Jeg forsøkte å tjene to herrer

FORTALT AV KEN PAYNE

Jeg ble født i 1938 og vokste opp på bestefars ranch i New Mexico i USA. Den var på 97 000 mål med elver og prærier og med fjell i bakgrunnen. Jeg husker lyden av sauer, kveg og hester og klirringen fra cowboyenes sporer. Noen ganger lyttet jeg til vinden i gresset og merket meg hvilken kontrast den lyden utgjorde til de høye, gjennomtrengende skrikene fra tobelteloene, noen fugler som holdt til rundt vanntanken.

DEN påvirkningen man blir utsatt for tidlig i livet, kan gjøre et dypt og varig inntrykk. Jeg tilbrakte mange timer sammen med bestefar, som hadde mang en historie fra det ville Vesten på lager. Han kjente til og med folk som hadde ridd sammen med Billy the Kid, en ung, beryktet fredløs som ble skutt i 1881 i en alder av 21 år etter å ha drept en rekke mennesker.

Foreldrene mine var Jehovas vitner, og de tok meg med ut i den kristne tjeneste til avsidesliggende rancher og beskjedne leirhus på kryss og tvers i Hondo-dalen. De brukte ofte grammofon og spilte opptak av bibelske foredrag holdt av J.F. Rutherford, og stemmen hans ble etset inn i sinnet mitt. * Vi spilte disse foredragene for alle slags mennesker — rancheiere, meksikanske bønder og indianere, som apacher og puebloindianere. Jeg likte godt å tilby bladene på gaten — svært få avslo å ta imot dem fra en liten gutt, selv i krigsårene.

Ja, jeg hadde et godt grunnlag. Likevel gav jeg ikke akt på Jesu advarsel: «Ingen kan være slave for to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.» (Matteus 6: 24) Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har hatt et rikt liv i heltidstjenesten. Men tidlig påvirkning i livet, en annen «herre», ledet meg bort fra den veien. Det begynte faktisk da jeg var tre år gammel. Hva var det som skjedde?

Flyging ble min store lidenskap

I 1941 landet et Piper Cub-fly ved låven. Det ble brukt til å jage prærieulver som var ute  etter sauene våre. Der og da, i en alder av tre år, bestemte jeg meg for at jeg skulle bli pilot. Årene gikk, og da jeg var 17, reiste jeg hjemmefra for å jobbe på en flyplass i Hobbs i New Mexico, hvor jeg kostet hangarer og arbeidet på fly i bytte mot flytimer. Den kristne tjeneste var kommet i bakgrunnen i livet mitt.

Jeg giftet meg da jeg var 18 år, og etter hvert fikk min kone og jeg tre barn. Hvordan tjente jeg til livets opphold? Ved å fly småfly som sprøytet insektmidler ut over jordene, charterfly og fly som ble brukt til å kontrollere rovdyrbestanden, og jeg gav også flytimer. Etter seks år med det begynte jeg å fly for Texas International Airlines. Det førte til at jeg kunne leve et mer stabilt liv, og jeg tjente til og med som eldste i Denton menighet. Jeg ledet også flere bibelstudier, blant annet et med en flykaptein, hans kone og deres barn, som alle tok imot Bibelens sannhet.

I 1973 hadde jeg fløyet turbopropfly i omtrent tre år, men jeg begynte å miste interessen da DC-3-maskinene ble tatt ut av drift. Jeg lengtet tilbake til New Mexico. Men hvis jeg sluttet å fly, hvordan skulle jeg da tjene til livets opphold?

Kunst ble min lidenskap

Siden 1961 hadde jeg hatt som hobby å male bilder med motiver fra de vestlige statene, og de hadde solgt bra. Så jeg sluttet i flyselskapet og flyttet tilbake til New Mexico, fortryllelsens land, som det blir kalt. Men jeg var ikke likevektig. Jeg lot kjærligheten til kunsten oppsluke meg fullstendig. Maling og senere skulpturarbeid, i tillegg til deltidsflyging, tok all min tid. Jeg arbeidet mellom 12 og 18 timer i døgnet. Det førte til at jeg forsømte min familie og min Gud. Hva skjedde så?

Ekteskapet mitt gikk i oppløsning, og det endte med skilsmisse. Jeg flyttet nordover til Montana og søkte trøst i alkohol. En ukristen livsførsel førte meg inn på den samme ufornuftige veien som den bortkomne sønnen i Jesu lignelse fulgte. (Lukas 15: 11—32) Så en dag innså jeg at jeg ikke hadde en eneste virkelig venn. Når jeg møtte folk som hadde problemer, pleide jeg å si til dem: «Oppsøk Jehovas vitner. De kan hjelpe deg.» De svarte da: «Så hvorfor er ikke du et av Jehovas vitner?» Jeg måtte innrømme at man ikke kan være et av Jehovas vitner og samtidig ha en slik livsstil som jeg hadde.

Til slutt, i 1978, flyttet jeg tilbake til New Mexico og den menigheten hvor vitnene kjente meg. Det var første gang på flere år at jeg var i  en Rikets sal, og det fikk meg til å briste i gråt. Så barmhjertig Jehova var mot meg! Vennene i menigheten var svært vennlige og hjalp meg til å vende tilbake til Jehovas veier.

En ny ektefelle og en ny start

I 1980 giftet jeg meg med Karen, et nydelig vitne for Jehova som jeg hadde kjent i flere år. Hun hadde to sønner, Jason og Jonathan, fra sitt første ekteskap. Med sin dype kjærlighet til Jehova brakte hun stabilitet inn i livet mitt, og vi fikk to flotte sønner sammen, Ben og Phillip. Men livet skulle ikke bli en dans på roser. En tragedie lå foran oss.

Jeg studerte kunst og tilbrakte mange timer med å lære om menneskets og dyrs anatomi, spesielt hesters, i tillegg til komposisjon, proporsjon og perspektiv. Jeg begynte å modellere i leire, spesielt figurer fra Det ville vesten — hester, indianere på hesteryggen, cowboyer og til og med en lege som reiste på gammeldags vis med hest og vogn. Jeg begynte å få suksess.

Vi bestemte oss derfor for å åpne et galleri. I 1987 kjøpte vi et i Sedona i Arizona, og vi gav det navnet Mountain Trails Gallery, som Karen hadde funnet på. Mens Karen drev galleriet, arbeidet jeg hjemme i atelieret mens jeg så etter guttene. Men guttene ble syke, og salget gikk dårlig. Vi bestemte oss for å bytte på oppgavene, slik at Karen tok seg av guttene hjemme, mens jeg tok med meg leiren til butikken og begynte å modellere der mens kundene så på. For en forandring det førte med seg!

Folk begynte å spørre meg om de bronserte figurene jeg laget. Når jeg fortalte om arbeidet mitt og om de kulturgjenstandene jeg laget modellene mine etter, gav jeg dem litt historieundervisning fra Det ville vesten med navn, steder og begivenheter som jeg hadde lest så mye om. Folk viste oppriktig interesse for de modellene jeg arbeidet med, og noen ville betale et forskudd for det produktet de så ble formet, for så å betale resten når bronsen var lagt på. Det ble en umiddelbar suksess. Forretningen vokste, og snart hadde vi tre gallerier og et stort støperi med 32 ansatte. Men det tok på kreftene! Karen og jeg lurte på hvordan vi skulle komme oss ut av denne tredemøllen. Vi bad til Jehova om det. Jeg var nå eldste i menigheten og visste at jeg kunne ha gjort mer for Jehova.

Jeg tjener igjen én herre

I 1996 kom vår kretstilsynsmann til menigheten og bad oss om å spise lunsj med ham. Vi hadde ikke engang begynt å spise da han slapp bomben: Kunne vi tenke oss å vurdere å flytte til navahoreservatet for å hjelpe til med å starte en ny menighet i Chinle? For en utfordring! Vi hadde besøkt reservatet flere ganger og hadde hjulpet til med å forkynne i noe av det avsidesliggende distriktet. Dette gav oss et nytt mål å arbeide mot. Her var vår sjanse til å komme oss ut av materialismens nådeløse tredemølle og vie mer tid til Jehova og hans folk. Vi begynte igjen å tjene én herre.

En annen eldste og familien hans som var gode venner av oss, ble også bedt om å ta imot denne spennende utfordringen. Både de og vi solgte våre komfortable hus og skaffet oss husvogner som vi kunne sette i reservatet. Jeg solgte galleriene og til slutt også støperiet. Vi hadde forenklet livet vårt, og vi var fri til å utvide vår kristne tjeneste.

I oktober 1996 holdt den nye menigheten i Chinle sitt første møte. Siden da er det blitt forkynt i stadig større omfang blant navahofolket, og menigheten vår har dyktige navahopionerer som snakker språket. Vi har etter hvert begynt å lære dette vanskelige språket, slik at vi kanskje kan bli akseptert selv om vi ikke er navahoer. De indianske myndighetene har latt oss få kjøpe en tomt i Chinle, og her har vi bygd en Rikets sal, som ble innviet i juni i år.

Tragedien rammer oss

I desember 1996 tok Karen med seg guttene på en liten tur til Ruidoso i New Mexico. Jeg måtte bli igjen i Chinle. Du kan sikkert tenke deg hvilket sjokk og hvilken sorg det var for oss da vår 14 år gamle sønn, Ben, kjørte inn i en stor steinblokk mens han stod på ski, og døde! Dette var en forferdelig prøve for oss alle. Bibelens håp om oppstandelsen har holdt  oss oppe gjennom denne tragedien. Støtten fra våre kristne brødre har også vært til stor hjelp. Da vi hadde minnetalen i Rikets sal i Sedona, hvor vi hadde bodd i flere år, fikk naboene se flere navahoer enn de noen gang hadde sett før. Brødrene og søstrene fra reservatet hadde reist hele den lange veien sørover for å støtte oss, en strekning på godt over 30 mil.

Det er en stor glede for oss å se de åndelige framskrittene Bens yngre bror, Phillip, har gjort. Han har satt seg fine åndelige mål. Han har ledet flere bibelstudier, deriblant med en lærer. Men vi lengter alle etter å se Ben igjen i den ny verden, som Jehova har lovt oss. — Job 14: 14, 15; Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 1—4.

Vi er så heldige å ha en kjærlig familie som har vært til stor støtte for oss. Min adoptivsønn Jonathan tjener Jehova sammen med sin kone, Kenna, og det gjør også min yngste sønn fra første ekteskap, Chris, sammen med sin kone, Lorie. Våre barnebarn Woodrow og Jonah holder elevtaler på den teokratiske tjenesteskolen. Far døde i 1987, men mor er fortsatt, i en alder av 84 år, en aktiv tjener for Jehova. Også broren min, John, og hans kone, Cherry, tjener Jehova trofast.

Jeg har lært av erfaring at Jesu ord er sanne: «Ingen kan være slave for to herrer . . . Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.» Fortsatt kan kunsten være en nokså krevende herre. Det er derfor jeg har lært hvor viktig det er å ha et forsiktig og likevektig syn, slik at kunsten ikke skal få herredømme over meg igjen. Det er mye bedre å følge apostelen Paulus’ råd: «Mine elskede brødre, bli standhaftige, urokkelige, idet dere alltid har rikelig å gjøre i Herrens gjerning, og idet dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i forbindelse med Herren.» — 1. Korinter 15: 58.

[Fotnote]

[Bilde på sidene 18 og 19]

Flyet mitt i Chinle i 1996

[Bilde på side 19]

En bronsefigur kalt «Rask i vendingen»

[Bilde på side 21]

Vi kommer sammen for å studere Bibelen der hvor vår Rikets sal siden er blitt bygd

[Bilde på side 21]

Sammen med min kone, Karen

[Bilde på side 21]

Vi forkynner utenfor en typisk navahobolig