Hvordan jeg fikk slokket min åndelige tørst

FORTALT AV LUCIA MOUSSANETT

I DEN nordvestlige delen av Italia, nær de sveitsiske alper og like ved Frankrikes berømte Mont Blanc, ligger regionen Valle d’Aosta, omgitt av fjell. Der ble jeg født i 1941 på det lille stedet Challant St. Anselme.

Jeg var eldst i en søskenflokk på fem — jeg hadde fire brødre. Mor var en arbeidsom kvinne og en gudfryktig katolikk. Far kom også fra en religiøs familie, to av søstrene hans var nonner. Foreldrene mine brakte mange materielle ofre for min skyld, blant annet for at jeg skulle få gå på skole. Det fantes ingen skole på det lille stedet der vi bodde, så da jeg var elleve år, sendte mor og far meg på en kostskole som ble drevet av nonner.

Der hadde jeg latin og fransk og flere andre fag. Da jeg ble 15, begynte jeg å tenke alvorlig over hvordan jeg burde tjene Gud. Jeg kom fram til at den beste måten å tjene ham på, ville være å gå i kloster. Men foreldrene mine likte ikke det, for da ville jeg ikke kunne hjelpe mor med å ta seg av brødrene mine. Mor og far hadde håpet at utdannelsen skulle gi meg en god jobb, slik at jeg kunne hjelpe familien økonomisk.

Jeg ble skuffet over hvordan mor og far reagerte, men jeg ønsket inderlig å leve et meningsfylt liv, og jeg følte at Gud burde komme på førsteplassen. Så i 1961 gikk jeg i katolsk kloster.

 Livet som nonne

De første månedene satte jeg meg inn i kirkens normer og regler, og jeg utførte fysisk arbeid rundt omkring i klostret. I august 1961 begynte mitt novisiat, min prøvetid som novise, og da begynte jeg også å gå i nonnedrakt. Jeg foreslo dessuten et nytt navn på meg selv, Ines, navnet til mor. Da prøvetiden var over, ble jeg kjent som søster Ines.

De fleste novisene hadde forskjellige arbeidsoppgaver rundt omkring i klostret, men jeg hadde nok utdannelse til å få arbeide som lærer på en barneskole. To år senere, i august 1963, avla jeg klosterløftene og ble nonne i ordenen San Giuseppe-søstrene i Aosta i Italia. Senere ordnet klostret med videre utdanning for meg. Jeg ble sendt til Maria Santissima Assunta universitet i Roma.

Da jeg i 1967 var ferdig med studiene i Roma og kom tilbake til Aosta, begynte jeg å undervise på en videregående skole. I 1976 ble jeg tilbudt stillingen som rektor. Jeg fortsatte å ha noen undervisningstimer, men ble også medlem av skolens ledelse og av det regionale skolestyret i Valle d’Aosta.

Jeg hadde et oppriktig ønske om å hjelpe de fattige. Jeg syntes så inderlig synd på dem. Jeg organiserte mange sosiale hjelpeprogrammer, blant annet et for å hjelpe dødssyke som ikke hadde familie. Jeg satte også i gang et program for å undervise innvandrerbarn. Dessuten hjalp jeg til med å finne arbeid og bolig til fattige, og jeg var engasjert i å skaffe medisinsk hjelp til vanskeligstilte. Jeg prøvde å leve i harmoni med kirkens religiøse prinsipper.

På den tiden trodde jeg på den katolske troslære, deriblant treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet, og jeg hadde det katolske synet på menneskets evige framtid. Den katolske lære gav også rom for trosmangfold — at man eksisterte side om side med andre religioner og aksepterte dem.

Forhold som begynte å plage meg

Noe av virksomheten innenfor den katolske kirke begynte å plage meg. Før dåp og konfirmasjon var det for eksempel meningen at foreldre og barn skulle studere hva disse skrittene innebar. Men de fleste møtte ikke opp til timene, og mange tok seg ikke bryet med å studere. Dessuten var det slik at noen av dem som ikke ble godkjent til dåp eller konfirmasjon i ett sogn, rett og slett drog til et annet sogn og ble døpt eller konfirmert der. Jeg syntes at dette var overfladisk og hyklersk.

Noen ganger spurte jeg meg selv og andre nonner: «Burde vi ikke heller forkynne evangeliet enn å vie oss til alle disse andre aktivitetene?» «Vi forkynner ved at vi gjør gode gjerninger,» var det svaret jeg fikk.

I tillegg syntes jeg det var vanskelig å forstå at jeg skulle være nødt til å gå til en prest og bekjenne mine synder. Jeg tenkte som så at jeg burde kunne ta opp slike personlige ting med Gud. En annen oppfatning jeg syntes det var vanskelig å godta, var at man skulle lære bønner utenat og gjenta dem. Og så syntes jeg at det var vanskelig å tro at paven var ufeilbarlig. Etter hvert kom jeg fram til at jeg skulle holde fast ved min egen overbevisning i disse spørsmålene, og rett og slett bare fortsette som før i mitt religiøse liv.

Lengsel etter bibelkunnskap

Jeg har alltid hatt dyp respekt for Bibelen og et inderlig ønske om å kjenne den. Når jeg skulle treffe en avgjørelse eller følte behov for Guds støtte, pleide jeg bestandig å lese i Bibelen. Vi studerte aldri Bibelen i klostret, men jeg leste i den på egen hånd. Det som står i Jesaja 43: 10—12, der Jehova Gud sier: «Dere er mine vitner», gjorde dypt inntrykk på meg. Men da skjønte jeg ikke helt hva disse ordene betyr.

Da jeg gikk på universitet i Roma på midten av 1960-tallet, tok jeg et fireårig teologikurs som Vatikanet arrangerte. Men Bibelen var ikke en av lærebøkene våre. Etter at jeg hadde kommet tilbake til Aosta, var jeg med på mange felleskirkelige konferanser, også slike som ble arrangert av felleskirkelige og ikke-katolske organisasjoner. Det gjorde meg  enda mer oppsatt på å finne ut hva Bibelen egentlig lærer. Det var så stor forvirring blant de gruppene som alle sa at de underviste i Bibelen!

Jeg lærer mer om Bibelen

I 1982 kom et av Jehovas vitner innom det sentret der jeg drev sosialt arbeid, og prøvde å få i gang en samtale med meg om Bibelen. Jeg hadde det veldig travelt, men jeg var interessert i å lære om Bibelen. Så jeg sa: «Stikk gjerne innom skolen hvor jeg jobber. Når jeg har en ledig time, kan vi snakke sammen.»

Kvinnen kom riktignok innom, men jeg hadde aldri noen «ledig time». Mor fikk på den tiden vite at hun hadde kreft, så jeg tok etter hvert permisjon for å hjelpe henne. Hun døde i april 1983. Etter det begynte jeg å arbeide på samme sted igjen, men da hadde forkynnerne mistet kontakten med meg. Kort tid etter kom imidlertid et annet Jehovas vitne innom for å snakke om Bibelen. Hun var i midten av 20-årene. Fordi jeg hadde lest Åpenbaringsboken i Bibelen på egen hånd, spurte jeg henne: «Hvem er de 144 000 som står omtalt her i Åpenbaringen, kapittel 14?»

Jeg hadde lært at alle gode mennesker kommer til himmelen, så jeg klarte ikke å se logikken i at 144 000 av disse skulle være atskilt fra de andre i himmelen. Jeg lurte på hvem disse 144 000 var, og hva de gjorde. Dette var spørsmål som jeg tenkte mye på. Forkynneren prøvde å treffe meg flere ganger, men jeg var nesten aldri hjemme, så hun traff meg ikke.

Til slutt gav forkynneren adressen min til Marco, en eldste i den menigheten hun gikk i. I februar 1985 fant han meg endelig. Vi snakket bare noen minutter, for jeg var opptatt, men vi gjorde en avtale. Senere besøkte han og hans kone, Lina, meg regelmessig, og de hjalp meg til å forstå Bibelen. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at slike grunnleggende katolske læresetninger som treenigheten, sjelens udødelighet og et brennende helvete rett og slett ikke var basert på Bibelen.

Begynner å komme sammen med vitnene

Da jeg var på et av Jehovas vitners møter i deres Rikets sal, la jeg fort merke til at det var mye der som var ganske annerledes enn i den katolske kirke. Alle, ikke bare et kor, var med og sang, og alle kunne delta i selve møtet. Jeg oppdaget også at hele organisasjonen bestod av «brødre» og «søstre». Alle brydde seg virkelig om hverandre. Dette var ting som gjorde dypt inntrykk på meg.

På den tiden gikk jeg i nonnedrakt på møtene. Enkelte var synlig rørt over å se en nonne i Rikets sal. Jeg følte den glede og tilfredshet det gir å være omgitt av en stor, kjærlig familie. Og mens jeg studerte, oppdaget jeg at mange av de prinsippene som jeg hadde bygd livet mitt på, ikke var i overensstemmelse med Guds Ord. Bibelen sier for eksempel ingenting om at Guds tjenere skal gå kledd i en spesiell drakt. Kirkens hierarki og seremonielle prakt var helt forskjellig fra det Bibelen lærer om ydmyke eldste som skal ta ledelsen i menigheten.

Det føltes som om jeg stod i kvikksand, uten fast grunn under føttene. Det virket utenkelig at jeg skulle ha vært ført på villspor i 24 år. Men jeg skjønte at dette måtte være sannheten ut fra Bibelen. Det var skremmende å tenke på at jeg som 44-åring skulle være nødt til å begynne forfra igjen. Men hvordan skulle jeg klare å fortsette framover med lukkede øyne, nå som jeg hadde sett hva Bibelen egentlig lærer?

En viktig avgjørelse

Jeg visste at jeg kom til å stå på bar bakke økonomisk hvis jeg forlot klostret. Men jeg tenkte på Davids ord om at han ikke hadde sett «den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød». (Salme 37: 25) Jeg visste at jeg ville miste noe av min fysiske trygghet, men jeg stolte på Gud og tenkte: Hva trenger jeg egentlig å være redd for?

Familien min trodde jeg var blitt gal. Det gikk inn på meg, men jeg tenkte på Jesu ord: «Den som nærer større hengivenhet for far eller mor enn for meg, er meg ikke verd.»  (Matteus 10: 37) Samtidig ble jeg oppmuntret og styrket av enkle, vennlige handlinger fra vitnenes side. Når jeg gikk på gaten kledd i nonnedrakt, passet de alltid på å komme bort til meg for å hilse. Dette fikk meg til å føle meg enda nærere knyttet til brorskapet og som en del av familien.

Til slutt gikk jeg til abbedissen og forklarte at jeg hadde bestemt meg for å forlate klostret, og hvorfor. Jeg tilbød meg å vise henne ut fra Bibelen hvorfor jeg hadde truffet denne avgjørelsen, men hun ville ikke høre på meg. Hun sa: «Hvis jeg vil forstå noe i Bibelen, tilkaller jeg en bibelekspert!»

Den katolske kirke ble sjokkert over min avgjørelse. Jeg ble beskyldt for å være umoralsk og for å ha gått fra vettet. Men de som kjente meg, visste at disse beskyldningene ikke var sanne. Folk jeg hadde arbeidet sammen med, reagerte på forskjellige måter. Noen syntes at jeg var modig. Andre syntes det var vondt å se at jeg slo inn på det de mente var feil kurs. Noen syntes til og med synd på meg.

Den 4. juli 1985 meldte jeg meg ut av den katolske kirke. Vitnene kjente til hvordan andre som hadde gjort det samme, var blitt behandlet. De fryktet derfor for min sikkerhet, så de holdt meg skjult i omtrent en måned. De hentet meg til møtene og kjørte meg tilbake til det stedet der jeg bodde. Jeg holdt en lav profil til forholdene hadde roet seg. Den 1. august 1985 begynte jeg så å være med Jehovas vitner ut i forkynnelsen.

Da jeg var på et av Jehovas vitners områdestevner senere samme måned, fikk nyhetsmediene nyss om at jeg hadde forlatt kirken, så de publiserte historien. Da jeg endelig ble døpt, den 14. desember 1985, mente den lokale TV-stasjonen og lokalavisen at det var så oppsiktsvekkende at de publiserte historien min igjen, slik at alle skulle få vite hva jeg hadde gjort.

Da jeg forlot klostret, eide jeg absolutt ingenting. Jeg hadde ikke arbeid, ikke noe hjem og ingen pensjon. I et års tid arbeidet jeg med å se til en kvinne som var lam. I juli 1986 ble jeg pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere  kalles. Jeg flyttet til et område hvor det var en liten, nyopprettet menighet. Der gav jeg privatundervisning i språk og i andre fag; på den måten fikk jeg nytte av utdannelsen min. Det gav meg en fleksibel timeplan.

Tjeneste i et fremmed land

Nå som jeg hadde lært sannheten i Bibelen å kjenne, ville jeg gjerne fortelle så mange som mulig om den. Ettersom jeg kan fransk, vurderte jeg å flytte til et av de fransktalende landene i Afrika. Men i 1992 ble Jehovas vitner juridisk anerkjent i nabolandet Albania. På slutten av det året fikk en liten gruppe pionerer fra Italia i oppdrag å tjene der. Mario og Cristina Fazio fra menigheten min var blant dem. De inviterte meg til å komme og besøke dem og bad meg tenke over om jeg også kunne flytte til Albania. Etter nøye overveielse og bønn brøt jeg som 52-åring igjen opp fra en relativt trygg tilværelse og kastet meg ut i noe helt nytt.

Det var i mars 1993. Da jeg kom til Albania, var det som å komme til en annen verden — enda så nært Albania rent geografisk ligger hjemlandet mitt. Folk gikk alltid til fots når de skulle noe sted, og de snakket albansk, et språk som var fullstendig uforståelig for meg. Landet gjennomgikk store forandringer; det gikk fra det ene politiske systemet til det andre. Men folk tørstet etter sannheten i Bibelen, og de elsket å lese og studere. De som studerte Bibelen, gjorde raskt åndelige framskritt. Det gjorde meg varm om hjertet og hjalp meg til å tilpasse meg de nye forholdene.

Da jeg kom til Tirana, hovedstaden, i mars 1993, var det bare én menighet i Albania, og det var bare litt over 100 forkynnere spredt rundt om i landet. Den måneden ble den første spesielle stevnedagen i Tirana holdt, og det var 585 til stede, og 42 ble døpt. Selv om jeg ikke skjønte noe av det som ble sagt, var det rørende å høre vitnene synge og å se dem følge så godt med. I april ble høytiden til minne om Jesu Kristi død feiret — det var 1318 til stede! Fra da av har den kristne virksomhet hatt en blomstrende vekst i Albania.

Av og til kikket jeg utover Tirana fra balkongen min i fjerde etasje og lurte på når vi skulle klare å nå ut til alle disse menneskene. Det har Jehova Gud tatt seg av. Nå er det 23 menigheter av Jehovas vitner i Tirana. I hele landet er det 68 menigheter og 22 grupper, med totalt 2846 Jehovas vitner. Denne store veksten har skjedd i løpet av noen få år! Og på minnehøytiden i 2002 var det 12 795 til stede!

I løpet av de ti årene jeg har vært i Albania, har jeg hatt den store glede å hjelpe minst 40 personer fram til dåpen. Flere av dem er nå også pionerer eller i en annen form for heltidstjeneste. I årenes løp har seks grupper av pionerer fra Italia fått i oppdrag å hjelpe til med arbeidet i Albania. Det er blitt arrangert et tremåneders språkkurs for hver av gruppene, og jeg har fått lov til å undervise de fire siste klassene.

Da venner fikk vite at jeg hadde bestemt meg for å forlate kirken, reagerte de kraftig. Men etter alle disse årene har holdningen deres myknet, for de ser at jeg har ro og fred i sinnet. Heldigvis gir familien min meg mye mer støtte nå — til og med min 93 år gamle tante, som fremdeles er nonne.

Helt siden jeg lærte Jehova å kjenne, har han tatt hånd om meg gjennom så mange forskjellige forhold. Han ledet meg til sin organisasjon. Når jeg ser tilbake, husker jeg hvordan jeg inderlig ønsket å hjelpe fattige, vanskeligstilte og nødlidende, og hvordan jeg ønsket å tjene Gud med fullt engasjement. Derfor takker jeg Jehova, for han har sørget for at jeg fikk slokket min åndelige tørst.

[Bilde på side 21]

En albansk familie som jeg har studert Bibelen med. Elleve er blitt døpt

[Bilde på side 21]

De fleste av disse kvinnene som jeg har studert Bibelen med i Albania, er nå i heltidstjenesten