Nairobi nasjonalpark — der dyrene streifer fritt omkring

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

KLOKKEN er halv sju om morgenen. Som en stor, skinnende rød juvel stiger solen opp over horisonten i øst. Den bringer bud om en ny dag, og dens stråler skinner inn gjennom vinduene på de høye kontorbygningene og skaper et vakkert gyllent skjær. I gangavstand fra disse bygningene utspiller det seg et drama.

En løve som gjemmer seg i det høye gresset, har endelig klart å snike seg innpå en beitende impala. Den unge antilopen værer at det er fare på ferde, og gjør et raskt byks, men løven følger like i hælene på den. En intens og vill jakt begynner. Hvis jakten lykkes, dreper løven det uheldige dyret. Jungelens lov har seiret.

Slik jakt skjer daglig i Nairobi nasjonalpark, som ligger like utenfor Kenyas hovedstad, Nairobi. Dyrene der har menneskene som sine nærmeste naboer. En løve ble sett utenfor et eksklusivt hotell i 1962. Kanskje den ønsket å kreve tilbake sitt vidstrakte territorium. Hvordan gikk det til at dyrene og byens innbyggere kom til å dele tilholdssted?

En vanskelig start

Det var ingen enkel oppgave å opprette denne parken. Flere hindringer måtte overvinnes før dyrene var sikret et beskyttet hjem. Inntil begynnelsen av 1900-tallet streifet de fritt omkring i store deler av Øst-Afrika. Her har folk alltid hatt nære bånd til de ville dyrene og latt flokkene sine beite i deres umiddelbare nærhet. Noen har til og med sett på bestemte dyr som en ekstra buskap som kunne gi dem mat i vanskelige tider.

Men storviltjegere utstyrt med geværer strømmet inn i landet, og mange av dem ønsket å samle seg så  mange trofeer som mulig. Blant dem var Theodore Roosevelt, tidligere president i USA, som kom til Kenya i 1909 for å samle eksemplarer til naturhistoriske museer. Med 600 bærere og profesjonelle jegere drepte han mer enn 500 dyr og sendte skinnene hjem. Omtrent samtidig kom det en annen velkjent jeger, Edward, prinsen av Wales. Dette gjorde at safarier med storviltjakt ble populært. En geværkule var selvfølgelig raskere og kunne siktes inn mye mer nøyaktig enn bueskytternes tradisjonelle piler.

Byggingen av den berømte jernbanen mellom Mombasa og Victoriasjøen førte til at folk bosatte seg i området rundt Nairobi, og at dyrenes områder ble enda mer innskrenket. Deres fullstendige forvisning nærmet seg faretruende.

Så, i 1930-årene, var det noen som hevet røsten til fordel for dyrene. Archie Ritchie, en viltvokter på den tiden, og Mervyn Cowie, en regnskapsfører, var blant disse aktivistene. Gjennom møter og nyhetsmeldinger anmodet de kolonimyndighetene om å opprette en nasjonalpark som ville redusere — om ikke stanse — den meningsløse nedslaktingen av dyrene. Regjeringen stilte seg nølende til forslaget. Den var ikke rede til å bruke et landområde til det ene formål å bevare floraen og faunaen i et område som var i ferd med å bli det største bysamfunnet i Øst-Afrika.

Naturvernarbeidet fikk enda et tilbakeslag under den annen verdenskrig, da tropper på militærøvelse gjorde stor skade på det området hvor parken i dag ligger. Også dyr ble offer for krigen. Fordi det hele tiden var soldater i området, mistet dyrene frykten for menneskene, noe som kunne ha ført til at de ble menneskeetere. For å forhindre at noe slikt skulle skje, ble noen av dyrene avlivet, deriblant en kjent løvinne som ble kalt Lulu, og den sjarmerende flokken hennes.

Men som et resultat av at myndighetene forandret holdning, ble mange av problemene overvunnet, og naturvernerne nådde sitt mål. Til slutt, etter et langvarig planleggingsarbeid og mye fram og tilbake, ble Nairobi nasjonalpark — den første nasjonalparken i Øst-Afrika — opprettet den 16. desember 1946, da Kenyas daværende guvernør, sir Philip Mitchell, skrev under på papirene.

Et paradis for besøkende

Sammenlignet med andre viltreservater i Øst-Afrika er Nairobi nasjonalpark relativt liten. Det er anslått at parken er på omkring 117 kvadratkilometer, med hovedinngangen mindre enn 10 kilometer fra Nairobis bykjerne. Men det at den er så berømt, har nettopp med størrelsen å gjøre. Det er få steder på jorden som kan tilby sine besøkende et panorama med en slik slående kontrast som denne parken kan — den afrikanske villmarken i forgrunnen med byen Nairobis høye bygninger i bakgrunnen.

Det at parken ikke er så stor, fører til at de besøkende får se de fleste større dyrene, unntatt elefanten, i større konsentrasjon her enn i de store parkene og reservatene. Parken har 100 forskjellige arter av pattedyr og mer enn 400 fuglearter. Og den ligger i nærheten av landingsstripen til Nairobis internasjonale flyplass.

En som er på besøk i Nairobi, kan kjøre av gårde fra et av byens moderne hoteller og forbi imponerende kontorbygninger og innen få minutter komme fram til slettelandskap, villmark og skoger som har vært der i uminnelige tider. Her kan man få se løver og andre kjøttetere på jakt. Synet av slike rovdyr løpende etter sitt bytte, med glitrende skyskrapere i bakgrunnen, er noe man ikke glemmer så lett.

 Det er et myldrende dyreliv i parken. Her kan man se kafferbøfler, leoparder, geparder, sjiraffer, aper og hundrevis av antiloper og det sjeldne og truede svarte neshornet. De fleste av disse lever her hele tiden. I tørkeperiodene i februar—mars og august—september kan man se store flokker av dyr som vandrer, for eksempel gnuer, rundt de mange vannhullene i parken.

Noen av vannhullene blir treffende kalt flodhest-dammer, og grupper av disse tønneformede kjempene oppholder seg nede i vannet hele dagen. Om natten kommer de opp for å beite. I nærheten av disse vannkildene er det laget stier, slik at man kan sette fra seg bilen og gå en tur. Men en liten advarsel: Slike spaserturer kan være farlige, for noen av disse vannhullene er tilholdssted for nilkrokodiller, som kan ligge og dovne seg på bredden og ikke bli oppdaget av besøkende som ikke er på vakt! For å unngå å bli krokodillemat er det lurt å gå sammen med en viltvokter.

Et stort antall kjente fuglearter lever i parken. Strutsen, verdens største nålevende fugl, som kan bli mer enn to meter høy, har funnet seg et permanent hjem her. Gribben, som er mye baktalt for sin rolle som renovasjonsarbeider, kan ses svevende høyt over byen. Denne lite pene fuglen, som ser så klossete ut, er et gode for parkens miljø, siden den får unna alle slags kadavre, som ellers kunne være årsak til bakterieinfeksjon blant andre dyr.

Innimellom kan du kanskje få øye på en sekretærfugl. Den har en lang fjærdusk på bakhodet som kan minne om de fjærpennene som gamle dagers skrivere stakk bak øret. Fordi den alltid haster av gårde, ser det ut som om den skynder seg fra én avtale til en annen. Andre fugler i parken er skyggefugl, sørlig krontrane, sadelstork og kuhegre.

Parken er et økologisk mesterstykke, enda den er relativt liten. I den vestlige delen er det en skog som dekker nærmere seks prosent av området, og som har 700—1100 millimeter nedbør i året. Her kan en se en overflod av busker og trær, blant annet et tre i rutefamilien som kalles kappkastanje, og en vakker kroton. Det er vidstrakte sletter, daler og åskammer i sør og øst, hvor det faller 500—700 millimeter nedbør i året. Gyllent gress, balanitestrær, pilegifttrær og flere typer akasietrær gir området et ekte savanne-miljø.

Vi må heller ikke glemme de praktfulle klippeveggene som stuper omkring 100 meter rett ned i dalbunnen. De kan gjøre entusiastiske fjellklatrere utmattet — hvis de tør å forsøke seg!

Parken i fare

Mange av problemene i forbindelse med bevaringen av dyrelivet har én fellesnevner — mennesket. Som et resultat av menneskets «innsats for utviklingen» er det fare for at Nairobi nasjonalpark raskt kan komme til å forsvinne. Byen Nairobi, den bosetningen som gav støtet til at parken fikk verdens hyllest, fortsetter å vokse, og dyrene får stadig mindre plass. Etter hvert som flere flytter til byområdet, fortsetter etterspørselen etter jord å øke, og dyrene kan ikke gjøre motstand. Utslipp fra fabrikker i nærheten er også en trussel mot alt liv i parken.

En annen faktor som er avgjørende for parkens fortsatte eksistens, er at noen dyreslag må ha en passasje hvor de har mulighet til å vandre ut fra parken. Størsteparten av parken er inngjerdet for at ikke dyrene skal forville seg inn i byen. Økt jordbruk og gjeting av flokker med tamdyr er i ferd med å tette igjen den smale passasjen som er igjen på sørsiden av parken. Hvis den blir helt stengt, kan det få tragiske følger. Dyr som vandrer ut på leting etter beitemarker, kan kanskje ikke ha noen mulighet til å komme tilbake igjen! For å bevare denne passasjen er Kenya Wildlife Service, landets ledende organisasjon for bevaring av dyrelivet, blitt forpakter av jord som grenser til parken. Til tross for problemene fortsetter Nairobi nasjonalpark å lokke til seg tusenvis av besøkende hvert år som ønsker å se parkens fengslende kontraster.

[Bilde på side 24]

Sjiraff

[Bilde på side 25]

Leopard

 [Bilde på side 26]

En flokk marabustorker

[Bilde på side 26]

Krokodille

[Bilde på side 26]

Løve

[Bilde på side 26]

Sørlig krontrane

[Bilde på side 26]

Svart neshorn

[Bilde på side 26]

Struts