moralnormene som Guds Ord framholder. (1. Korinter 6: 9—11) På denne måten fortsetter de kristne å være forent, både når det gjelder lærespørsmål og moral.

Når man har forskjellige meninger

Men dette betyr ikke at hver enkelt kristen blir fortalt nøyaktig hvordan han skal tenke eller hva han skal gjøre i alle situasjoner i livet. De fleste saker innebærer et personlig valg. Tenk over ett eksempel. Noen av de kristne i det første århundre i Korint hadde betenkeligheter med å spise kjøtt som kanskje kom fra et avgudstempel. Noen mente bestemt at hvis man spiste noe av det kjøttet, var det det samme som å utføre en tilbedelseshandling overfor falske guder, mens andre mente at det var irrelevant hvor kjøttet kom fra. Da Paulus tok opp dette følelsesladede emnet, laget han ikke noen regel som sa hva de kristne skulle gjøre. I stedet var han innforstått med at det var rom for forskjellige avgjørelser i denne saken. * — 1. Korinter 8: 4—13.

De enkelte kristne i dag kan ta avgjørelser som er forskjellige fra de avgjørelsene andre kristne tar, når det gjelder arbeid, helse og avkobling eller på et annet område hvor man må treffe et personlig valg. Slike forskjeller kan gjøre noen urolige. De lurer kanskje på om forskjellige meninger og synspunkter kan føre til diskusjoner eller splittelser i menigheten. Det trenger ikke å føre til det. La oss illustrere det: En komponist har bare et begrenset antall toner å arbeide ut fra, men allikevel er det uendelige muligheter for å skape vakker musikk. På lignende måte treffer de kristne valg innenfor grensene for de gudgitte prinsipper. Men de har til en viss grad valgfrihet når de tar bestemte personlige avgjørelser.

Hvordan er det mulig å bevare kristen enhet og samtidig vise respekt for hver enkelts valg? Nøkkelen er kjærlighet. Kjærligheten til Gud får oss til villig å holde hans bud. (1. Johannes 5: 3) Kjærligheten til vår neste får oss til å respektere andres rett til å ta personlige avgjørelser ut ifra sin samvittighet. (Romerne 14: 3, 4; Galaterne 5: 13) Paulus var et godt eksempel i denne henseende da han underordnet seg det styrende råds myndighet i det første århundre i en sak som gjaldt lærespørsmål. (Matteus 24: 45—47; Apostlenes gjerninger 15: 1, 2) Samtidig oppmuntret han alle til å respektere sine trosfellers samvittighet i saker som er overlatt til den enkelte å avgjøre. — 1. Korinter 10: 25—33.

Det er derfor helt klart at ingen bør bli dømt for at de ut ifra sin samvittighet tar en avgjørelse som ikke er i strid med bibelske prinsipper. (Jakob 4: 12) På den annen side vil ikke lojale kristne holde på sine personlige rettigheter når det kan skade andres samvittighet eller går på bekostning av menighetens enhet. De bør heller ikke hevde at de har frihet til å gjøre noe som Guds Ord klart forbyr. (Romerne 15: 1; 2. Peter 2: 1, 19) Kjærligheten til Gud bør få oss til å bringe vår samvittighet i harmoni med Guds tanker. Det vil føre til at vi fortsetter å være forent med våre trosfeller. — Hebreerne 5: 14.

[Fotnote]