Se på den svære flodhesten!

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

ET STORT vannhull i Masai Mara viltreservat i Kenya ligger badet i kveldssolen. Etter hvert som solen nærmer seg horisonten, reflekterer vannet en gyllenbrun glans. Noen meter unna nærmer flokker av sebraer og gnuer seg vannhullet i rolig tempo. Plutselig blir dyrene stående, fryktsomme og ubevegelige, med øynene stivt rettet mot en kampesteinlignende gjenstand som flyter like ved bredden av vannhullet. Etter at «kampesteinen» har gitt fra seg et brøl og rørt opp vannet, dukker den og forsvinner ut av syne. Dyrene har akkurat sett en virkelig aggressiv skapning — flodhesten.

Flodhesten er det nest største dyret i Afrika. Bare elefanten er større. Flodhesten holder til i vannhull, elver og innsjøer i Øst-Afrika. En fullvoksen flodhest kan bli over fire meter lang og halvannen meter høy ved skuldrene. Den kan veie helt opptil fire tonn. «Behemot», som er nevnt i Jobs bok i Bibelen, blir vanligvis regnet for å være flodhesten. Det er ikke overraskende at Bibelen sier at dette store dyret har knokler  som «kobberrør», og sammenligner knoklene med «stenger av smijern». — Job 40: 15—18.

Med den tykke, hårløse huden og det tilsynelatende klossete utseendet ville ikke den tønneformede flodhesten hatt så mye å stille opp med i en skjønnhetskonkurranse. Bena dens er korte, og man kan lure på hvordan de greier å bære en så kolossal kropp. Men ikke undervurder styrken i de korte, tykke bena. På land kan flodhesten løpe fortere enn et menneske. I vann har det forekommet at den har tatt igjen små robåter og til og med motorbåter.

Et liv i og i nærheten av vann

Flodhestene er sosiale dyr og lever vanligvis i flokker på mellom 10 og 15 dyr som blir ledet av en dominerende hann, men det er blitt sett større flokker på omkring 150 dyr. De kan leve både på land og i vann og stiger opp fra vannet — hovedsakelig om natten — for å ete av den frodige vegetasjonen ved vannkanten. Vanligvis passer de på at de ikke kommer for langt vekk fra vannet. Men man kjenner til at noen flodhester i tørketiden har gått ti kilometer på leting etter mat.

Det er usikkert hvordan flodhester markerer sine territorier. Noen tror at den merkelige vanen de har med å spre sine ekskrementer med halen, betyr at de vil imponere hunnene eller skremme vekk rivaler. Når de blir angrepet, knegger de som en hest, og de brøler når de slåss. Til og med når de er under vann, kan man høre høye gryntelyder. Den dominerende hannen kommer opp av vannet med et MUH-Muh-muh brøl.

Flodhesten tilbringer hele dagen enten helt eller delvis under vann, og den store kroppen er godt tilpasset et slikt liv. Selv om flodhesten kanskje ikke er like dyktig til å svømme som andre dyr som lever både på land og i vann, kan den være under vann i opptil 15 minutter. Nesebor, øyne og ører er plassert i samme høyde, slik at den kan skjule resten av kroppen under vann. Og mange av flodhestens aktiviteter foregår nettopp under vann — deriblant paringslek og paring.

Etter en drektighetstid på omkring åtte måneder blir én unge født på grunt vann. Ungen dier enten på land eller i ankeldypt vann. Selv om flodhesten ser skremmende ut, tar den sin oppgave som forelder alvorlig og behandler ungen med overraskende stor ømhet og omsorg. Ja, det er morsomt å se en mor som går ut på dypt vann med ungen på ryggen. Men det tilsynelatende godmodige dyret vil sette seg kraftig til motverge hvis noen prøver å fjerne ungen fra ryggen hennes!

Huden til flodhesten er godt tilpasset et liv i vann. Det skjer vesentlige forandringer når dyret kommer opp på land. Under huden er det kjertler som utsondrer et tynt, rødbrunt sekret med høyt saltinnhold. På avstand får dette fargestoffet det til å se ut som om flodhesten svetter blod. Men sekretet beskytter huden både i vannet og på land. Blant gamle afrikanske folkegrupper ble huden til  flodhesten skåret i strimler og lagt i bløt i olje. Så ble strimlene snodd og tørket og ble til en fryktet pisk som ble brukt i kamper i forbindelse med grensestridigheter. * Grzimek’s Animal Life Encyclopedia skriver at etter at huden til flodhesten er blitt garvet — en prosess som i hvert fall tar seks år — er den «hard som stein og omkring fire og en halv centimeter tykk».

Det imponerende, men skremmende gapet

Munnen er helt klart det mest fremtredende trekket ved flodhesten. På land gjør flodhesten god bruk av leppene, som er en halv meter brede, når den gresser i nærheten av vannet. Men den bruker ikke munnen bare til å ete med. Når flodhesten åpner sitt gap i 150 graders vinkel, er det ikke bare et gjesp, men en truende demonstrasjon av dens aggressivitet. Og når territoriet skal forsvares, fører det til alvorlige kamper med motstanderne. Den åpne munnen åpenbarer to enorme hjørnetenner i underkjeven. Disse forsvarsvåpnene kan stikke 30 centimeter opp fra tannkjøttet.

Flodhestens gap er ikke bare farlig for andre flodhester, men også for mennesker. Alle forsøk mennesker har gjort på å få i stand fredelig sameksistens med flodhesten, har vist seg å være forgjeves. En flodhest vil gå til et uprovosert angrep på alle som våger å komme for nær dens territorium. Og hvis en flodhest er skadet, er den desto mer irritabel og kan påføre enhver inntrenger enda større skader. Til og med båter er blitt veltet av det store gapet til en sint flodhest.

Flodhesten er like temperamentsfull på land som den er i vann. Det er for eksempel livsfarlig å stå mellom en gressende flodhest og vannet. Noen steder i Afrika er faktisk intetanende landsbyboere blitt angrepet av flodhester som har fått sperret veien til vannet. Flodhesten vekker frykt både hos mennesker og dyr og må behandles med den største varsomhet og respekt.

Kommer flodhesten til å overleve?

En flodhest som gresser alene på land, er sårbar for angrep fra løver. Likevel virker det som om flodhestens største fiende er mennesket. «Menneskene har i betydelig grad redusert antall flodhester og størrelsen på de områdene hvor de lever,» står det i World Book Encyclopedia. «Jegere har drept mange av flodhestene, og bønder har forandret mange av de områdene som en gang var flodhestens hjem, til dyrket mark.»

Ja, det at menneskene har trengt seg inn på flodhestens naturlige tilholdssted, har drevet dyrene til mindre områder og dermed begrenset deres bevegelsesfrihet og formeringsmønster. Vi kan være glad for at Skaperen har lovt at han under sitt rikes styre skal gjenopprette den rette balansen mellom mennesker og dyr, slik at ingen vil «volde noen skade og ikke ødelegge noe» i det gjenopprettede, jordiske paradiset. — Jesaja 11: 9.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 25]

Elizabeth DeLaney/Index Stock Photography