Kommer situasjonen til å bedre seg?

I VÅRE dager gjennomfører Verdens helseorganisasjon og andre engasjerte grupper forskjellige prosjekter for å følge med på og få kontroll over sykdomsspredning. Det finnes organisasjoner som sprer informasjon og arbeider for at det skal forskes på nye medisiner og nye metoder, alt i et forsøk på å gjøre noe med det voksende problemet med insektoverførte sykdommer. Enkeltpersoner og lokalsamfunn kan også gjøre mye for å skaffe seg informasjon og beskytte seg. Men å beskytte enkeltpersoner er ikke det samme som å få kontroll over sykdom på verdensbasis.

Mange eksperter mener at det er nødvendig med globalt samarbeid og global tillit for å lykkes i kampen mot sykdommer. «Rask globalisering av folk og land krever at mennesker overalt i verden ikke betrakter sitt nabolag, sin landsdel, sitt land eller sin halvkule som sin totale, personlige biosfære,» skriver journalisten og pulitzerprisvinneren Laurie Garrett i sin bok The Coming Plague—Newly Emerging Diseases in a World out of Balance. «Mikrobene og deres vektorer kjenner ikke noen av de kunstige grensene som mennesker har trukket opp.» Et sykdomsutbrudd i ett land vekker straks bekymring, ikke bare i nabolandene, men over hele verden.

 Noen regjeringer og folk er fortsatt skeptiske til all innblanding fra andre land — også når det gjelder programmer for sykdomskontroll. Politisk kortsynthet og kommersiell grådighet gjør det dessuten ofte vanskelig med forente, internasjonale anstrengelser. Hvordan vil kampen mellom menneske og sykdom ende? Kommer mikrobene til å få overtaket? Forfatteren Eugene Linden tror det. Han sier: «Kampen nærmer seg slutten.»

Grunn til håp

Vitenskapelige og teknologiske framskritt ligger langt etter i kappløpet med sykdom. Og insektoverførte sykdommer er selvfølgelig bare én av mange faktorer som setter menneskenes helse i fare. Men det er grunn til håp. Forskerne har riktignok bare så vidt begynt å forstå noe av det innviklede samspillet mellom alt det levende, men de skjønner at jorden kan reparere seg selv. Jorden har innebygde prosesser som gjenoppretter balansen i økosystemer. Skogen vokser for eksempel ofte opp igjen i områder der den er blitt hogd ned, og forholdet mellom mikrober, insekter og pattedyr stabiliserer seg gjerne over tid.

Enda viktigere er det at alt det innviklede i naturen viser at det må finnes en Skaper, en Gud som satte i gang prosessene på jorden. Det er mange vitenskapsmenn som selv innrømmer at det må være en høyere intelligens som står bak skaperverket på jorden. Ja, vi kan ikke med god grunn benekte Guds eksistens. Bibelen beskriver Skaperen, Jehova Gud, som allmektig og kjærlig. Han er oppriktig interessert i at vi skal ha det bra.

Bibelen forklarer også at vi har arvet ufullkommenhet, sykdom og død fordi det første menneske syndet med overlegg. Betyr det at vi er dømt til å lide for bestandig? Nei. Guds hensikt er å gjøre jorden til et paradis, der mennesker kan leve i ro og fred med andre skapninger, både små og store. Bibelen forutsier at det skal komme en verden der ingen skapninger, verken store dyr eller bitte små insekter, vil være farlige for mennesker. — Jesaja 11: 6—9.

Menneskene skal selvfølgelig være med på å opprettholde slike forhold, både sosialt og miljømessig. Gud gav mennesket i oppdrag å «ta hånd om» jorden. (1. Mosebok 2: 15) I det framtidige paradiset vil menneskene utføre den oppgaven helt fullkomment ved lydig å følge instrukser fra Skaperen selv. Vi kan derfor se fram til den dagen da «ingen innbygger skal si: ’Jeg er syk’». — Jesaja 33: 24.