Regner det aldri i Lima?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I PERU

Hvis du besøker Peru, får du sannsynligvis høre noen si: «Det regner aldri i Lima» — landets hovedstad. Der du står og hutrer i den kjølige, fuktige luften, lurer du sikkert på om dette virkelig kan stemme.

LIMA ligger i den store ørkenen langs Sør-Amerikas stillehavskyst — et område som har et av verdens mest uvanlige klimaer. Denne tørre landstripen strekker seg fra Sechura-ørkenen lengst nord i Peru og ned til Atacama-ørkenen i det nordlige Chile.

Kystørkenen ligger mellom de forrevne Andesfjellene og det asurblå Stillehavet. På avstand ser det ikke ut til å være noe annet langs kysten enn et nakent, kupert landskap av stein og sand i alle tenkelige nyanser av beige og brunt. Erosjon har ført til at det ligger mengder av brune steiner i skråningene. De ruller litt etter litt ned til sjøen og får av og til et ekstra puff på veien av de hyppige jordskjelvene i området.

Når steinene har kommet ned til stranden, blir de sakte malt til sand av Stillehavets kraftige bølger, og sanden blir så blåst sammen i halvmåneformede dyner av vinden. I deler av denne store ørkenen er det ikke blitt registrert noe regn på 20 år, noe som gjør den til et av de tørreste stedene på jorden. Men hva er det som gjør dette området så tørt?

Andesfjellenes regnskygge

Svaret har forbindelse med passatvindene, som blåser fra øst mot vest. Når luftstrømmene når de høye, takkete Andesfjellene, blir de presset oppover. Etter hvert som de stiger på sin vei over fjellene, avkjøles de, noe som får fuktigheten i luften til å kondensere og falle som regn og snø, for det meste på østsiden av fjellkjeden. Fjellene kaster på den måten en regnløs skygge over vestskråningen.

En annen faktor er at verken den kalde Perustrømmen (Humboldtstrømmen), som går nordover fra Antarktis, eller den vinden som blåser inn fra det sørlige Stillehavet, avgir særlig mye fuktighet. Til sammen skaper alt dette en svært tørr, skjønt ikke varm, ørken. Selv om det kommer sparsomt med regn, er luftfuktigheten pussig nok svært høy, særlig når Peru har vinter, fra mai til november. Hvor kommer fuktigheten fra?

 Garúa

Om vinteren henger det et lavt skydekke over kysten, og en tett tåke, som peruanerne kaller garúa, siger inn fra Stillehavet. I denne årstiden kan det gå måneder uten at man får et glimt av solen, noe som gir området et kjølig — noen vil si guffent — klima. Selv om dette er en del av tropene, er den gjennomsnittlige vintertemperaturen i Lima bare mellom 16 og 18 grader. Om vinteren kan den relative fuktigheten komme opp i 95 prosent uten at det regner, og Limeños, Limas innbyggere, som er vant til dette klimaet, kler godt på seg for å holde den rå, gjennomtrengende kulden fra livet. *

Det lette duskregnet om vinteren er tilstrekkelig til å gjøre gatene i Lima våte, og det sørger også for at plantene i ørkenen langs den kuperte kysten blir vekket til live fra sin hviletilstand. Dette gir godt beite for store flokker av geiter, sauer og kveg. Siden begynnelsen av 1990-årene har dessuten noen byer i ørkenen gjort bruk av tåkeoppsamlere — store nett av polypropylen som tåken kondenserer på — for å skaffe innbyggerne drikkevann og vann til hagene sine fra de lave tåkeskyene.

Fuktigheten fra tåken og skyene er likevel ikke nok til at ville planter kan trives året rundt. Den totale årsnedbøren i Lima er sjelden mer enn 50 millimeter, og det meste av dette kommer fra kondensering av garúa. De eneste grønne plantene som trives i kystørkenen, er derfor de som får livgivende vann fra små elver som kommer ned fra de snødekte  Andesfjellene. Fra luften ser de små elvedalene ut som grønne bånd som strekker seg gjennom ørkenen.

Et liv uten regn

For å overleve i et slikt tørt klima bygde de gamle kulturfolkene i Peru — for eksempel chimufolket og mochicafolket — avanserte vanningssystemer. Slik tilfellet var i det gamle Egypt, dannet disse omfattende jordbruksprosjektene et grunnlag for høytstående sivilisasjoner. De gamle peruanere framstilte soltørket leirstein og bygde høyt utviklede byer med tempelpyramider, store murer og vannreservoarer. Fordi området er så regnfattig, er ruinene av disse byene godt bevart, slik at arkeologene får et godt bilde av livet i Peru før Columbus’ tid. Den dag i dag er det mange bosetninger ved kysten  som er avhengig av restaurerte akvedukter og kanaler som ble bygd for flere tusen år siden.

Som de tidlige ørkenboerne fant ut, er ørkenjorden svært fruktbar der det finnes vann. Perus moderne vanningsanlegg i kystområdet skaffer vann til dyrking av slike nyttevekster som bomull, ris, mais, sukkerrør, druer, oliven, asparges og andre grønnsaker og frukter. Mer enn halvparten av Perus befolkning på omkring 27 millioner bor i dag langs den smale kyststripen.

Når det faktisk regner

Noen ganger faller det faktisk regn i deler av ørkenen, deriblant i Lima. Med noen få års mellomrom blir den kalde Perustrømmen fortrengt av varmere vann som kommer fra det vestlige Stillehavet. Dette fenomenet, som er kjent som El Niño, utgjør et varsel om snarlig regn. Særlig kraftig var El Niño i 1925, 1983 og 1997/98. Ørkenboerne, som er vant til at det praktisk talt aldri regner, er forståelig nok dårlig forberedt på voldsomme skybrudd og de påfølgende flommene.

En slik flom rammet byen Ica i Peru i 1998. Ica-elven oversvømte store deler av byen, og husene av mudderbrikker gikk rett og slett i oppløsning. Andre deler av ørkenen drog nytte av vannet og ble til frodige beitemarker. Den forrige El Niño forvandlet mye av Sechura-ørkenen til en grønn hage full av vakre blomster, noe som får en til å tenke på Guds løfte om at ’ørkenen skal blomstre som safrankrokusen’. (Jesaja 35: 1) Det kraftige regnskyllet skapte også en stor innsjø i ørkenen — anslått til å være 30 mil lang og 4 mil bred. Avisene gav den økenavnet La Niña.

Perus store kystørken bidrar utvilsomt til den store variasjonen i naturforholdene på jorden. Selv om det sjelden regner her, har kunstig vanning og fornuftig bruk av det dyrebare vannet ført til at dette tørre området er blitt et godt hjem for millioner av mennesker.

[Fotnote]

[Ramme på side 24]

VERDIFULLE EKSKREMENTER

I tusenvis av år har det kalde, næringsrike havet utenfor vestkysten av Peru skaffet millioner av sjøfugler mat — først og fremst sardiner og ansjoser. Fordi området er regnfattig, hopet fugleskitten seg i årenes løp opp på øyene langs kysten i enorme hauger, som i enkelte tilfeller ble over 30 meter høye! Før spanierne kom, ble det oppdaget at denne fugleskitten, som blir kalt guano etter sitt navn på det indianske språket quechua, var utmerket gjødsel. I den andre halvdelen av 1800-tallet var guanoen en svært ettertraktet eksportvare fra Peru, inntil den ble fortrengt på verdensmarkedet av kunstgjødsel. På det tidspunktet var det ikke noe mer igjen av de gamle haugene. I dag er forekomstene stort sett begrenset til det fuglene til enhver tid legger fra seg.

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

Lima

[Bilde på side 25]

Stillehavskysten sør for Lima

[Rettigheter]

© Yann Arthus-Bertrand/CORBIS

[Bilde på side 25]

Sechura-ørkenen ved Perus kyst

[Bilder på side 26]

Tåkeoppsamlere i Mejía i Peru

Gamle kanaler fra inkaenes tid er fremdeles i bruk i Ollantaytambo i Peru

[Rettigheter]

© Jeremy Horner/CORBIS; innfelt: gjengitt med tillatelse av den veldedige organisasjonen FogQuest; www.fogquest.org

[Bilde på side 26]

Voldsomme skybrudd, som oppstod på grunn av værfenomenet El Niño, skapte en stor flom i Ica i Peru den 30. januar 1998

[Rettigheter]

AP Photo/Martin Mejia